Man får to tallfestede måleresultater av å bruke apparatet. Den ene verdien er SpO2, som forteller oss hvor mange prosent av blodets hemoglobin som er mettet med oksygen. Som kjent er det hemoglobin som frakter oksygenet rundt i kroppen.
For å sette et bilde på hvordan dette fungerer, må vi se for oss følgende: Pulsoksymeteret settes på fingeren som en klesklype og sender lys gjennom fingeren.
Lyset sendes ut av to presise kilder og har to forskjellige bølgelengder (farger). En sensor måler hvor mye lys av de to forskjellige fargene som kommer gjennom fingeren.
Fysikken bak målingene
Følgende fysiske egenskaper gjelder:
- Mengden lys som absorberes er proporsjonal med konsentrasjonen av lysabsorberende materiale. Derfor vil forskjellige mengder lys være verdier som blir tatt med i regnestykket.
- Mengden lys som absorberes er proporsjonal med lengden lyset beveger seg. Alle fingre er forskjellige og dette vil variere for hver måling. Dette setter på et vis beregningene ut av spill, da det er variasjoner vi ikke har mulighet til å måle.
- Oksyhemoglobin (med oksygen) absorberer mer infrarødt lys enn rødt lys, og deoksyhemoglobin (uten oksygen) absorberer mer rødt lys enn infrarødt lys. Dette gjør det mulig å få en referanse for hvor mye hemoglobin med oksygen og uten oksygen som lyset har gått igjennom.
Beregningene
Disse verdiene gjør at en kan regne seg frem til et resultat, men det er flere faktorer som vanskeliggjør beregningene:
- Forskjellig tykkelse på fingre gjør at forskjellige mengder lys slippes igjennom på forskjellige fingre.
- Forurensninger som neglelakk og urenheter hindrer noe av lyset eller endrer fargen.
- Ambient light, eller kunstig lys fra omgivelsene treffer sensoren og indikerer lys som ikke måleapparatet har sendt ut. Kan i verste fall gjøre at det ikke blir et måleresultat. Dekk til slik at kunstig lys ikke slipper til om det oppstår problemer i stekt sollys eller lignende.
- Dårlig perifer sirkulasjon, for eksempel om man er kald, gir ofte feil resultat – som regel et kunstig lavt resultat. På noen pulsoksymetere kan du se pulskurven – og da vurderer vi ofte om vi har «en god eller dårlig kurve». Om man ser en tydelig pulskurve, kan man ofte stole mer på resultatene
- Målingen skiller ikke mellom oksygen og karbonmonoksid. Så ved en kullosforgiftning vil du få en nydelig SpO2, men hemoglobinet er altså mettet med livsfarlig karbonmonoksid, som binder seg sterkere til hemoglobin enn oksygen gjør.
Hvordan få verdifulle måleresultater?
Ved å bruke et prinsipp som blant annet er kjent fra kjemiens verden, radiobølgenes verden og støykansellering på nødnetterminaler eller Bose hodetelefoner med aktiv støydemping, er det mulig å sortere ut de tallene vi er interesserte i.
- Ved å gjøre målinger to eller flere ganger der man vet at bare en komponent har endret seg, kan vi fjerne alle de andre fra ligningen.
For eksempel: I en nødnetterminal bruker man to mikrofoner som begge tar inn lyden fra omgivelsene, men bare en av de tar inn lyden av stemmen din. Derfor er det viktig at man snakker i terminalen på riktig måte og i riktig mikrofon. Den lyden som treffer begge mikrofoner blir tatt ut av ligningen og en sitter igjen med lyden av stemmen.
For Pulsoksymeterets del er det nettopp pulsen som gjør at man kan få et måleresultat. Tykkelsen på fingeren, lys fra omgivelsene og andre variabler er mer eller mindre konstant, men på grunn av at vi har puls vil det bli variasjoner i målingen over tid.
Pulsen gjør at det er forskjellig mengde blod i hver enkelt måling, men de andre komponentene i målingene er tilnærmet lik til enhver tid. Det er forsvinnende liten forskjell på målingenes endringer på grunn av pulsen, men det er nok til å kalkulere et resultat.
Det vil si at ved å sette mange målinger i sekundet opp mot hverandre vil all «støy» bli filtrert bort og vi sitter igjen med et måleresultat. I tillegg vil en som et «biprodukt» ha en pulsmåling.
Ha skal vi bruke disse måleresultatene til?
- Måling av puls er jo fornuftig, og et pulsoksymeter vil vi nok sannsynligvis gjøre en mer presis måling på kortere tid enn manuelle metoder, samtidig som det frigjør tid og kapasitet til andre undersøkelser. Dessuten vil det være en fortløpende måling over tid, som kan være fornuftig i enkelte tilfeller.
- SpO2, eller oksygenmetning, har mange feilkilder og må tolkes med stor forsiktighet. Måleresultatet må alltid sees i sammenheng med andre kliniske observasjoner, og det krever mye erfaring. Det er bakgrunnen for at vi ikke har inkludert dette i førstehjelpsopplæringen. Bruk aldri oksygenmetning som eneste parameter for å tolke pasientens tilstand. En pasient med 98 % SpO2 kan fremdeles være kritisk syk, for eksempel ha store indre blødninger. Og motsatt – en SpO2 på 65 % kan være en feilmåling.
- Andre ressurser som tar over pasienten etter oss kan ha nytte av våre målinger.
