– Det føles godt å å bidra til at noen fortsatt er i live

Mannen behandles på funnstedet. Han har gitt Norsk Folkehjelp sin tillatelse til å fortelle denne historien.
Mannen behandles på funnstedet. Han har gitt Norsk Folkehjelp sin tillatelse til å fortelle denne historien. Foto: Eileen Suzann Tennebø Bové

Det er en kald vinterdag på Kongsberg. Gradestokken ligger på rundt 0, og mannen som Eileen og Robin er med å lete etter, har vært savnet i over et døgn.

Av Ida Kroksæter
Publisert: 13. september 2021 - 3:38
Oppdatert: 24. november 2024 - 18:22

Det er blitt lett intenst det siste døgnet, men uten resultat. Eileen Suzann Tennebø Bové og Robin Skjellum har kjørt fra Kolbotn til Kongsberg – én og en halv times kjøretur – for å bidra denne dagen. Enn så lenge er det håp om å finne mannen i live, men klokka går fort.

– Selv om det var et stykke unna, føltes det riktig å bidra, sier Eileen.

De rekker å være med i søket en liten stund. Så kommer meldingen om at mannen er funnet like i nærheten av der de to befinner seg. Det er uvisst hvilken tilstand mannen er i.

– Med tanke på hvor kaldt det var, visste vi at det var liten sjanse for at han i det hele tatt hadde overlevd. Vi fikk beskjed om at han var bevisstløs og at det var usikkert om han pustet, forteller Robin.

Robin er til daglig medisinstudent i Bergen, men er tilfeldigvis hjemme på ferie på Kolbotn denne uka. Selv om han og Eileen knapt kjenner hverandre fra før, forbereder de seg nå på å jobbe sammen for å redde liv.

– Veldig kald

De tar med seg det de trenger av førstehjelpsutstyr og varmekonservering, før de går så fort de kan opp den bratte skråningen til der mannen ligger. Politiet og Sivilforsvaret er allerede på stedet, men ingen kan si sikkert hvordan det går med mannen som ligger på bakken foran dem.

– De har lagt jakker over og under han, og tatt på han ei lue, men de hadde begrenset med utstyr. Vi pakker han inn enda mer med enkelt utstyr fra sekken min, før Eileen kommer etter meg med mer utstyr, forteller Robin.

Han er godt drillet i pasientundersøkelse og har også med seg utstyr for å måle blodsukker og oksygenmetning. Samtidig har de tett kontakt med 113. Både ambulanse og redningshelikopter er på vei.

– Vi finner raskt ut at han er veldig dårlig. Han er veldig kald, så vi må forhindre at han blir enda kaldere, forteller Robin.

Eileen og Robin kjører mot Kongsberg. Aksjonen de er på vei til skal vise seg å bli svært dramatisk.
Eileen og Robin kjører mot Kongsberg. Aksjonen de er på vei til skal vise seg å bli svært dramatisk. Foto: Eileen Suzann Tennebø Bové

Klær og varmepads

– Når Eileen kommer, får vi dratt over oss et shelter som verner mannen fra vinden, og da blir det raskt varmere rundt han. I tillegg er det veldig viktig at vi får klippet av han de våte klærne. Vi overvåker tilstanden kontinuerlig. Han er dårlig, men stabil, sier Robin.

De får kledd på mannen tørre klær og pakker han inn i alt de har som kan gi ekstra varme – sovepose, ulltøfler og ekstra ullgenser – mens de venter på redningshelikopteret. De legger også på varmepads for å prøve å tilføre all den varmen de kan.

– Vi har en tett kommunikasjon oss imellom, der jeg hele tiden gjentar det Robin sier til meg og omvendt. Det var en god måte å jobbe på som gjorde at vi var helt sikre på å unngå misforståelser i en stresset situasjon, forteller Eileen, som tar rollen som Robins leder.

Både ambulansepersonell og lege fra redningshelikopteret kommer til, men å få mannen til sykehus skal bli nok et hinder på veien.

– Behandlingen vår virker. Han blir mer bevisst, men samtidig også veldig urolig. Han kan dermed ikke evakueres med helikopter og vi må bære han ned til veien hvor ambulansen står.

Krevende evakuering

Ambulansen er parkert så nært som mulig, men det er likevel en bratt og ulendt skråning mellom dem og ambulansen.

– Det er nokså bratt, og det gjøres en viktig jobb med å gå foran med lykt og finne ut hvor vi faktisk kan gå, forteller Robin.

Det tar over en halvtime å bære mannen ned skråninga, og idet mannen blir overlevert til ambulansen har Eileen og Robin gjort sitt. I ettertid skal det vise seg at det de gjorde, var med på å redde mannens liv.

– Det føles godt å bidra til at noen fortsatt er i live. Jeg føler vi gjorde en god og viktig jobb. Det var ingen andre der som kunne gjøre den jobben på akkurat det tidspunktet, og det er fint å vite at vi bidro med riktig kompetanse og utstyr. Men det var også veldig mange andre som måtte være en del av dette for at det skulle gå bra. Det var et veldig godt samarbeid med alle på stedet, sier Robin, som mener at trening er nøkkelen til at det gikk bra akkurat denne dagen.

– Jeg og Eileen har trent hver for oss, men på de samme tingene. Derfor visste begge veldig godt hva vi skulle gjøre, og vi trengte bare å kommunisere de mest nødvendige tingene til hverandre. I tillegg brukte vi korte og tydelige beskjeder, så det skulle være enkelt å forholde seg til for alle som var der.

Eileen og Robins læringspunkter fra aksjonen

– God kommunikasjon ble viktig – korte og tydelige beskjeder sørget for godt samarbeid mellom alle parter

– Trening på pasientundersøkelse og hypotermibehandling er helt avgjørende

Det er en fordel å ha en del hypotermiutstyr også i egen beredskapssekk, som liggeunderlag, sovepose, varmepads, tørre klær og god saks til å klippe klær.

Publisert: 13. september 2021 - 3:38
Oppdatert: 24. november 2024 - 18:22

Relaterte artikler

Krevende vær og terreng gjorde pasientbehandlingen utfordrende ved denne anledningen.

Skildring fra en leteaksjon: Når det står om liv