I 16-tiden onsdag 2. januar får politiet melding om et snøskred på Blåbærtinden i Balsfjord kommune. Fire personer er savnet.
Kenneth Brattli Molund fra Norsk Folkehjelp Midt-Troms er én av mange som rykker ut umiddelbart. Han har en times kjørevei før han er framme. Vanligvis må han snu halvveis, fordi situasjonen blir avklart.
Denne ettermiddagen er det annerledes.
– Idet jeg kommer fram, skjønner jeg at de savnede ikke er gjort rede for, sier han.
Selv om han er blant de første på stedet, møter han et hav av blålys i snøværet. Bak ham lander luftambulansen. Han skifter i all hast i bilen og melder seg til tjeneste.
I KO jobber de intenst for å finne ut av hva som har skjedd. Mannen som varslet om skredet var i turfølget, men valgte en annen rute enn de andre. Det er klart hvor skredet har gått, utfordringen er det tette snøværet. Eneste mulighet for å komme seg inn til skredet er med helikopter, men været er for dårlig.
Populært turmål
Skredet ligger på 1.000 meters høyde, er 300 meter bredt og 600 meter langt. Skredkartene for området viser at hele fjellsiden er skredterreng med fare for nye skred.
– Det var ingen tvil om at det ikke var trygt å gå inn, sier Molund.
Når de sjekker værmeldingen innser de at forholdene heller ikke blir bedre med det første.
Det 1.442 meter høye fjellet er et populært turmål, og ruta som de tre finske mennene og den svenske kvinnen skulle gå, er en kjent vei mot toppen.
– I starten var dette en redningsaksjon der vi håpet å kunne berge liv. Det var spesielt å vite at det var så mange involvert, samtidig som vi ikke kunne flytte oss en meter inn mot skredet, sier Vegard Standahl Olsen, rådgiver i Norsk Folkehjelp og frivillig i Tromsø.
Han blir etter hvert utpekt som fagleder for aksjonen.
Været klarner opp
Først to dager senere klarner været opp, og redningsmannskapene ser for første gang toppen av fjellet fra basen nede i dalen. Da mener politiet det ikke lenger er håp om å finne de savnede i live, og redningsaksjonen går over til å være «søk etter antatt omkommet». Det er fortsatt ikke trygt å sende inn mannskaper på bakken, men denne dagen gjør luftambulansen to markeringer med underhengende sender/mottaker i skredet.
Så skifter været igjen.
De neste åtte dagene er været for dårlig til å gjøre noe som helst, med unntak av et redningshelikopter som på nattestid gjør et nytt søk med sender/mottaker og får to signaler.
Først elleve dager etter at skredet gikk, kan arbeidet med å sikre området begynne.
Ekstreme tiltak
– Mannskapene skulle inn i et utfordrende terreng, hvor været hele tiden truer. Det måtte være helt trygt for de som skulle inn på bakken, og det å sikre området var en spesiell og omfattende operasjon som ikke er så vanlig i norsk kontekst. Vi brukte alle tilgjengelige midler, forteller Standahl Olsen.
Arbeidet med å sikre området pågår i tre dager. I tett samarbeid med NGI og Forsvaret blir det gjort snødekkeundersøkelser og analyser av potensielle nye skred i arbeidsområdet. Det blir tatt i bruk lydkanon for å prøve å utløse mindre skred, uten hell. Til slutt sprenges store mengder dynamitt for å utløse potensielt farlige skred.
– I en slik kontekst er sikkerhetsarbeid en stegvis prosess. Det er lag på lag med tiltak som til slutt gjør det trygt å gå inn, sier Olsen.
– Vi prøvde 25 ladninger med lydkanon som ga lite effekt. Hadde vi klart å utløse nye skred med lydkanonen kunne det vært godt nok, men det eneste som rørte seg, var litt løssnø. Vi måtte derfor ta i bruk tyngre skyts for å være trygg på at snødekket var stabilt nok, forteller han.
Området åpnes
To uker etter at alarmen gikk, åpnes området for innsats. I løpet av de neste to dagene blir tre av de fire funnet, gravd opp og fraktet ned fra fjellet. Været kan fortsatt snu på kort varsel, men det er nå trygt å arbeide i området.
– Eneste vei inn og ut er fortsatt med helikopter. Selv om det ikke nødvendigvis var flyvær, var det godt nok arbeidsvær for mannskapene på bakken. Alle var derfor forberedt på å overleve ei natt i fjellet. Det å være på 1000 meter uten retrettmulighet er ikke dagligdags for noen av oss, sier Olsen.
For mannskapenes del var det godt å endelig kunne gjøre noe, etter mange dager med venting.
– Hele uka før vi fikk komme inn, oppdaterte vi daglig ei liste med hvem som kunne stille dagen etter. Endelig bekreftelse på om det ble aksjon eller ikke, kom ofte seint kvelden før. I en slik situasjon kom det tydelig frem at vi er frivillige mennesker med jobb og forpliktelser. I lengden ble denne perioden ble en påkjenning for de fleste, sier Kenneth Brattli Molund.
– Den eneste fordelen med at det tok så lang tid, var at vi fikk tid til å forberede oss. Når vi endelig kom dit, visste vi hva vi skulle gjøre, sier han.
– Hva er motivasjonen for å stille opp på noe sånt som frivillig?
– Vi vil jo redde mennesker, men samtidig er dette dessverre en del av det. Det er fire familier som mangler noen, og for dem er det en trøst å få dem hjem. I tillegg tror jeg mange syntes det var godt å avslutte det de hadde startet på to uker tidligere.
Én etter en ble tre av de omkomne fraktet ned med helikopter og deretter videre ut av dalen i bårebil.
– På basen nede i dalen skjedde det noe med inneklimaet da vi hørte helikopteret komme med en av de omkomne. Volumet ble lavere og vi gikk ut og stilte oss opp når de ble kjørt bort. Så måtte vi bare begynne å gjøre oss klare for å lete etter neste, slik at de også skulle komme ned, sier Molund.
Debriefer
Under krevende arbeidsforhold ble daglige gjennomganger viktig for de som var til stede. I etterkant er det også holdt flere debriefer, både felles og lokalt.
– Det har vært et stort system i aksjon også i etterkant. Ingen skal bli sendt hjem uten å få den oppfølginga de trenger, sier Molund.
– Det handler først og fremst om å kunne legge dette bak seg og gå videre, men også å ta med seg erfaringene – både de positive og de negative. Neste gang graver vi kanskje etter noen som lever, og da er det viktig å lære av denne aksjonen, sier han.
Det er ikke ofte redningsaksjoner får så stor oppmerksomhet. Til Tamokdalen reiste både norsk, svensk og finsk presse for å følge aksjonen.
– Det var uvant, samtidig som det var umulig å ikke få med seg det som ble sagt og skrevet. Vi fikk en bekreftelse på at det er mange som har enorm respekt for den jobben vi hele tiden gjør, men ikke alltid får så mye oppmerksomhet for, sier Molund.
Respekt og ydmykhet
Personlig er det flere ting han aldri kommer til å glemme fra denne aksjonen. Blant annet den første kvelden, da apparatet på stedet i løpet av en halvtime vokste fra en håndfull til over 50 personer fra politiet, helsetjenesten, de frivillige organisasjonene og Forsvaret.
– De ressursene som kom den onsdagen, det er vanskelig å forestille seg. Det er så mange rundt omkring i hele Troms som er klare til å sette sitt eget liv på vent for å bidra når noe skjer. Man får en enorm respekt og ydmykhet av å være en del av det, sier han.
I tillegg forteller han om et svært godt samvirke når det virkelig gjelder.
– Samarbeidet mellom organisasjonene, politiet og Forsvaret – det var imponerende å være en del av. Det kunne ikke vært særlig mye bedre, været og forholdene tatt i betraktning, sier han.
André Stenfors (32), Mikael Sten (29), Niklas Nyman (36) og Disa Violett Lynx Bäckström (29) omkom i skredet. Tre av de fire ble funnet og fraktet ned fra fjellet. Én person er fortsatt savnet. Politiet har besluttet å utsette videre søk til våren, når det blir mindre snø i området.