– Vi skal ikke legge skjul på at det har hatt konsekvenser for redningstjenesten. Vi hatt utfordringer med å utdanne nye mannskaper og å trene og holde kompetansen oppe, sier Kjersti Løvik, landsrådsleder i Røde Kors Hjelpekorps.
Evnen til å uføre oppdrag sikkert og effektivt handler om trening, og det var veldig vanskelig å få trent ordentlig under pandemien, sier hun.
Både Løvik og leder i Sentralt Sanitetsutvalg, Vegard Eidissen Lindbæk, tror at avlyste kurs og sosial nedstenging i tillegg har lagt en demper på motivasjonen for mange og at en del frivillige kanskje ikke kommer tilbake etter pandemien.
– Det er klart at vi driver beredskap tuftet på noe sosialt, til forskjell fra de profesjonelle aktørene. Jeg tror at det sosiale er bakgrunnen til at mange er med i dette gamet, og når det forsvinner, mister vi også litt av grunnpilaren for det vi driver med, sier han.
Må ha is i magen
Både Lindbæk og Løvik er derfor veldig spent på hva nedstengingen har å se for frivilligheten på sikt.
– Vi vet at det tar rundt ni måneder å etablere en ny vane, og denne pandemien har vart over dobbelt så lenge som det. Mange har nok funnet noe annet å gjøre den kvelden i uka de brukte til dette, og da må vi tenke at det kan ta like lang tid å få dem tilbake igjen, sier Løvik.
– Derfor vet vi faktisk ikke nå, hva langtidskonsekvensene for redningstjenesten er. Ikke alle er like motivert og har tenkt at de skal ha tilbake denne vanen med en gang. Vi må ha litt is i magen og gi alle medlemmene litt tid – men fortsatt mase litt på dem. De kommer ikke nødvendigvis tilbake av seg selv, sier hun.
Må bygge opp igjen samhandlingen
Det ble også stilt spørsmål ved om pandemien kan påvirket samarbeidet mellom FORF-organisasjonene.
– Vi har ikke møttes gjennom hele pandemien. Jeg tror det er viktig at hvis dere ennå ikke har snakket med de andre organisasjonene i deres kommune eller område, så er det på tide å strekke ut hånda og invitere på en kopp kaffe for å få relasjonene tilbake, oppfordrer Lindbæk.
Hva har vi lært?
De to lederne gikk også konkret gjennom hva de har lært av pandemien.
– Vi har lært at vi var klar for å møte en krise, og vi har fått bekreftet at frivilligheten er en grunnpilar i samfunnssikkerheten i dette landet. Og så har vi lært at digitalisering er viktig, sier Løvik.
– Vi har også lært noe om viktigheten av beredskapsavtaler med kommunene, og viktigheten av å ha beredskapsplaner på plass før krisen skjer. I tillegg tror jeg at mange beredskapsplaner må utformes på nytt e ter disse to årene, sier Lindbæk.
Han påpeker også at organisasjonene hadde ulike tilnærminger til hvordan de håndterte koronasituasjonen i egen organisasjon.
– I Norsk Folkehjelp skulle vi ikke gjøre noe som ikke var strengt nødvendig for å opprettholde beredskap. Sett i ettertid, var vi kanskje litt for strenge og holdt på disse restriksjonene for lenge. Det fikk som konsekvens at vi ikke fikk utdannet mannskaper på veldig lang tid. Der kunne vi kanskje vært mer fleksible, sier Lindbæk.
Styrke i fleksibiliteten
Men ikke alle erfaringene er negative. Begge lederne er tydelig stolte av den enorme innsatsen som ble lagt ned av de frivillige i løpet av pandemien. Ingen lokallag har blitt satt ut av spill på grunn av smitte, og ingen har måtte takke nei til redningsoppdrag.
Til sammen har organisasjonene nesten 9000 frivillige fordelt på 500 lokallag.
– Fordelen vår er at vi allerede er organisert. Vi er allerede klar til å håndtere en krise – dette var bare en krise vi ikke har håndtert tidligere, og i en annen skala. Vi er vant til å improvisere, ta til oss ny kunnskap og sette dette i drift på kjappest mulig vis. Det tror jeg er vår store styrke, sier Lindbæk.