Koronapandemien traff fort, og satte høye krav til rask omstillingsevne. På grunn av usikkerheten de første dagene og ukene var det viktig å skape en felles forståelse av vår rolle i situasjonen vi plutselig sto i, og sortere all informasjonen som dukket opp.
På frivillighetssiden opplevde vi en kraftig økning i behov for våre tjenester samtidig som smittefaren påla oss mange restriksjoner i utførelsen av oppdrag. I tillegg var det en tilstrømming av nye frivillige som ønsket å bidra.
To ting pekte seg derfor ut som ekstra viktig: unngå at mannskaper ble smittet eller spredde smitte, og mottak av nye frivillige i en situasjon der det ikke lenger var mulig å møtes fysisk. Vi utviklet et kort og enkelt introduksjonskurs som ga nye frivillige en rask innføring i oppgaven som frivillig for Norsk Folkehjelp. Men smittesituasjonen var tidlig i pandemien et større og mer usikkert moment.
Avdekke et behov og løse problemer raskt
Det lå mye informasjon om smittevern ute på nett, pakket inn i lange og uoversiktlige PDF-er, eller korte videoer som tok for seg deler av temaet. Løsningen ble å selv samle, kvalitetssjekke, strukturere og spre dette raskt til våre mannskaper i form av et nettkurs i smittevern.
Takket være et allerede eksisterende og solid fagfellesskap, var det mulig å teste, kvalitetssjekke og distribuere smittevernskurset på rekordtid – vi fikk god hjelp både internt fra egne mannskaper med helsefaglig bakgrunn, samt samarbeidspartnere som Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Gjør man et raskt Google-søk på smittevernskurs nå, tre måneder senere, vil man finne flere varianter av smittevernskurs fra mange ulike hold, og utfordringen er ikke nødvendigvis lenger å finne et kurs i seg selv, men å finne ut hvilke som er gode og hvilket man skal ta.
Fleksibel undervisning
E-læring bør ikke handle om å ta personlige og praktiske opplevelser og erfaringer, og så dytte disse inn i en virtuell kopi eller digital kontekst. Første del i prosessen med å utvikle kurs er å foreta en streng behovsanalyse: hvilket behov skal dekkes og hvorfor dekkes ikke dette behovet i dag?
Et e-læringskurs kan bare løse problemet dersom problemet skyldes manglende kunnskap eller ferdigheter. Dersom problemet derimot skyldes mangel på egnet utstyr, verktøy eller andre grunnleggende forutsetninger, er kanskje ikke løsningen et nytt e-læringskurs.
I tilfellene der e-læring er svaret, har det gjerne mange positive sider for den lærende, fordi det er så fleksibelt:
- Det er tilgjengelig når du har tid: som frivillig er du avhengig av å bruke fritiden din på å gjennomføre kurs og øvelser, og med små moduler tilgjengelig på nett til enhver tid kan du sette av litt tid til læring og repetisjon når det passer deg
- Det er tilgjengelig der du er: i motsetning til jobbrelatert opplæring, er det ikke gitt at du som frivillig har tilgang på kontor og stasjonær PC hver gang du har tid til overs
- Du sparer reise og reisetid, noe som kan være helt avgjørende når man prøver å sjonglere jobb, familie og frivillighet – og det frigjør mer tid til praktisk trening når man faktisk er samlet
- Kontroll på tempo og gjennomføring: du kan selv starte, stoppe, spole forbi, gå tilbake eller ta pauser fra opplæringen slik det passer deg. Vi har alle forskjellige forkunnskaper, erfaringer og måter å lære på – nettbasert opplæring gir mer fleksibilitet i gjennomføringen.
Fag først: pedagogiske forutsetninger
E-læring oppfattes gjerne som et vagt begrep, av forståelige grunner. Det blir brukt om alt fra ren informasjonstekst publisert på en nettside, til innfløkte pedagogiske spill og realistiske simuleringer. Det bør skilles på ren informasjon og pedagogisk læring, uten at det gjør det ene nødvendigvis mer riktig eller viktig enn det andre.
Læringsutbyttet skal være styrende for hvilken metode og form opplæringen bør få, sett i en overordnet kontekst (se den didaktiske læringsmodellen over).
Når teknologi er rammefaktoren, vil dette påvirke arbeidsmetoder, innhold og evaluering. Dersom målet ikke kan oppnås med e-læring, må man sannsynligvis vurdere andre tiltak og metoder.
Den beste måten å dekke nødvendige kriterier på er derfor å sørge for variasjon og fleksibilitet, og velge form og innhold ut ifra en helhetlig vurdering basert på faktiske forutsetninger.
Hva betyr dette i praksis?
De fleste av oss har sikkert tydd til YouTube for kort og enkel veiledning, om det så har vært for å bytte kjede på sykkelen, forstå et nytt og vrient datasystem, eller finne ut hvordan man bretter en t-skjorte på under tre sekunder. Men det erstatter ikke den faktiske og praktiske gjennomføringen av det du skal gjøre.
På samme måte kan kurs og veiledninger produsert for oss i folkehjelpa være til nytte når du skal lære deg å knyte en dobbel åttetallsknute, men du må fremdeles fysisk knyte og teste den før du debuterer i fjellveggen.
Når det gjelder evaluering av risikofaktorer og livstruende farer under oppdrag, er det derimot sannsynligvis en fordel å kunne lese, evaluere, teste, feile og prøve på nytt i et trygt og virtuelt rom.
Og det er dette vi nå jobber med – å finne metoder og en balanse i kursgjennomføringen som gjør det enklere og bedre å gjennomføre nødvendig opplæring for at mannskapene i Norsk Folkehjelp går ut i aksjon med den tryggheten og kunnskapen som er nødvendig for å fortsette å redde liv.
