Sammen med en makker rykket han ut med en beredskapsambulanse fra Horten da alarmen gikk den fredags ettermiddagen. De hadde ingen forutsetning for å forstå hva som ventet.
– Det er ingen tvil om at vi ikke var forberedt på det vi møtte, sier han.
Første oppgave blir å frakte en hardt skadet ungdom til Ringerike.
– Normalt får vi fortløpende informasjon om pasienten når vi er på oppdrag med beredskapsambulansen. Da får vi forberedt oss både praktisk og mentalt. Her sto vi i en kø av ambulanser inntil noen banket på ruta vår og sa at neste pasient var vår. Vi fikk beskjed om kjønn og alder, samt at vedkommende var skutt i ryggen og skulle til Ringerike. Så gikk de videre til neste ambulanse, forteller Ronny.
– Vi var bare en liten del av kjeden som redder liv den dagen. Vi kunne ikke gjøre noe for å behandle pasienten vår, men vi kunne gjøre nødvendig førstehjelp og følge med på bevissthetsendringer. Og vi skjønte at det hastet, forteller han.
Noen dager senere kunne han lese i avisen at vedkommende hadde overlevd.
– Det var fint å få vite. Vanligvis står vi jo igjen uten å vite hvordan det går med pasientene våre.
Beskyttelsesmekanisme
Når denne pasienten var overlevert til sykehus, kjørte de umiddelbart tilbake til landsiden ved Utøya. Her fikk de beskjed om å ta med alt de hadde av dyner og pledd for å ta imot overlevende som kom i land.
– Vi besluttet å legge igjen sambandene i bilen, slik at vi kunne jobbe uforstyrret og konsentrere oss fullt og helt om å ta hånd om de som kom i land. Jeg tror det er viktig å ikke ta innover seg hele hendelsen i slike situasjoner, sier Frantzen.
Siden den dagen har han valgt å først og fremst fokusere på de gode øyeblikkene – for de finnes de og.
– Jeg vet ikke om det var en slags beskyttelsesmekanisme, men på Sundvolden den kvelden bestemte jeg meg for at nå skal jeg fokusere på det fine. Da så jeg gjenforeningene. Venner som fant igjen venner og foreldre som fant barna sine. Det var noe fint inni alt det mørke, og det er gode minner å ha.
I tillegg husker jeg godt når de fra Norsk Folkehjelp Hadeland kommer over på landsiden. Det å kunne gi dem en klem var veldig godt, sier Frantzen.
Mye har skjedd siden 2011
Han er bare én av mange frivillige fra Norsk Folkehjelp som gjorde en innsats denne dagen, enten det var på Utøya, på landsiden eller på Sundvolden Hotell.
– Jeg tror innsatsen vi gjorde betydde mye for mange, selv om helt sikkert kunne gjort ting annerledes eller kunne gjort enda mer.
– Hva har vi lært av innsatsen denne dagen når det kommer til beredskap?
– I sånne ekstraordinære hendelser må man bare gjøre det beste ut av situasjonen. Beredskapsplaner kan ikke følges slavisk, for ting er ikke slik man har planlagt for.
Samtidig tror jeg at vi som organisasjon kan bli enda flinkere til å evaluere og utvikle oss etter slike hendelser. Det gjelder både
22. juli og senere hendelser, som Viking Sky og Gjerdrum-skredet.
– Når det kommer til beredskap, så har vi lært mye av 22. juli. Ledelse og kommunikasjon er de to store utfordringene i de fleste store kriser, og det var det også her. Vi hadde ikke en definert leder og ingen oversikt over egne ressurser. Men her har det skjedd mye siden 2011, og Nødnett har uten tvil bidratt til bedre samvirke.
Har fått mange svar
I tillegg understreker han viktigheten av kollegastøtte etter dramatiske hendelser.
– Personlig synes jeg at kollegastøtte med noen som man kjenner og som har opplevd det samme som meg, er bedre enn å bli sendt til en bedriftshelsetjeneste etter slike opplevelser. Det er noe vi i utgangspunktet kan bli enda flinkere på, sier Frantzen.
Han trekker også fram verdien av å ha vært involvert i mange av prosessene i ettertid.
– Man vet at stress og psykiske plager etter slike hendelser kan være basert på å ikke vite. Jeg har vært så heldig å være med i alle looper og fått alle deler av historien, så jeg sitter ikke igjen med noen ubesvarte spørsmål. Det tror jeg har vært viktig, sier han.
– Hvordan mener du at denne hendelsen har påvirket Norsk Folkehjelp?
– Jeg tror at linjene fra topp til bunn har blitt kortere. Organisasjonen vår er flinke til å stå sammen i kriser, og er gode til å finne løsninger mellom organisasjonen, de involverte og utvalgene. Vi har også korte linjer mellom administrasjonen og de frivillige, og det må vi fortsette å bygge på, mener han.
I tillegg har vi nok også blitt mer bevisst på rollen vår som en slags fjerde nødetat. Vi ser at vi får store roller i katastrofer, og er en naturlig samarbeidspartner for nødetatene. Men skal vi være det, må vi også tørre å stille krav til oss selv. Vi må være gode på de små hendelsene for å også håndtere de store krisene. Det er viktig at samarbeidspartnerne våre kan stole oss og at de vet hva slags kompetanse vi har.
