Tradisjonelt har organisert skredredning hatt høyt fokus på å finne den skredtatte, og vi har derfor utdannet gode letemannskaper som mestrer ulike søksmetoder. Ny forskning på skredstatistikk og trender i friluftsliv vil prege hvordan vi forbereder oss på og utøver redningsinnsats i snøskred.
Norsk Folkehjelp deltar i denne utviklingen gjennom sitt medlemskap i den internasjonale fjellredningskommisjonen (ICAR) og nå også ved å bidra med utfyllende erfaringsbasert informasjon til pågående forskning.
Den nyeste statistikken på fagområdet er lagt frem av doktorgradsstipendiat Albert Lunde, og er basert på Hovedredningssentralens registrering av 720 skredhendelser med totalt 568 skredtatte personer i perioden 1996-2016. Med utgangspunkt i dette har Lunde et omfattende tallmateriale som danner et bilde av hva som er situasjonen når organisert redningstjeneste ankommer en skredulykke. Han trekker frem sju trender som kan ha betydning for varsling og prioritering av ressurser ved skredulykker:
1: Økning i antall skredhendelser
En økning i antall skredulykker vil øke presset på allerede etablerte skredgrupper, i tillegg til at vi må forvente skredaksjoner i deler av landet som tradisjonelt ikke har hatt noe særlig forekomst av dette. Vi trenger derfor å bygge flere skredgrupper som kan stå i beredskap i sitt lokalsamfunn.
2: Forflytning av aktivitet og skadested til brattere og mer alpint terreng
Friluftsaktiviteter i bratt terreng er stadig mer populært, og dette forflytter naturlig nok også ulykkene til tilsvarende mer krevende steder. Som redningsmannskap må vi derfor kunne ta oss frem til skadestedet ved hjelp av ski, truger eller stegjern og isøks.
3: Oftere flere involvert i skredet
I perioden 2005 til 2014 var det registrert hele 14 tilfeller med tre skredtatte personer. Skredsituasjoner med flere involverte krever flere redningsressurser og kan medføre vanskelige prioriteringer. Skal man grave frem den første man lokaliserer med sender/mottaker, eller den hvor signalet viser mest overfladisk lokalisasjon? Skal man prioritere HLR til første fremgravde, eller skal man heller søke etter neste i håp om at denne har mindre alvorlige skader?
Beredskapen vår må ta høyde for at vi skal kunne ta hånd om flere pasienter i en behandlings- og evakueringssituasjon. Vi kan risikere at helikopter prioriterer å ta med seg første pasient og at frivillige mannskaper blir stående alene med resten av de involverte.
4: Oftere tidlig og direkte melding fra skadestedet
Bedre mobildekning og nødpeilesendere som nyttiggjør seg satellitt- og GPS-teknologi gjør at redningstjenesten ofte blir varslet tidlig og direkte fra skadestedet. Dette åpner muligheten for at organisert redningstjeneste kommer tidlig til for å bidra i redningsarbeidet, og øker sannsynligheten for livreddende innsats.
5: De involverte er ofte godt utstyrt og trent
Det er heldigvis bygget en kultur for sikkerhet blant toppturentusiaster som medfører at de fleste har med seg sender/mottaker, søkestang og spade, og i tillegg har opplæring i bruk av dette utstyret.
6: Effektiv kameratredning – de fleste skredofre er tidlig lokalisert og fremgravd
Som en følge av punktet over, blir de fleste skredtatte funnet og gravd ut av andre i turfølget. De siste to årene har det blitt registrert 43 skredaksjoner i Norge. I 31 av disse var savnede allerede fremgravd når redningstjenesten kom til stedet, og i ytterligere tre aksjoner var savnede lokalisert, men ikke gravd ut. Hovedandelen av de resterende var enten synlige i overflaten eller søkbar med sender/mottaker.
Dette medfører at den organiserte redningstjenesten ofte vil ankomme et skadested hvor det i mindre grad er behov for søkstiltak, men hvor rask pasientbehandling kan utgjøre en stor forskjell. Skredulykker kan altså betraktes som medisinske nødsituasjoner, og vi må derfor ha høyt fokus på god førstehjelp og rask evakuering.
7: Ofte pasienter med (potensielt) alvorlige skader
Statistikken fra 1996 til 2017 viser at 40 % av de skredtatte hadde behov for helsehjelp på grunn av mer eller mindre alvorlige tilstander. 40 % slapp uskadd fra hendelsen, og de siste 20 % omkom. Det er fremdeles kvelning som er viktigste årsak til død, men i nyere statistikk fra blant annet Canada og USA viser det seg at en betydelig andel også har alvorlige traumatiske skader. Når redningsmannskaper nå kommer tidligere til pasienten vil man også i større grad møte hardt skadde pasienter som kanskje kan overleve – gitt riktig og rask behandling.
Bredt spekter
Selv med disse endringene innen skredredning må den organiserte redningstjenesten være forberedt på hele spekteret av innsats, inkludert tradisjonelle og nyere elektroniske søksmetoder. Kanskje vil mindre komplekse skredhendelser med få, lokaliserte og fremgravde pasienter i større grad løses av helikopterressursen alene, men ved den økende kompleksiteten som følger med for eksempel uavklarte situasjoner, vanskelig lokalisering, mange involverte eller dårlig flyvær, vil de frivillige organisasjonene alltid spille en sentral rolle.
Når vi som frivillige kalles ut til skredinnsats, skal vi kunne løse oppdraget fra start til slutt. Det vil si å ta seg trygt frem til skadestedet, gjennomføre et søk, behandle og evakuere pasienten.
