Alarmen går mens deltakerne på årets operativ leder-kurs sitter ved frokostbordet. Klokka er 08:15 på dag to av fem kursdager. Det er med andre ord mye igjen å lære før deltakerne kan kalle seg operativ leder og lede Norsk Folkehjelps ressurser i en leteaksjon.
Men det er også en vanskelig gjeng å stoppe når noen er savnet og trenger hjelp.
– Vi bestemmer oss veldig fort for å rykke ut. Vi er en kompetent gjeng, og når muligheten for å redde liv er her, så prioriterer vi det framfor kurs. Det var ikke en vanskelig beslutning å ta, sier Odd Harald Johansen.
Han er en av to som får beskjed om at de skal få sitte i KO for å trene på oppgaven de er i ferd med å utdanne seg til. Med en times kjøring til aksjonen, får han god tid til å forberede seg.
I bilen diskuterer de hva som venter. Odd Harald leser seg opp på den aktuelle kategorien, som er økt selvmordsrisiko, og briefer resten av mannskapene over Nødnett.
Han skal komme til å tegne en avgjørende teig om en stund, men akkurat nå funderer han også litt på hvordan han endte opp her.
Stolt av lokallaget
Odd Harald bor til vanlig i Tromsø, har flydd over 1100 kilometer og tatt ei uke fri fra alle forpliktelser der hjemme for å være her akkurat nå. Han har vært medlem i Norsk Folkehjelp i 20 år, og aktiv som søk- og redningsmannskap i ti av dem.
– Jeg er stolt av å være en del av Tromsø-laget. Det er veldig mange fine folk der, forteller han.
Nå er han imidlertid på Østlandet, på vei til aksjon i ukjent terreng. Til sammen 25 mannskaper fra Norsk Folkehjelp rykker ut på denne aksjonen. De fleste er deltakere på operativ leder-kurset, og i tillegg er noen lokale mannskaper på vei.
Dette er da det første du gjør som operative leder?
– Ja, vi ble kastet rett i det. Vi kom jo til et etablert KO der både Røde Kors, Redningshundene, politiet og Radio Relæ-ligaen var til stede. De hadde gjort mye av jobben med tanke på å legge en plan for aksjonen, forteller han.
Odd Harald tar seg tid til å hilse på alle i KO.
– Jeg forteller at jeg er under opplæring, og at jeg ønsker å sitte i KO for å lære og se hva jeg kan bidra med. Vi avklarer hva som allerede er gjort, og får tildelt et område vi skal jobbe videre med, forteller han.
Odd Harald trekker på ti års erfaring som mannskap og det han foreløpig har lært på kurset. Det er også et tett samarbeid med Esben Olsen fra Norsk Folkehjelp Arendal, som har fått rollen som ressursstyrer.
– Vi samarbeider veldig godt, til tross for at vi overhodet ikke kjenner hverandre. Det er fordi man har tatt seg tid til å utvikle et godt planleggingssystem for aksjoner, med sykkelhjulmodellen og digitalt kartverk. Det var imponerende å se hvor godt dette fungerte i praksis, sier han.
Stolte på statistikken
De leter etter en kvinne som de har plassert i kategorien økt selvmordsrisiko. Hun har allerede vært savnet et par dager.
– Vi er altså på betydelig på etterskudd i denne aksjonen. Det gjør at jeg tenker at det er ikke sikkert vi finner henne i live. Hun har hatt veldig god tid på seg til å gjennomføre det hun eventuelt har tenkt, sier Johansen.
– Men jeg har i tankene at hun kan fortsatt være der ute, og mest sannsynlig har hun da behov for at noen kommer og hjelper henne, sier han.
Det skal det vise seg at akkurat den tanken stemmer.
– Vi planlegger ut ifra at vi kan finne henne i live, og så er det jo sånn at i KO har man som regel litt for lite etterretning. Man vet svært lite, og så snart man får en ledetråd, har man veldig lyst til å gripe det halmstrået og gjøre alt man kan for å følge den, forteller han.
– Vi fikk noe etterretning som var helt motsatt vei av der vi til slutt fant henne, og som vi fokuserte på å sjekke ut. Vi begynte å forflytte noen ressurser mot dette området, men fortsatte samtidig på den opprinnelige planen. Vi var veldig bevisste på å følge statistikken. Det lønner seg bestandig lengden, og det gjorde det også denne gangen.
Men på dette tidspunktet har du ikke lest hele boka?
– Nei, men jeg har vært med en stund i folkehjelpa, så jeg har litt erfaring. Derfor er ryggmargsrefleksen min å tenke flere tanker samtidig. For vi vet ikke. Vi må ikke låse oss til ett scenario eller én tanke. Vi må tørre å tenke flere tanker og ha kapasitet til å dra det med oss inn i aksjonen, sier han.
Med vag etterretning velger de altså å stole på statistikken.
– I statistikken har vi flere ledetråder som sier noe om hva denne gruppen savnede bruker å gjøre. Og så vil man jo selvfølgelig av og til møte på noe som avviker fullstendig fra statistikken, men i de fleste tilfellene så avviker det ikke så veldig mye, sier Odd Harald
De tegner teiger ut ifra hvor det er mest sannsynlig at denne gruppen savende befinner seg.
– Og den traff vi på, sier han.
– Funn
I en av teigene som Odd Harald tegner, skal de om litt finne den savnede. Men enn så lenge sitter en litt småstresset Tromsø-væring og funderer på neste trekk.
– Jeg følte veldig på en prestasjonsangst. Her kommer jeg inn i et rom med mennesker som jeg ikke kjenner, og sannsynligvis er veldig drevne folk. Da kjente jeg litt på at her kommer jeg liksom fra et kurs og skal bidra med noe, sier han.
Men skuldrene senker seg litt når han får snakket med politiet.
– Det viser det seg at begge innsatslederne fra politiet også var helt ferske. Det sa meg at her er det noen muligheter for å være ny, og det gjorde at jeg senket skuldrene litt, sier han.
Den situasjonen sier også noe om miljøet i redningstjenesten?
– Ja. Det er høyde for å prate sammen, diskutere, drodle rundt scenarier og komme med innspill, og alt blir tatt imot på en veldig god måte. Jeg opplever at vi er der med et felles mål om å redde liv, og da er det enkelt å samarbeide.
Ute i søk
Etter en stund i KO blir Odd Harald og Esben avløst, slik at flere kan få erfaring fra å sitte i KO i en reell aksjon. De to mannskapene blir da del av et søkslag, og skal søke i teigene de nettopp selv har tegnet.
– Vi kjører ut og og fordeler oss etter at jeg har parkert bilen. Så går jeg og makkeren min ut og sjekker et lite område i teigen. Når vi tar oss opp igjen til veien for å gå videre, så sier Esben «funn».
– Og da klarer ikke jeg helt å koble hva «funn» egentlig var for noe. Jeg var ikke forberedt på at vi skulle være med å gjøre funn så raskt, ler Odd Harald.
Esben går bort og snakker med den savnede. Odd Harald bestemmer seg for å stå litt på avstand og støtte makkeren med å ta kommunikasjonen med KO på Nødnett.
– Det var veldig godt å se at hun står opp oppreist og prater til oss. Hun er tilsynelatende i ok form, men jeg merker fort at dette er et menneske som har behov for helsehjelp i form av psykiatri, forteller han.
– Sårbar gruppe
Det er en stor lettelse at de kom fram i tide denne gangen.
– Det er ei sårbar gruppe mennesker som er oversett i samfunnet. Det er gjerne en bakenforliggende årsak til at de er der de er, og de fortjener så mye mer hjelp enn det de får. Vi har gitt henne en sjanse til å få hjelp.
For Odd Haralds er det mye motivasjon i statistikken – den viser nemlig at de som blir reddet fra selvmordsforsøk, sjelden dør av selvmord senere i livet.
– Så vi vet at det hjelper, det vi har gjort. Jeg er overbevist om at vi reddet et liv denne dagen, sier han.
Den spesielle opplevelsen satte stemningen for resten av kurset.
– Jeg var så glad hele den kvelden og natta. Det var en en utrolig god følelse. Hele gruppa vår var med og bidro, og jeg tror det gjorde noe med motivasjonen til alle, sier han.
Motivasjonen tar han også med seg helt hjem til Tromsø:
– Man ofrer noe hver gang man rykker ut, men en slik aksjon er verdt alle timene man bruker på dette, sier han.
