Lederen i Norsk Folkehjelp Fredrikstad, Eva-Lotta Sandberg, freser nesten når hun snakker om den norske asyldebatten. Bakgrunnen er regjeringens forslag om å fjerne retten til sosialhjelp og innføre strengere aktivitetsplikt for flyktninger.
– Det virker som om ideen som ligger til grunn er at folk som kommer hit ikke vil bidra, og at de foretrekker å bare få og få. Det er ikke min erfaring, sier hun.
Sandberg er primus motor på Frivillighuset som Norsk Folkehjelp driver i Gamlebyen i Fredrikstad.
– For tida har vi et jobbsøkerkurs på russisk her på huset for ukrainere, der de lærer litt om det norske arbeidsmarkedet og for eksempel å skrive cv og søknader. Det har vært stor interesse for det. Folk sitter som tente lys og er så opptatt av å få seg jobb. For de får jo ikke det! Derfor lurer jeg litt på hva politikerne mener når de snakker om aktivitetsplikt. Jobbene finnes jo ikke, og heller ikke praksisplasser.
Et hus full av liv
Eva-Lotta Sandberg har nok å henge fingrene i. Hun er også med i Sentralt samfunnspolitisk utvalg i Folkehjelpa og styremedlem i den lokale avdelingen av Inner Development Guide (IDP), en verdensomspennende organisasjon som jobber med bærekraft.
På Frivillighuset møtes mennesker fra mange nasjoner, til en rekke varierte aktiviteter.
– Hit kommer det folk fra Brasil, Frankrike, Somalia, Syria, Kenya og ikke minst Ukraina, for å nevne noen. Vi har liksom hele verden i den lille gruppa. De deltar på kurs og i verksteder der vi trykker t-skjorter, lager smykker og utfolder oss med leire og maling.
Av og til kommer folk bare for å være sammen, kan hun fortelle. På Frivillighuset er det mange aktivitetsmuligheter, for eksempel brettspill, piano og biljard.
– Sykkelopplæring er et viktig tilbud. Det er særlig mange jenter fra som kommer fra kulturer der de aldri har lært å sykle. Internasjonal kafé, som vi drev før, skal vi starte opp med igjen så fort kjøkkenet er ferdig, sier Sandberg
Norsk Folkehjelp har også et samarbeid med Ørmen transittmottak utenfor Fredrikstad, og er prosjektleder for Inkluderingsdagene, der representanter for kommunen, politikere og frivillige organisasjoner møtes tre til fire ganger i året.
– Hensikten er å få en oversikt over alle inkluderingsaktivitetene som finnes, og se hvordan vi kan utfordre hverandre og jobbe sammen. Skape nettverk mellom ulike aktører. Og ikke minst se hva som mangler i inkluderingsarbeidet. Og da snakker vi om inkludering i vid forstand – uføre, eldre, ungdom kan også føle på utenforskap, understreker lokallagslederen.
Sjonglering med tall
Det er ikke bare aktivitetsplikten som får lokallagslederen til å tenne på alle pluggene. Det er bare å nevne diskusjonen om familiegjenforening og innstramming som har pågått i det siste.
– Det er dessverre flere enn Frp som opererer med et altfor høyt tall når det gjelder flyktninger som kom til Norge via familiegjenforening i 2025. Vi får inntrykk av at det strømmer inn familier med ti barn uten forsørgerevne, sier hun opprørt.
– Er det for å skape et skremmebilde?
– Jeg tenker at det kan være to grunner til dette. Den ene er at de faktisk ikke har kunnskap nok, at de ikke har analysert hva som gjemmer seg bak tallet. Den andre er at de bruker det for å oppnå det de ønsker politisk. Og da er det jo interessant at når det oppgis at nesten 11 700 kom hit gjennom familiegjenforening, omfatter det nordmenn som gifter seg med utlendinger. Det handler også om arbeidsinnvandring – høyt kvalifisert arbeidskraft som vi trenger, og som ønsker å familien sin med seg. Hvilket jeg synes at de selvfølgelig skal kunne ha. Alt dette sauses sammen med sårbare mennesker på flukt, som utgjør under 2500 på ett år. Det er jo ingenting.
Og vi må ikke tro at familiegjenforening er en enkel sak, understreker hun. En av praksiselevene på Frivillighuset fra den internasjonale skolen i Fredrikstad ventet i halvannet år før han fikk sin kone og datter til Norge.
– Du skulle ha sett hvilken lykke det ble da de kom. Hans høyeste ønske er å jobbe og forsørge familien sin og jobbe. Han er utdannet flymekaniker, men har likevel ikke klart å få seg jobb her, han er jo ikke norsk! I denne enorme overfloden av kunnskapsformidling som vi opplever, som blander seg med falske nyheter og politiske vikarierende argumenter, mister mange evnen til å forstå den store sammenhengen. Og det synes jeg politikerne har utnyttet veldig heftig noen ganger.
Utviklingen av fiendebilder
Selv om Eva-Lotta Sandberg er en sterk motstander av den innstrammingen i asylpolitikken som er signalisert fra flere politiske hold, ser hun også at det kan bli problemer hvis det for eksempel kommer så mange sekundærflyktninger til en kommune at kommuneøkonomien blir truet, slik som det nå er varslet i Fredrikstad og Sarpsborg.
– Her er det jo snakk om to kommuner som sliter, og det er klart at hvis det kommer en familie med åtte barn som er helt avhengig av sosialhjelp og ikke har noe sted å bo, blir det problematisk, jeg ser jo det. Det kuttes allerede over en lav sko her nede, særlig i det forebyggende arbeidet.
Kommunene må få større overføringer fra staten skal de klare stadig flere oppgaver som pålegges dem, er hennes bestemte mening.
– Vi kan ikke ha et land med minstepensjonister og uføre som faller utenfor fordi matposene koster mer og mer, og de ikke har råd til å gå på kino engang. Hvorfor er Norge så rikt, og Kommune-Norge så fattig? Jeg skjønner det ikke.
Hun er også opptatt av hva som skjer med menneskene som kom til Norge som flyktninger for fem, ti, femten, tjue år siden når det utvikler seg et klima der flyktninger blir betraktet som våre fiender.
– Hvordan er det å være norsk statsborger med flyktningbakgrunn? Hva skjer med dem når vi snakker om dem – familie og folkeslag – på denne måten? Det er også et aspekt ved det å være best i klassen på streng asylpolitikk. Jeg syns at stemningen har blitt mer aggressiv. Mange mener at innvandring er årsaken til deres problemer. Vi er flere som har ledd litt av og kanskje hånet America first, men nå er det liksom Norge først. Det har blitt lov å mene og si ting som var utelukket for bare ti år siden.
Å møte alle mennesker med respekt
Vi må ikke bli så selvtilfredse her i landet at vi glemmer alt som heter solidaritet og slutter å ha empati med og ta imot mennesker som av ulike årsaker trenger det, mener Eva-Lotta Sandberg, som kan fortelle om deltakere på Frivillighuset som har vært psykotiske, og leteaksjoner etter suicidale personer.
– De som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere, er ikke en ensartet gruppe. Noen er politisk forfulgt, andre har traumer i bagasjen. En professor og en som er analfabet har ulike forutsetninger for å skape seg et produktivt godt liv i Norge. Men uansett tar det tid, og vi må ha løyper og ordninger hvor vi tar høyde for forskjellene. Og møte alle med respekt og behandle dem som individer, sier hun alvorlig.
