– Da jeg kom til Fredrikstad i oktober 2015, ble jeg innkvartert på Victoria Hotell som var gjort om til akuttmottak, forteller han. – Blant de over hundre beboerne var det bare jeg og to til som kunne snakke engelsk, og det førte til at vi ble bindeledd mellom beboerne og samfunnet rundt, for eksempel når de skulle til legen.
– Hvordan kom du i kontakt med Norsk Folkehjelp?
– De var en av flere organisasjoner som kom til hotellet for å spørre om det var noe de kunne bidra med. Norsk Folkehjelp Fredrikstad og leder Eva-Lotta Sandberg ble mine beste støttespillere. Jeg ble invitert hjem til hennes familie fra dag 1. Jeg deltok i organisasjonens aktiviteter, med tolking, utdeling av klær til nyankomne asylsøkere, og matlaging på den månedlige internasjonale kafeen. Medlemskapet mitt har jeg fremdeles i god behold, smiler Diab.
Fengsel og flukt
Diab Allahlah vokste opp i byen Hama, nord for hovedstaden Damaskus. Fra 2010, etter videregående, ble det tre år i militæret.
– Etter at borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011, fikk ingen lov til å avslutte militærtjenesten. Da jeg ikke ville finne meg i dette, ble jeg sendt i fengsel, sier han.
Etter noen måneder i det beryktede Sednaya-fengselet, var han blant dem som ble løslatt i forbindelse med president Bashar al-Assads dekret om amnesti.
– Da jeg slapp ut, flyktet jeg til Jordan og ble der i nesten tre år. Jeg fikk jobb på en healthy food-restaurant, og hadde det fint, men det var ikke lett å bygge opp et liv der. Det aller viktigste utbyttet jeg fikk av det oppholdet var at jeg lærte engelsk!
Den lange veien til Fredrikstad
Fra Jordan gikk flukten videre – først gjennom Tyrkia og så med båt over til Hellas.
– Turen til Norge gikk gjennom elleve land, via taxi, tog og til fots, forteller Diab.
– Hvorfor valgte du Norge?
– Da jeg var 14–15 år så jeg på tv at i Norge gikk helt vanlige folk i gatene og delte ut blomster til politiet. Det glemte jeg aldri, og det var nok en stor del av grunnen til at jeg fikk et så godt inntrykk av landet.
Fredrikstad ble i første omgang ikke fast tilholdssted. Etter et snaut halvår ble Diab sendt videre til Elverum, deretter Koppang, og så til Trondheim.
– På den tida ble mange mottak lagt ned fordi det ble færre ankomster, så det skjedde mange forflyttinger. Jeg trivdes godt i Trondheim, men da jeg skulle bosettes i en kommune, ville jeg tilbake til Fredrikstad, til Norsk Folkehjelp og Eva-Lotta som fremdeles er min beste venn. Jeg ville ikke begynne på nytt med å bli kjent og skaffe meg venner, sier han.
Etter stor innsats og mange brev til myndighetene fra støttespillerne i Fredrikstad, som så gjerne ville ha ham tilbake, ble Diab bosatt i Fredrikstad i februar 2017.
Språket som døråpner
Selv om Diab kom tilbake til kjente omgivelser, var det ikke helt uproblematisk å starte et nytt liv i et land med en annen kultur og et fremmed språk.
– Jeg skjønte raskt at jeg måtte lære meg norsk. Og få meg en utdannelse. Mange av mine venner i Syria gikk på universitetet, noe jeg aldri fikk anledning til. Det ble først ett år på videregående for å få studiekompetanse. Jeg fullførte i 2019 med gode karakterer, sier han med litt dårlig skjult stolthet.
Parallelt med skolegangen jobbet Diab 30 timer i uka på den nystartede restauranten Los Tacos i sentrum av Fredrikstad. Det ble en travel hverdag, ikke minst da han i august 2019 kom inn på Høgskolen i Østfold. Målet var å bli sosionom. I 2020 kom koronapandemien, og alt stengte ned.
– Det var selvfølgelig forferdelig, men for meg ble det også en fordel, sier han litt beskjemmet. – Jeg kunne følge studiene på nett og samtidig levere ut take away til kundene på restauranten. Det ble litt lettere å få dagene til å gå opp. Samtidig var det jo trist at jeg bare traff medstudentene mine digitalt.
Om å lykkes i et nytt land
Diab Allahlah ble ferdig med sin bachelor i sosialt arbeid i 2023. Samtidig fikk han tilbud om å bli daglig leder på Los Tacos, der han hadde vært med fra åpningen. Han beskriver seg selv som en person som setter seg mål og er god på å gjennomføre dem. Men han er veldig klar på at livet kunne ha sett helt annerledes ut uten støtten fra både venner og kommunen.
– Når du er fremmed i et nytt land uten familie, har du ingen til å hjelpe deg opp igjen hvis du faller. Jeg fikk for eksempel hjelp til å klage på avslaget fra høyskolen fordi jeg hadde misforstått hvordan jeg skulle gå fram for å søke, og god støtte gjennom studiet.
– Hva mener du om regjeringens forslag om å kutte i støtten til flyktninger?
– Det er viktig at folk får støtte i starten, ikke minst for å hindre at de må ty til mer utradisjonelle og ulovlige måter å overleve på, for å si det på den måten. Samtidig er det ikke bra for noen å være avhengig av økonomisk støtte fra Nav i lengre tid. Da burde samfunnet heller bruke krefter på å hjelpe folk til å få seg arbeid. Men det jo selvfølgelig forskjell på folk. Ikke alle er i stand til å jobbe, og da må de selvfølgelig få støtte til å klare seg.
De siste årene har flere av Diabs drømmer blitt til virkelighet. Han giftet seg med sin Sundus i 2021. Hun er også syrisk, men siden det ikke var mulig å bli viet i Syria, måtte det skje i Sudan. Året etter kom hun til Norge på gjenforening, og nå har de blitt huseiere, har sønnen Rayan på to år og åtte måneder, og ei lita jente er underveis.
En ekte nordmann?
Diab Allahlah ble norsk statsborger i februar 2025. Han ler litt av spørsmålet om han nå føler seg som en ekte nordmann.
– Hva er det å være norsk? Jeg er norsk nå, selv om jeg ikke har fire besteforeldre som er født i Norge. Jeg følger spillereglene i det norske samfunnet. Jeg har vært heldig også; det er ikke så vanskelig å være meg. Jeg har ikke opplevd rasisme. Og selv om jeg egentlig er litt sjenert, har jeg lett for å bli venn med dem jeg møter. Jeg er muslim, men jeg har et åpent sinn, og har ikke problemer med å snakke og diskutere med alle slags mennesker, sier han.
– Men lengter du ikke det aller minste tilbake til Syria?
– Syria vil alltid være hjemlandet mitt, og det er mye som er bra der. Men strukturer og systemer er bedre her i Norge. Jeg har lært at det er viktig å gjøre tingene på riktig måte, å følge reglene, ikke jukse. Så Norge er det landet som har formet meg mest, gjort meg til den personen jeg er i dag. Når det er sagt, er det klart at det er mye ved Syria som jeg savner. Samholdet i familien – i storfamilien. Jeg opplever ikke at så mange har like sterke bånd her.
Etter at regimet til president Bashar al-Assad falt i desember 2024, kunne Diab og familien endelig besøke slektninger og venner.
– Vi dro ned i desember i fjor, og det var veldig fint. I løpet av to uker møtte vi bortimot 60 mennesker, selv om jeg hadde vært borte i 15 år, forteller han.
Hvis forholdene fortsetter å være stabile, er Diab og Sundus ikke fremmed for tanken om å bo i Syria for en periode, kanskje for å bidra til å gjøre samfunnet bedre, men det blir ikke aktuelt å flytte tilbake for godt.
– Jeg trives veldig godt i jobben som daglig leder her på restauranten. Og etter hvert ønsker jeg jo å ta i bruk utdannelsen min, sier han. – Og så vil jeg at barna mine skal vokse opp her. Få en utdannelse og bli selvstendige mennesker. Jeg prøver å være et godt forbilde, og Rayan er allerede veldig aktiv og sosial. Det har han nok arvet fra meg, avslutter Diab Allahlah med glimt i øyet.
