Aller først: Hva er forskjellen på asylsøkere, flyktninger og arbeidsinnvandrere?
Juridisk sett er asylsøkere personer som søker internasjonal beskyttelse i et annet land. De har ikke fått avgjort saken sin ennå. Flyktninger er derimot personer som har fått innvilget beskyttelse og dermed fått flyktningstatus. Etter Flyktningkonvensjonen er flyktning en ganske snever juridisk kategori, knyttet til forfølgelse på bestemte grunnlag (se https://snl.no/flyktningekonvensjonen), men også andre grupper kan få flyktningstatus på humanitært grunnlag. Begrepet «flyktninger» brukes dessuten ofte mye bredere i dagligtalen, der begrepet gjerne omfatter mennesker som flykter av ulike grunner og som ikke nødvendigvis har fått innvilget beskyttelse ennå. Arbeidsinnvandrere er utlendinger som kommer til Norge for å jobbe. I Norge kommer mange arbeidsinnvandrere fra EU- og EØS-land, blant annet i Øst-Europa, og de har generelt høy sysselsetting. ‘
Hvilke forpliktelser har Norge ifølge internasjonale avtaler?
Når det gjelder beskyttelse av flyktninger, er Norge bundet av flere folkerettslige forpliktelser. Den viktigste er Flyktningkonvensjonen fra 1951, som blant annet fastslår prinsippet om non-refoulement – at ingen skal sendes tilbake til et land der de risikerer forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling. Norge er også forpliktet til å gi en reell og individuell behandling av asylsøknader og til å sikre grunnleggende rettigheter for dem som får beskyttelse. I tillegg kommer Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som blant annet forbyr tortur og beskytter retten til familieliv, samt FNs barnekonvensjon, som fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Til sammen legger disse avtalene klare juridiske rammer for norsk asyl- og flyktningpolitikk. Men Norge og andre europeiske land bryter mange av disse forpliktelsene gjennom sin asyl- og grensepolitikk, blant annet når de stenger grensene for asylsøkere, sender barnefamilier på internflukt, internerer mindreårige, eller utøver såkalte «pushbacks» av flyktningbåter i Middelhavet.
Hvorfor framstiller vi ofte asyl som en gave til trengende mennesker og ikke en rettighet
Særlig etter den såkalte flyktningkrisen i 2015 har det rettighetsbaserte rammeverket for internasjonal beskyttelse gradvis blitt svekket, både gjennom politiske vedtak og gjennom retorikken som brukes i offentligheten. Perioden 2015–2016 utløste det mange har beskrevet som et kappløp til bunnen i europeisk asylpolitikk, der flere land konkurrerte om å stramme mest mulig inn. Parallelt skjedde det en språklig forskyvning: Asyl ble i økende grad omtalt som en frivillig gest – et uttrykk for nasjonal sjenerøsitet – snarere enn en bindende juridisk forpliktelse forankret i internasjonale konvensjoner.Denne måten å snakke om asyl på har gjort det lettere for europeiske stater å begrense eller trekke tilbake beskyttelse i møte med innenrikspolitisk press eller geopolitiske endringer. Når asyl fremstilles som en gave, blir flyktninger ikke primært forstått som rettighetshavere, men som mottakere av noe de bør være takknemlige for. I et antropologisk perspektiv er gaver sjelden helt gratis; de skaper forventninger om gjengjeldelse. Dermed følger det ofte krav om takknemlighet, lojalitet og rask økonomisk deltakelse. Det innebærer en tydelig forskyvning fra et rettighetsbasert til et mer betinget og nytteorientert syn på beskyttelse
Hvor mye er det rimelig å forvente at nyankomne flyktninger skal bidra med i samfunnet?
Dette er komplekse moralske og politiske spørsmål som jeg mente det var viktig å løfte fram i den politiske debatten (derav kronikken i Aftenposten). Personlig lander jeg nok på at det er urimelig å forvente at mennesker som har flyktet fra krig og nød, og som gjerne har opplevd store tap og traumer, i løpet av få år skal kunne delta fullt i arbeidslivet og være «ressurser» for velferdsstaten.. Når det er sagt, er svært mange av flyktningene jeg har blitt kjent med i Hellas og Norge gjennom humanitært arbeid og forskningsprosjekter imponerende ressurssterke, og mange viser stor vilje og evne til å lære språk og komme i arbeid. Men poenget mitt er at det er ikke rimelig å forvente at alle skal klare dette raskt, særlig dersom de er godt voksne eller har store fysiske eller psykiske traumer. Fra et prinsipielt ståsted mener jeg det også at det er viktig å spørre hvem som egentlig skal «motiveres» gjennom skjerpede krav. Det kan fremstå som et paradoks at regjeringen ønsker å stramme inn støtten for flyktninger for å presse dem ut i arbeid, samtidig som at de verner om sykelønnsordningen og understreker betydningen av forebygging og støtte for resten av befolkningen.
Kan du utdype begrepet ‘selvmotsigende forventninger’, altså at vi bare bør ta imot de mest sårbare flyktningene men samtidig kreve at de raskt skal bidra til den norske velferdsstaten
Jeg brukte dette begrepet fordi forventningene til flyktninger ikke bare har blitt strengere, men også mer motstridende. På den ene siden understrekes det ofte at Norge bare bør ta imot de mest sårbare flyktningene. I Frode Forfangs mye omtalte bok Asylparadokset beskrives asylsystemet eksempelvis som dysfunksjonelt fordi det angivelig ikke hjelper dem som trenger det mest – «de aller mest sårbare flyktningene». Samtidig er det blitt tydeligere krav om rask økonomisk selvforsørgelse og bidrag til velferdsstaten. Men dersom vi virkelig mener at vi kun skal ta imot de mest sårbare – mennesker som kan være dypt traumatiserte eller ha svekket helse – er det urealistisk å forvente at alle raskt skal lære et nytt språk, nye ferdigheter og kulturelle koder, og etablere seg i arbeidslivet. Noen klarer det, og som nevnt kan arbeid bidra positivt til integrering. Men når sårbarhet framheves som kriterium for beskyttelse samtidig som kravene skjerpes, oppstår det en spenning som gjør at mange blir stilt overfor krav som er vanskelige å innfri. Møtt med slike selvmotsigende forventninger er mange flyktninger i praksis dømt til å tape.Behandler vi flyktninger fra ulike land forskjellig?Det korte svaret er ja. Vi har sett tydelige forskjeller i hvordan ulike flyktninggrupper blir mottatt, omtalt og behandlet. Ukrainske flyktninger fikk for eksempel raskt innvilget kollektiv beskyttelse og ble i stor grad møtt med åpne armer, særlig i den første fasen. Samtidig har mennesker på flukt fra Afrika og Midtøsten i langt større grad blitt framstilt som trusler eller byrder for velferdsstaten. Det betyr ikke at mottakelsen av ukrainere har vært problemfri eller varig uforbeholden – også her har det kommet betydelige innstramminger og forsøk på retur. Men forskjellene i retorikk, rettigheter og tempo i saksbehandling er likevel slående.Det finner også andre humanitære hierarkier, basert på for eksempel alder og kjønn. Barn og kvinner defineres ofte som særlig sårbare og prioriteres for beskyttelse, mens unge enslige menn ofte møtes med større skepsis og er som regel de første som sendes ut av landet. Det gjelder også i diskusjonen om ukrainske menn, der flere norske politikere har argumentert for at de ikke bør innvilges opphold eller reise hjem og kjempe for landet sitt.
Er dette så graverende at vi kan kalle dette en form for rasisme?
Det kommer litt an på hvordan vi forstår rasisme. Hvis vi kun forstår rasisme som bevisst hat eller individuelle fordommer basert på hudfarge (den «tradisjonelle» men snevre forståelsen), vil mange mene at dette begrepet er for sterkt eller bare gjelder noen enkeltgrupper eller individer. Men dersom vi ser på rasisme som noe strukturelt og institusjonelt – altså som et system av ideer, praksiser og maktordninger som systematisk forskjellsbehandler mennesker – da blir bildet et annet.
For å forstå hvordan rasisme opererer i europeisk migrasjonspolitikk, må vi erkjenne at europeisk liberalisme er bygget på en grunnleggende motsigelse: Den har forfektet universelle rettigheter og frihet, samtidig som denne friheten i praksis har vært betinget av kontroll, ekskludering og ofte vold rettet mot ikke-europeiske og ikke-hvite mennesker. Vår frihet til å reise, bosette oss og arbeide globalt står i skarp kontrast til den ekstreme reguleringen og kriminaliseringen av mobilitet for mennesker fra det globale sør. Konsekvensene av dette ser vi tydelig i dagens globale migrasjonsregime. De fleste europeere kan bevege seg relativt fritt, mens mennesker fra Midtøsten og Afrika tvinges til å risikere livet i overfylte båter for å kunne søke asyl. Problemet er ikke bare fraværet av trygge og lovlige fluktruter, men også den aktive og ofte voldelige grensepolitikken som håndheves langs Europas yttergrenser. Praksiser som pushbacks, samarbeid med den libyske kystvakten og eksternalisering av grensekontroll bidrar til at Middelhavet er blitt verdens dødeligste fluktrute.
Når liv systematisk verdsettes ulikt, når tilgang til beskyttelse begrenses langs geografiske og ofte rasialiserte linjer, og når noen grupper konsekvent framstilles som trusler eller mindre verdig beskyttelse, da er det legitimt å beskrive dette som strukturell eller institusjonell rasisme. Det betyr ikke at alle involverte aktører er drevet av rasistiske motiver, men at systemet som helhet produserer rasialiserte forskjeller i hvem som får bevege seg fritt, og hvem som får leve trygt.
Du har kalt dette for den norske berøringsangsten for rasisme og at vi må tørre å snakke om rasisme i asyldebatten. Kan du utdype dette?
Når rasismebegrepet brukes i norsk kontekst, utløser det ofte sterke og defensive reaksjoner. En del av dette handler om at rasisme oppleves som en moralsk anklage rettet mot enkeltpersoner. Men rasismeanklager utfordrer også det norske selvbildet. I Norge har vi en tendens til å forstå rasisme som noe som først og fremst skjer andre steder – i USA eller Sør-Afrika. Ifølge den romantiske nasjonale selvforståelsen er Norge også et lite, uskyldig land og et tilnærmet egalitært paradis som behandler alle likt.Men jeg tror det delvis også handler også om en kunnskapsbarriere. Mange tenker pårasisme om noe som handler om eksplisitt diskriminering basert på hudfarge, den tradisjonelle og snevre forståelsen av rasisme jeg nevnte tidligere. Vi er ikke vant til å tenke på rasisme som noe som kan være innebygd i institusjoner, politikk og strukturer, uten at noen nødvendigvis har onde intensjoner. Så lenge vi holder fast ved en veldig snever definisjon, blir det vanskelig å føre en åpen og nyansert samtale om hvordan ulikhet og urettferdighet faktisk produseres.
Du har også tidligere brukt begrepet kulturrasisme. Hvordan definerer du dette?
Kulturrasisme omhandler forestillinger om kultur som noe fast, uforanderlig og hierarkisk. Det dreier seg om ideen om at mennesker i praksis er bestemt av sin kultur, og at kultur er noe stabilt og nærmest medfødt. Når noen sier at bestemte grupper «ikke hører hjemme her» på grunn av kultur eller religion, eller hevder at visse kulturer er grunnleggende uforenlige med «norske verdier», beveger de seg inn i det jeg vil kalle en rasistisk tolkningsramme.I norsk flyktningdebatt ser vi ofte at mennesker fra Midtøsten og Afrika homogeniseres og framstilles som representanter for én bestemt kultur, gjerne knyttet til islam. Det impliserer at de ikke kan endre seg, tilpasse seg eller være sammensatte individer med ulike erfaringer og livssyn. Det bygger også på forestillingen om at noen kulturer – særlig Europa og islam – er prinsipielt uforenlige.Problemet med denne tankegangen er at den overser at både «europeisk» og «muslimsk» kultur er mangfoldige, dynamiske og i kontinuerlig endring. Historien viser at kulturer påvirker hverandre, blandes og utvikler seg. Å framstille dem som lukkede og essensielle størrelser er derfor både analytisk feil og politisk problematisk.
Etter et besøk i Danmark åpnet daværende statsråd Tonje Brenna for å flytte asylmottak til land utenfor Europa. Hva ville dette bety for asylretten?
Forslaget om å flytte asylmottak utenfor Europa – for eksempel til land i Afrika, eventuelt i bytte mot økt bistand – innebærer en alvorlig ansvarsfraskrivelse. Det betyr at Norge skyver sine internasjonale forpliktelser over på land som ofte har svakere rettssikkerhet, færre ressurser og mindre kapasitet til å sikre reell og individuell asylbehandling.
Dette forslaget rokker ved selve kjernen i asylretten. Det utfordrer både bokstaven og intensjonen i Flyktningkonvensjonen og FNs globale kompakt om flyktninger, som nettopp bygger på en idé om solidarisk ansvarsdeling mellom stater. Når rike land som Norge forsøker å outsource asylbehandling til fattigere land, brytes denne solidariske logikken.
I en slik modell behandles asyl verken som en rettighet eller som en gave, men nærmest som en tjeneste eller vare – noe som kan forhandles om og byttes mot penger eller bistand. Dette vil videre undergrave det rettighetsbaserte rammeverket for internasjonal beskyttelse som ble bygget etter andre verdenskrig. Tiltakene vil selvsagt ramme dagens asylsøkere hardest, men de undergraver også de institusjonene og rettsprinsippene som er utviklet for å beskytte oss alle.
«Nå rydder vi opp og tar nødvendige grep, slik at det skal lønne seg å jobbe», sier arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng. Forslaget fra regjeringen innebærer å fjerne retten til sosialhjelp og innføre strengere aktivitetsplikt for flyktninger. Hvilke konsekvenser kan dette få, og ikke minst: Vil det føre til at flere kommer i arbeid?
Dette er ikke fokuset i forskningen min, men det finnes argumenter i begge retninger. Mange peker på at det å fjerne retten til sosialhjelp og skjerpe aktivitetsplikten kan øke risikoen for fattigdom, gjeld og sosial marginalisering, særlig for personer med helseutfordringer, traumer, omsorgsansvar eller svake norskkunnskaper. Når det gjelder aktivitetsplikt, kan moderate krav kombinert med tett og reell oppfølging muligens ha positiv effekt for noen. Men svært strenge og sanksjonsbaserte ordninger har trolig begrenset og kortvarig effekt. De kan føre til raskere overgang til lavtlønnede og usikre jobber, uten at det gir stabil tilknytning til arbeidslivet. Samtidig er det bred enighet om at arbeid er viktig for integrering. Dette er derfor en sammensatt problemstilling der vi må ta hensyn til ulike utgangspunkt og tidsperspektiver.
Dette er som nevnt utenfor mitt forskningsområde. Men jeg vil anta hvis hovedmålet blir å få folk raskt ut i arbeid, kan det føre til at flyktninger presses inn i de mest usikre og lavtlønnede jobbene. På kort sikt kan det gi bedre statistikk for sysselsetting, men på lengre sikt kan det bidra til å sementere et todelt arbeidsmarked – eller i hvert fall tydelige klasseforskjeller.
Det kan bety at personer med utdanning og kompetanse som Norge faktisk trenger, blir værende i jobber langt under sitt kvalifikasjonsnivå. Da risikerer vi både sløsing med ressurser og økt sosial ulikhet. Spørsmålet er derfor ikke bare om eller hvor fort flyktninger kommer i arbeid, men hva slags arbeid, på hvilke vilkår, og med hvilke muligheter for mobilitet over lengre tid.
Stadig flere av våre politikere bekymrer seg for at det norske samfunnet forvitrer og ødelegges av økende ankomster av fremmedkulturelle. Samtidig formidler forskningsinstituttet Fafo bekymring for det motsatte – altså de 30 000 som utvandrer fra Norge hvert år – i hovedsak østeuropeiske arbeidsinnvandrere. Hvordan ville det norske samfunnet sett ut dersom alle som ikke har fire norskfødte besteforeldre hadde forlatt landet?
For det første ville arbeidslivet blitt hardt rammet. Mange sektorer – som bygg og anlegg, helse og omsorg, industri og fiskeri – er i dag avhengig av arbeidsinnvandrere og personer med innvandrerbakgrunn. I flere kommuner ville det trolig blitt svært vanskelig å opprettholde grunnleggende tjenester.
For det andre ville befolkningsutviklingen endret seg dramatisk. Norge har lav fødselsrate, og innvandring har bidratt til å dempe aldringen i befolkningen. Uten denne tilførselen ville forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister blitt enda mer skjevt, noe som ville lagt økt press på velferdsstaten.
Men kanskje aller viktigst: Forestillingen om et «rent» homogent Norge er historisk misvisende. Norge har alltid vært preget av utvandring og innvandring. Norsk kultur er heller ikke en statisk størrelse men i stadig endring. Og godt er det! Jeg er i hvert fall svært glad for å kunne velge fredagstaco, sushi takeway eller indisk og palestinsk mat på byen framfor ihjelkokte grønnsaker og poteter. Jeg er også veldig glad for å ha mange internasjonale venner og kollegaer som gjør jobben og samtalene jeg har i hverdagen mer spennende og lærerike.
