Også på vinterstid bruker vi sykkelhjulmodellen når vi skal planlegge en leteaksjon. Vi tar utgangspunkt i etterretning, og støtter oss samtidig på statistikk om de enkelte savnet-kategoriene. Vinter fører med seg annen aktivitet enn sommer, og dermed oppstår også noen savnet-kategorier som er unike for denne årstiden.
Alpinkjørere
Er stort sett godt kledd, og har med seg noe vann og mat. De fleste alpinkjørere som blir meldt savnet har gått seg bort, og dette skyldes som regel at de har tatt en annen løype enn de hadde tenkt. Ofte vil de fortsette å bevege seg for å holde varmen, grave seg ned eller bryte seg inn i hytter eller lignende. Statistisk sett beveger under halvparten seg på nattestid. Snøskred og skader er også viktig å ha i bakhodet ved søk etter savnede alpinkjørere. 25 %-sonen er på 1,1 km.
Langrennsløpere
Har mange fellestrekk med alpinkjørere, men er oftere dårligere kledd. Nesten alle langrennsløpere som blir meldt savnet har gått seg bort, ofte som resultat av dårlig vær og sikt som fører til at de tar feil vei ved veiskiller. Dersom de kan ha beveget seg over islagte vann må man også vurdere muligheten for at de kan ha gått gjennom isen. 25 %-sonen er på 1,6-1,9 km.
Snøscooterkjørere
De som kjører snøscooter er som regel godt kledd og kan overleve ute over lang tid. De fleste som blir meldt savnet har kjørt seg bort, men en betydelig andel har gått tom for drivstoff, fått tekniske problemer eller kjørt seg fast. Mange vil da bli ved snøscooteren gjennom natta eller begynne å gå, for så å gå seg bort. Snøskred, ulykker eller is-gjennomgang er også alternative scenario for denne kategorien. 25 %-sonen er 1,3-3,2 km, avhengig av terreng.
I Roebert Koesters Lost Person Behavior beskrives også andre typiske «vinter-kategorier», som snowboardere eller personer som går på truger. Materialet for alle disse kategoriene er imidlertid relativt lite, og etterretning bør tillegges stor vekt.
