En ung sudansk kvinne forklarer hvorfor Sudan er verdens verste humanitære katastrofe fra folkeopprøret i 2018 og håpet om en sivil overgang, til kuppet i 2021 og krigsutbruddet 15. april 2023. Den beskriver hvordan sivile, særlig kvinner og unge, holder samfunnet oppe gjennom grasrotorganisering, hjelpearbeid og motstandskraft.
Jeg er sudaneser. Jeg ble født i et land som aldri har opplevd et helt tiår med fred. Et land med urgamle elver og vidstrakte ørkener, med over 500 språk og århundrer med kultur.
Og likevel – når verden tenker på Sudan, tenker den mest på krig.
Dette er den historien. Men det er også historien om det som gjorde opprør mot den.
Vi må spole tilbake til 2018.
President Omar al-Bashir – som hadde sittet med makten i nesten 30 år – kuttet subsidiene på brød og drivstoff.
Folk gikk ut i gatene. Kvinner. Studenter. Leger. Naboer. Slagordet var enkelt: Frihet. Fred. Rettferdighet.
I april 2019 falt Bashir. Han står nå overfor tiltaler for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.
Sudan skulle gå over til sivilt styre.
Et øyeblikk føltes det mulig.
Men generalene hadde andre planer.
I oktober 2021 gjennomførte militæret et kupp. To fraksjoner – Sudanese Armed Forces og Rapid Support Forces – delte makten. Men makt blir aldri delt lenge.
15. april 2023 brøt det ut krig mellom dem.
Det startet i Khartoum – i boligområder, nær sykehus, nær skoler. Så spredte det seg til Darfur, Kordofan og Blue Nile. Begge sider er blitt anklaget for å gå etter sivile, blokkere mathjelp, seksuell vold og massedrap.
Mer enn 14,5 millioner mennesker er blitt drevet på flukt – den største flyktningkrisen i verden. Sultkatastrofe er erklært i flere regioner. De fleste statlige institusjoner har brutt sammen.
Og likevel – Sudan brøt ikke helt sammen.
Fordi folket nektet.
Da bombene falt, organiserte naboer evakueringer.
Da sulten spredte seg, bygde lokalsamfunn suppekjøkken – takaya – for å gi mat til alle som kom.
Da klinikkene stengte, åpnet frivillige provisoriske helsepunkter.
Da kvinner ble utsatt for vold, bygde andre kvinner trygge rom og juridisk støtte.
Sivilsamfunnet – allerede prøvet av tiår med undertrykkelse – ventet ikke på tillatelse.
Det handlet. Det tilpasset seg. Det overlevde.
Samfunnsaktører er blitt arrestert, torturert og drept for dette arbeidet. De fleste får ingen lønn, ingen beskyttelse – og ofte ikke nok å spise selv. Nesten alle som lever i eksil, sier at de vil hjem. Ikke fordi det er trygt. Men fordi det er hjem.
Verden har ikke svart slik den burde.
Sudans krise er fortsatt katastrofalt underfinansiert. Bistanden har kommet sent, vært oppstykket – og blitt kapret av krigførende parter. Fredssamtalene har utelatt nettopp de menneskene som holder det sudanske samfunnet sammen.
Det Sudan trenger, er ikke vanskelig å si:
En reell slutt på kampene.
Sivile – særlig kvinner og unge – ved forhandlingsbordet.
Langvarig støtte til grasrotorganisasjonene som gjør selve arbeidet.
Og en verden som behandler dette som den nødssituasjonen det er.
Sudan er ikke bare en historie om ødeleggelse. Det er en historie om mennesker som krevde verdighet i 2018 – og som ikke har sluttet å kreve den siden.
Frihet. Fred. Rettferdighet.
Sudan kan ikke vente.
Motstandskraft handler om å stå sammen mot vold og urettferdighet.
Stå sammen med dem som organiserer seg, gjør motstand og holder lokalsamfunnene sine i live i krig. Støtt menneskene som forandrer verden.
