Sommeren 2018 gjorde nordmøringen Leif Johan Monsøy alvor av planene om å melde seg inn i Norsk Folkehjelp Nesset. Til daglig jobber han som prosjektleder i en rørleggerbedrift, men på fritida er det fjell, snø og redning i Romsdalen han brenner for.
– Det kommer veldig mange folk hit for å stå på ski, sier han. Han er selv fjellvant, og sammen med kompisene og kona har han vært på mange fjellturer.
– Hver gang anledningen byr seg, er vi ute på tur. Det er så mange fjell her at vi nesten ikke kan gå tom for nye turer. Sunnmøre og Romsdalen er et mekka for oss som liker å gå på ski.
Stefaren til en kompis av Leif Johan er sanitetsleder i Norsk Folkehjelp Nesset, og det var han som virkelig vekket interessen for frivillig arbeid. Ungene var blitt så store at de klarte seg litt mer selv, og da passet det fint for både Leif Johan og kona å melde seg inn.
Ei hektisk helg
Gjennom opplæringen i fjor høst ble Leif Johan godt forberedt på det som kunne komme av skred og redning i vintersesongen. Derfor var det litt uventet at den første alarmen ikke dreide seg om det i det hele tatt, men om cruiseskipet Viking Sky. Lørdag 23. mars i år fikk skipet motorstans i Hustadvika. Det var full storm og 1.373 personer om bord.
Leif Johan befant seg sammen med noen andre på deponiet på Nesset og holdt på med dugnadsarbeid på den nye bilen. Hustadvika ligger en times kjøretur unna.
– Det er litt spesielt å få beskjed om en cruisebåt som holder på å gå på grunn. Da var det bare å gjøre seg klar og sette seg i bilen, sier han.
– Hvilke tanker gjorde du deg da?
– De sirklet rundt hva som skjer, hva vi skal gjøre, hva som venter. Da vi kom fram var det ikke klart om skipet hadde fått i gang motoren ennå. Det var ambulanser og politi der, helikoptre i lufta og Røde Kors var på plass. Det var ganske hektisk.
Det var mye som foregikk i hodet til Leif Johan på dette tidspunktet. Hva om, hvis at, hvordan… Han forberedte seg på å holde på lenge.
– Vi var der hele natta og tok imot pasienter. Redningshelikoptrene og de private helikoptrene fra oljeplattformene i nærheten hentet opp passasjerene og fraktet dem i sikkerhet. De som ikke var skadd, kom inn til oss. Vi fikk av dem vestene, noterte navnet, ga dem ulltepper. Noen av passasjerene hadde ligget i vann, noen helt under vann. De var klissvåte. Noen var redde. Men mange av dem var ved godt mot, smilte og var takknemlig for at vi var der. Vi hadde ordnet flere bord der de kunne få te og kaffe og noe å spise før de ble plassert i bussene og kjørt til hotellene. Mange kom etter hvert bort og takket oss for hjelpen, noe som var veldig koselig.
Et usannsynlig scenario
Leif Johan forteller at han opplevde situasjonen som ganske surrealistisk.
Jeg dro hjem i åtte-tida søndag morgen, sov et par timer og så bar det inn igjen til Molde for å ta imot de siste passasjerene. Vi sto igjen klar med telleapparater og mannskap, men sent på formiddagen ble det klart at de resterende skulle være igjen i båten. Hele helga var veldig, veldig merkelig, sier han og rister lett på hodet.
– Var dette noe du hadde blitt forberedt på at kunne skje?
– Nei. Vi ser for oss mange ulike scenarier, som skred i dårlig vær og skoleklasser som kan ha gått seg bort. Men ikke et cruiseskip med passasjerer og besetning på over 1.300 personer. Det falt meg ikke inn. Det ble jo også ilddåpen. Men det trigget meg. Jeg innså at det vi holder på med er samfunnsnyttig. At vi trengs.
Heldigvis gikk ingen liv tapt i nestenhavariet. Leif Johan har til og med en solskinnshistorie å fortelle:
– Jeg husker veldig godt ei amerikansk dame som jeg tok imot fra det ene helikopteret. Hun ble sendt på akuttstua for hun hadde vondt i føttene og var skikkelig kald. Jeg var med på å bære henne inn i ambulansen. På hotellet morgenen etter satt hun i sykehusklær i rullestolen. Da hun fikk øye på meg, vinket hun meg bort og ga meg en god klem. Hun sa at hun kom aldri til å glemme ansiktene våre, vi som var med og hjalp henne. Det gjorde inntrykk; det var veldig rørende at hun kjente oss igjen fra den hektiske situasjonen, midt på natta, våt og med skadde føtter. Var vi noen gang i Washington, måtte vi for all del ta kontakt, sier han og ler.
