Skildring fra en leteaksjon: Når det står om liv

Krevende vær og terreng gjorde pasientbehandlingen utfordrende ved denne anledningen.
Krevende vær og terreng gjorde pasientbehandlingen utfordrende ved denne anledningen. Foto: Norsk Folkehjelp Follo

Alarmen går. Det tikker inn en melding på telefonen en tirsdagskveld. Er du en av mange fra folkehjelpa som står på alarmlista, så kjenner du følelsen.

Av Eileen Suzann Tennebø Bové
Publisert: 01. desember 2022 - 2:36
Oppdatert: 03. juli 2024 - 11:39

Og er du som meg, så er utstyret på plass og ladet ca 60 prosent av tiden. Denne gangen var alt klart, og det finnes ikke et bedre utgangspunkt for å starte en aksjon enn det.

Det tar tid å komme seg til oppmøtestedet, og på den tiden reflekterer jeg over hva jeg skal se etter. Det snør, føret er glatt og jeg hører om biler som har kjørt av veien bak meg. Sikkerhet er viktig allerede nå.

Fremme ser jeg en kollega fra laget mitt, og på vei inn i en bil som skal ta oss opp til teigen vår, tar vi med oss en hyggelig kar fra et annet lag. Det blir trangt i bilen, men med litt velvilje får vi det til. Vi etablerer oss som lag og sier ifra til KO. Vi er klare.

Mental forberedelse

Oppdraget er ikke helt klart ennå, og vi bruker tiden til å diskutere: Hva kan vi forvente oss? Hvem skal gjøre hva? Hva har vi av kompetanse i laget?

Jeg stoler veldig på mine kollegaer, så avklaring av oppgaver og roller går raskt. Vi tenker fag og gjør oss noen tanker om hva vi kan finne.

Det er fortsatt tidlig i aksjonen, så der vi skal gå er det ikke laget et oppdrag ennå. Oppgaven vår er å søke der en hund tidligere har søkt. Jeg ser i kartet at her kan vi dele det bra opp og søke der hunden ikke har søkt. God bruk av mannskaper. Vi setter i gang.

Men du og du, for ett terreng! Har du noen gang hørt mannskaper si «her ville den savnede ikke ha gått»? Her må fjellgeitegenskapene tas i bruk, og vi må navigere med sekk i tett og bratt lende. Noen steder må jeg ta av meg sekken for å komme meg forbi, samtidig som jeg holder meg fast fordi det er bratt. Sikkerheten blir hele tiden vurdert. I laget vurder vi at dette er overkommelig og at vi er trygge, selv om det uten tvil er utfordrende.

Bildet viser det bratte terrenget mannskapene opererer i.
Bildet viser det bratte terrenget mannskapene opererer i. Foto: Norsk Folkehjelp Follo

Funn i terrenget

Så kommer beskjeden på nødnett: «Lag 2 dette er 9-1. Det er gjort funn av hundefører som er foran dere. Sett mars.»

Jeg er nederst i det bratteste terrenget. Laget mitt tar en avgjørelse om å sette retning uten meg, selv om jeg er lagleder. Det er jeg glad for. De setter retning opp de bratte bakkene og mot veien.

Jeg gjør meg noen refleksjoner rundt at det ikke er sikkert jeg når frem på en stund, og vil gi mine to makkere arbeidsro. Når jeg endelig kom meg opp på veien, ser jeg på kartet at det er enda et stykke til funnstedet. Derfra er det også bratt ned fra veien og mot vannet. Lykken er stor da jeg får skyss med et terrengkjøretøy.

Laget mitt er fremme ved pasienten, men redningshelikopteret som henger rett over, lager et arbeidsmiljø som gjør kommunikasjon umulig. Pasienten er i live, men kald.

Krevende førstehjelp

Vi drar et shelter over, og gjør en kjapp ABC-undersøkelse. Jeg stopper på C fordi jeg finner ikke puls på håndledd. Han er kald, så her skal vi klippe klær og pakke han inn.

Det har kommet flere til utenfor shelteret, og de gjør det de kan for å serve oss. På et tidspunkt roper jeg; «kan jeg få legen inn», hvorpå en hyggelig stemme sier; «legen er på vei nå». God closed-loop-kommunikasjon.

Inni vårt lille varme arbeidsrom kommer legen fra helikopteret. Vi tar en oppsummering på funn, og vi fortsetter å klippe klær. Jeg spør også om jeg kan komme med et forslag om hvordan han skal pakkes inn. Han ligger i en helling, på løse steiner. Legen sier ja, og vi fortsetter. Den fine folkehjelpsgjengen som står utenfor blir informert om at nå skal vi få opp tempoet litt for å få han pakket inn.

Dette har vi øvd på mange ganger. Det som er nytt for noen, er nok at vi måtte bruke skikkelig utestemme på grunn av helikopterbråk.

Alt jeg ber om fra utsiden kommer raskt. Jeg hører den nærmeste stemmen og sier høyt at vedkommende blir leder ute. Det trenger man når det skjer mye: Én pasientansvarlig og én som tar ledelse ute og har ansvaret for alt fra å svare KO, til å få ting gjort for oss som jobber med pasienten.

Førstehjelp i bratt og steinete terreng er noe helt annet enn på flat bakke og i fint vær.
Førstehjelp i bratt og steinete terreng er noe helt annet enn på flat bakke og i fint vær. Foto: Norsk Folkehjelp Follo

Idémyldring må til

Og hei hvor det går. Vi jobber som dét teamet! Og som alltid vil det oppstå noe uventet som vi må løse, men vi får det til etter litt idémyldring.

To politibetjenter starter å rydde steiner og grener ved vannet som er nederst ved steinura vi sitter i. Der kan pasienten heises opp, men for å komme ned dit med båre, må det tau til. Han fires ned i regi av redningsmann og med tau fra sekken min.

Også her er kommunikasjon viktig. Closed-loop, hvor det blir gjentatt om det skal stoppes eller om det skal komme mer tau.

Fra å være hovedansvarlig ved pasient, blir jeg ansvarlig for at baggene til redningsmennene ikke skal fly av gårde. Jeg tar denne oppgaven like seriøst som pasientansvaret, for det blåser kraftig fra fuglen høyt der oppe.

Det utstyret vi ikke klarer å rydde opp eller sikre, flyr ned til vannet. Litt overasket ser jeg soveposen min flytende på vannet og tenker «jaja, der var den...»

Ubetalelig følelse

Pasienten heises opp i helikopteret, og den følelsen jeg har når redningsmann, lege og pasienten er ombord er ubetalelig. Da kommer jubelen. Jeg har vært på noen funnsteder, og denne er en av de jeg kommer til å huske.

Det var ikke perfekt. Det var ikke gode arbeidsforhold, men det at vi vet hva vi skal gjøre og at ferdighetene er tilstede, gjør at vi er trygge og hele tiden finner løsninger på problemene som oppstår.

Ingen er like, og de menneskene som du skal jobbe med kan være noen helt andre enn de du er vant til å jobbe med. Da er det viktig at du er trygg i kunnskapen din, alltid vil lære mer og samtidig gjerne lærer bort det du kan. Da at gir du ut holdninger som gjør at andre også vil det samme.

Publisert: 01. desember 2022 - 2:36
Oppdatert: 03. juli 2024 - 11:39