Vi må huske avstand, bruke riktig smittevernutstyr, hoste i albuen og holde oss hjemme i størst mulig grad. Alt dette tar vi også med oss på aksjon og tjeneste – det er viktig å verne om den lokale beredskapen og overholde forholdsreglene for smittevern. Men våre oppdrag som redningsmannskap kan også innebære andre, ofte mer sannsynlige og farligere risikomomenter enn koronaviruset. Derfor er det viktig å løfte blikket, selv med dugg på smittevernbrillene.
På årets IKAR-kongress ble dette illustrert med et eksempel fra den frivillige redningstjenesten i England.
Fulgte interne prosedyrer
På en fin sommerdag i juni ble en frivillig gruppe kalt ut for å redde en person som hadde skadet seg på tur. For å komme frem til pasienten måtte laget gå 4,5 km og 650 høydemeter. Lagets prosedyre tilsa at alle mannskapene skulle bruke medisinsk munnbind, hansker, øyebeskyttelse og vanntett ytterlag så lenge de ikke kunne holde to meter avstand til hverandre. Dette ville gjelde store deler av den aktuelle aksjonen. Pasienten ble vurdert til å ha lav risiko for å ha covid-19 og ble evakuert ut av terrenget på båre.
Under og umiddelbart etter aksjonen rapporterte flere av mannskapene at de ikke følte seg bra, var slappe og hadde muskelkramper. Plagene var såpass ille at flere måtte ta en pause fra aksjonen. I evalueringen etter aksjonen ble det anerkjent at symptomene var forenlig med heterelatert sykdom, som kan utvikles når musklenes varmeproduksjon overstiger kroppens evne til varmetap. Heteslag kan i sin ytterste konsekvens føre til organsvikt og død.
Flere faremomenter
Vanntett ytterlag (også smittefrakker) reduserer fordampningstapet betraktelig. Når de målte aksjonen opp mot forsvarets standard for arbeid under varme forhold, kunne de konkludere med at tilkomsten i stigende terreng med fullt smittevernutstyr kunne vært direkte farlig, mens pasientevakueringen nedover forutsatte rikelig med pauser og vann for å være forsvarlig.
Beregninger gjort i etterkant, viste at risikoen for alvorlig heterelatert sykdom ved tilkomsten under de aktuelle forholdene ville vært høyere enn 1 av 20 dersom de hadde gjennomført denne i fullt smittevernutstyr. Smittespredningen i området var moderat på dette tidspunktet, og man estimerte at 1 av 300 hadde potensielt smittsom covid-19.
Ta en time-out underveis
Konklusjonen var at risikoen for alvorlig sykdom ved å etterleve smittevernsprosedyren var betraktelig større enn risikoen forbundet ved å nedskalere bruk av smittevernutstyr. En av de viktigste konklusjonene var at risikovurderingen må være dynamisk og ta høyde for alle de ulike faktorene som kan utgjøre en fare for mannskapenes sikkerhet under den aktuelle aksjonen – inkludert smittepress i området.
Nå er ikke heteslag en overhengende fare i årstiden vi nå er i, men erfaringen med å få tunnelsyn og fokusere for mye på ett enkelt risikomoment er allmenngyldig. Det er fort gjort å bli blind for andre farer som lurer under overflaten når et tema er så lang fremme i bevisstheten som koronaviruset er nå.
I en tid hvor øvelse og trening holdes på et minimum, og det stadig tilkommer nye ting å ta høyde for, blir det enda viktigere å gjøre en grundig og total risikovurdering. Dersom uventede utfordringer skulle melde seg underveis bør man også ta en time-out for å finne dynamiske løsninger underveis i oppdraget.
