Norsk redningstjeneste har tatt i bruk en rekke metoder og modeller for å gjøre søk etter savnede mer kunnskapsbasert og effektivt. Sykkelhjulmodellen, den norske betegnelsen på «Bike Wheel Model» fra Robert Koesters Lost Person Behavior, er en slik modell som brukes til å strukturere de taktiske disposisjonene i et søk.
Modellen gir et felles rammeverk for rask oppstart: med bakgrunn i savnedes kategori definerer man et initielt planleggingspunkt (IPP), merker statistiske avstander som R25, R50, R75 og R95 i kartet og identifiserer ledelinjer (eikene i sykkelhjulet), samt viktige interessepunkter eller risikoområder (modellens «reflekser»).
Hensikten er å bruke statistikk om avstand og atferd i kombinasjon med terrengvurderinger for å raskt kunne prioritere hvor man bør lete først. Med andre ord skal sykkelhjulmodellen gi struktur og forslag til sannsynlige leteområder – men ikke erstatte søksleders egne vurderinger og bruken av etterretningsinformasjon.
Modellen har vist seg svært nyttig i oppstartfasen, når man ofte har begrenset informasjon og trenger å iverksette søk raskt. Den bidrar også til felles situasjonsforståelse og felles språk: Alle involverte har forståelse for hva IPP er, de viktige sirklene for 25 %, 50 %, 75 % og 95 % funn-sannsynlighet, de aktuelle ledelinjene (stier, veier, daler, elver), og spesielle punkter (hytter, topper, vann og risikopunkter) som bør sjekkes tidlig.
For å få full effekt av sykkelhjulmodellen forutsettes det imidlertid at brukerne forstår alle disse elementene. Som Hovedredningssentralens veileder påpeker, krever det både kunnskap og erfaring å utnytte modellen fullt ut.
I praksis mener jeg vi dessverre ser tendenser til at modellen forenkles for mye – og etter min oppfatning er dette særlig knyttet til at vi ofte lar avstandsringene få dominere søksplanen. Litt forenklet kan vi si at vi ender opp med en endimensjonal ringmodell. Da har modellen mistet sin funksjon, og risikoen for feil økt betydelig sammenlignet med når modellen blir brukt etter den opprinnelige intensjon.
Fra helhetlig modell til fokus på ringer
I den første artikkelen i denne serien diskuterte vi faren ved å forenkle terrengklassifisering. Nå rettes blikket mot en annen mulig fallgruve: en endimensjonal bruk av avstandsringer som førende for taktiske disponeringene i søksplanen.
Sykkelhjulmodellen er ment å ta inn mange ulike momenter og hensyn, men etter min erfaring har praksis flere steder utviklet seg til å handle mest om avstand fra IPP. Konkrete eksempler tyder på at man i mange søk ofte ender opp med å fokusere mye og lenge på å tegne inn og dekke R25- og R50-ringene – altså områdene innenfor henholdsvis 25 % og 50 % sannsynlig distanse fra IPP.
I stedet for å utnytte hele «sykkelhjulet» ser det ut til å være en tendens til at man vil «fylle ringene» med områdesøk. Denne praksisen betyr at søksinnsatsen i stor grad styres av sirklene i kartet. R25-ringen (navet) – ofte nærmeste 300 meter rundt IPP – søkes gjerne først, og deretter planlegges det omfattende arealsøk for å dekke alt innenfor R50.
Å dekke et område systematisk kan selvfølgelig være fornuftig. Problemet oppstår når man behandler disse radiene som absolutte soner som må avsøkes i sin helhet, uten tilstrekkelig nyansering. Det ser også ut til at «ringtenkningen» til tider overskygger andre viktige aspekter: ledelinjer blir ikke alltid tilstrekkelig vektlagt, og de søkstaktiske vurderingene og betraktningene bremses opp i påvente av at «ringene blir fylt».
Den taktiske disponeringen ser også ut til å smitte over på de søkstekniske løsningene. I steder for linjesøk, og søk som dekker store områder raskt, blir fokuset på å få dekket opp arealer og søke hele området. Da har et nyttig verktøy plutselig blitt en forsinkende faktor – stikk i strid med intensjonen.
En farlig forenkling – hva går tapt?
Når sykkelhjulmodellen reduseres til kun avstandsringer, overser man flere kritiske elementer. For det første risikerer man å glemme hvorfor personer blir borte og hvordan de typisk oppfører seg. Lost Person Behavior beskriver omfattende adferdsanalyse av ulike savnet-kategorier (f.eks. demens, jeger, turgåer, barn, osv.) – informasjon som bør styre søket like mye som distanse. Et ensidig fokus på «hvor langt den savnede kan ha gått» tar ikke høyde for retningen vedkommende kan ha tatt, eller hvilke valg som er sannsynlige. For eksempel: valgte den savnede å følge stien videre da den delte seg? Tok hun nedover dalen fremfor å krysse over fjellet? Sannsynlige bevegelsesbaner avhenger av terreng og menneskelig adferd – ikke bare statistisk distanse.
For det andre kan terrenget i seg selv gi klare pekepinner som overstyres av en rigid ringtilnærming. I store deler av Norge vil landskapet ha naturlige barrierer og føringer. Bratte skrenter, store vann og elver kan gjøre det fysisk umulig for en savnet å bevege seg i visse retninger. Samtidig kan tydelige dalfører eller stier kanalisere ferdselen inn i bestemte områder. En søksleder må bruke slik terrengforståelse til å begrense søksområdet: Man utelater områder som åpenbart er utilgjengelige eller usannsynlige, og konsentrerer ressursene der det faktisk er størst sjanse for å finne personen. Hvis man slavisk insisterer på å avsøke «hele sirkelen», risikerer man å bruke dyrebar tid og krefter på steder der den savnede høyst sannsynlig ikke kan være.
En tredje ting som kan gå tapt i en overforenklet ringmodell, er oppmerksomheten mot spesielle punkter og risikoområder. I sykkelhjulmodellen inngår «reflekser» – det vil si viktige interessepunkter (POI/Points of Interest) som den savnede kan ha søkt mot, eller områder hvor den savnede kan være eksponert for fare. Eksempler kan være en hytte eller utkikkspunkt den savnede planla å dra til, eller risiko som en elv, et stup eller et islagt vann i nærheten. Slike steder bør vies tidlig oppmerksomhet, uavhengig av om de ligger innenfor eller utenfor en bestemt ring. Hvis planleggingen kun fokuseres rundt sirklene, kan man glemme å iverksette dedikerte søkstiltak mot disse kritiske punktene. Dermed mister man muligheten til raske «gevinstoppdrag» – altså oppdrag der funn kan gjøres raskt ved å sjekke det mest opplagte.
Til sist mener jeg vi også ser en tendens til at fokuset på å «fylle ringene» kan føre til at ressurser brukes i områder med relativt sett lavere risiko eller lavere sannsynlighet, uten at dette alltid er godt begrunnet. Et eksempel er at det i mange aksjoner raskt settes inn betydelige søksressurser i boligområder – ofte fordi disse ligger nær IPP og derfor faller innenfor R25 eller R50. Dette er forståelig ut fra et systematisk kartperspektiv, men gir ikke nødvendigvis mest effekt i et søk. Beferdede og urbane områder innebærer som regel lavere risiko for den savnede, og vil ofte også lettere bli dekket gjennom observasjoner fra publikum og politi. Derimot kan skogsområder og mer uoversiktlige terreng gi høyere risiko og færre naturlige observatører – og derfor kreve tidlig og målrettet innsats. Dette betyr ikke at søk i boligområder er unødvendig, men det bør gjøres som en del av en helhetlig plan hvor sannsynlighet og risiko veies opp mot hverandre. Målet må alltid være å bruke ressurser der de har størst potensial for å redde liv.
Hvorfor ender vi opp her?
Hva kommer det av at en modell som i utgangspunktet legger opp til helhetlig og dynamisk planlegging, i praksis kan ende opp med å bli brukt som en endimensjonal ringmodell? Det finnes flere mulige forklaringer – og noen av dem handler mer om hvordan vi mennesker tenker enn hvordan modellen er bygget opp.
- Modellen er enkel å formidle. Sykkelhjulmetaforen med sentrum, sirkler og eiker er intuitiv. Spesielt avstandsringer (R25, R50 osv.) gir et konkret, tallfestet og visuelt rammeverk som er lett å forklare og forstå. I en hektisk oppstartsfase griper man gjerne til det tydeligste holdepunktet – og da er avstandsringene enkle å ty til.
Modellen er intuitiv og lett å tegne i kart. Den gir en følelse av orden i en kaotisk situasjon, og avstandsringene gir et tallfestet holdepunkt mange kjenner seg trygge på.
- Behovet for struktur og ressurskontroll er stort i oppstarten. Det å enkelt kunne dele inn kartet i soner og sende ut lag gir både trygghet og oversikt. Men det kan også føre til at vi «blir i modellen» for lenge – i stedet for å bruke den som springbrett til videre vurderinger. Det virker som en ryddig og objektiv tilnærming, i motsetning til mer kvalitative vurderinger som kan oppleves som usikre. Det at statistikken sier 50% av savnede (i en gitt kategori) blir funnet innen R50, kan fortolkes som en føring om at «her skal vi lete først» – og da vil mange ønske å dekke hele det området grundig.
- R75 og R95 oppleves som uhåndterlige. Når vi kommer utover de nærmeste ringene, blir arealene raskt svært store – og det er krevende å planlegge for målrettet innsats i disse områdene. Visuelt fremstår de som massive «yttersoner» uten struktur, og det blir vanskeligere å legge på andre informasjonslag – som ledelinjer, terrengformer og POI – på en måte som gir like mye mening. Dermed mister vi noe av det viktigste ved modellen: muligheten til å kombinere flere informasjonskilder og se mønstre.
- Ressursfordeling og rapportering. Søksledelse handler også om å fordele mannskapene effektivt og dokumentere hva som er søkt. Sirklene legger til rette for sektorinndeling: man kan tegne soner innenfor ringen og sende ut lag i hvert sitt søksområde. Dette er håndterbart og lett å rapportere («Område A, B og C innenfor R50 er avsøkt»). Ledelinjer og adferdsmønstre, derimot, kan virke mer flytende og vanskeligere å organisere i klare oppdrag. Dermed kan ringene få forrang rett og slett fordi de gir en mer administrerbar søksplan.
- Vi har et sterkt behov for å begrense usikkerhet. I mangel av tydelige spor søker vi etter system og kontroll. Det er forståelig – men det kan også føre til at vi overfokuserer på det som er lett å strukturere (f.eks. å søke hele R50), fremfor å dedusere oss frem til hvilke områder som faktisk har høy sannsynlighet basert på terreng, adferd og intensjon.
- Opplæring og vane. Det kan tenkes at måten vi underviser sykkelhjulmodellen på, utilsiktet bidrar til misforståelsen. Hvis kurs og øvelser i stor grad fokuserer på å tegne sirkler og beregne avstander – og kanskje mindre på å øve terrenganalyse og ledelinjesøk – så formes også vanene deretter. Man gjør det man har trent mest på. Over tid kan en «standard prosedyre» sette seg: først tegn ringer, så dekk ringer. Selv om intensjonen var at alle elementer skal vurderes parallelt, blir det i praksis en sjekkliste der punkt 1 og 2 (tegne R25/R50 og søke nærområde) får mest oppmerksomhet før man går videre.
- Fokus på tempo. Redningstjenesten har tidligere slitt med utfordringer knyttet til treg oppstart og mye venting for ressursene. Det har derfor vært både nødvendig og riktig med et sterkt fokus på å øke tempoet i redningsaksjoner. Både den nasjonale veilederen og sykkelhjulmodellen har vært viktige bidrag til å gjøre nettopp dette mulig – ved å gi struktur, forenkle beslutninger og gi verktøy for rask aktivering av tilgjengelige ressurser.
Men pendelen kan også svinge for langt, og dersom tempoet i seg selv blir det aller viktigste målet, og vi opplever at «noe må skje» før vi rekker å tenke oss om, står vi i fare for å bruke store ressurser – raskt – men uten treffsikkerhet. Det er viktig at vi erkjenner dette dilemmaet og evner å holde fast ved at god søksledelse handler om å finne den riktige balansen mellom hvor raskt vi får ut ressurser, og hvor riktig de settes inn.
- Frykten for å gå forbi. Et annet moment som påvirker planlegging og innsats, er vår menneskelige tendens til å frykte å «gå forbi» mer enn vi frykter å ikke rekke frem i tide. Når en savnet person blir funnet relativt nært utgangspunktet (IPP), er det lett å rette blikket mot hvorvidt området egentlig ble søkt godt nok. I ettertid framstår det gjerne som verre å ha gått forbi noen, enn å ha brukt tid i andre områder først. Denne psykologiske mekanismen preger oss også i søksledelse. Vi søker ofte tett og detaljert, kanskje mer for å være sikre på at vi har vært der, enn fordi det er den taktisk beste løsningen. Det gir trygghet å kunne vise til at området er «dekket», selv om det i realiteten er andre områder – lengre unna, men med høyere sannsynlighet – som burde vært prioritert tidligere. Når vi i praksis bruker sykkelhjulmodellen som en ren avstandsringsmodell, mister vi helhetsblikket og risikerer at sentrale taktiske hensyn blir overskygget av et behov for å vise progresjon i de indre sonene.
- Manglende verktøy for kompleks analyse. Mange søksledere ønsker nok å være analytiske og deduktive, men opplever kanskje at verktøyene ikke helt støtter dette. Det er lettere å opprette en teig innenfor R50 enn å planlegge et langstrakt søk langs en ujevn ledelinje som krysser tre ringer. Slik kan verktøyene utilsiktet føre til at vi tilrettelegger for teig fremfor tankegang.
Det er verdt å understreke at jeg på ingen måte mener eller tror at noen med viten og vilje gjør dette feil. Dette handler om menneskelig tilbøyelighet til å forenkle komplekse problemer. Vi liker klare rammer og mønstre. Avstandstallene gir oss nettopp det – en følelse av enkelhet, trygghet og håndterbarhet. Terrengmessige og adferdsmessige vurderinger er mer krevende; de krever erfaring, kunnskap og noen ganger mot til å si at «her er det faktisk lite sannsynlig at den savnede har gått». I en kultur der man vil unngå å «overse» noe, kan det føles tryggere å heller søke alt – for sikkerhets skyld. Paradokset er at denne tryggheten er falsk: overforenklingen kan gjøre at man overser det mest sannsynlige, og kommer for sent til å finne den savnede i tide.
Konsekvenser: Når ringene styrer for mye
Hva kan bli resultatet dersom man legger ensidig vekt på avstandssonene? For det første risikerer man at søket tar lengre tid enn nødvendig. En savnet person som beveger seg langs en tydelig ledelinje (f.eks. en sti eller dal) kan relativt raskt forflytte seg ut av de nærmeste områdene. Hvis letemannskapene nøler med å følge etter fordi «vi ikke har dekket alt innenfor R50 ennå», kan verdifull tid gå tapt. Hovedredningssentralens veileder anbefaler også at man, der ressursene tillater det, søker ledelinjer helt ut – i noen tilfeller forbi R95-distansen – når situasjonen eller etterretning tilsier at den savnede kan ha fortsatt den veien.
Gjør man ikke det, kan savnede bevege seg langt bort mens vi «fyller ringer» bak ham. I verste fall kan dette bety at personen blir funnet mye senere enn nødvendig, med de konsekvenser det har for overlevelse og helsetilstand.
En annen mulig konsekvens er dårlig ressursbruk. Vi har begrenset med mannskaper og tid i en akuttfase. Om store deler av styrken bindes opp i tidkrevende teigsøk innenfor en radius (der terrenget kanskje til og med er tungt og vanskelig å søke i), kan det føre til at enklere tiltak ikke iverksettes parallelt. For eksempel kan få mannskaper stå igjen til å dra ut og sperre av utgangen av en dal, patruljere veier og stier utenfor R50, eller drive andre målrettede og spisse søkstiltak – fordi «alle» er opptatt inne i sonen. Ledelinjer som ikke blir søkt langt nok ut, og ledelinjer som kanskje ikke engang blir identifisert, kan fort være gjengangere. Dette skjer typisk når fokuset er på arealer fremfor linjer. Dermed kan søket bli mindre treffsikkert.
Videre kan taktiske vurderinger havne i bakgrunnen dersom man stoler for blindt på en modell. Søket skal bygge på både statistikk om den kategorien savnede tilhører, men enda viktigere; etterretningsinformasjon om den savnede, terrenganalyser og lokalkunnskap.
Dersom vi låser oss til ringene, risikerer vi å miste fleksibiliteten til å endre planen basert på nye spor eller innkommende etterretning. Det kan rett og slett bli vanskeligere å tenke utenfor sirkelen når søket pågår.
Kort oppsummert: Ikke søk etter sirkler – søk etter mennesker
- Sykkelhjulmodellen gir oss retning, ikke rekkefølge
- Avstandsringer er en del av modellen, ikke hele modellen
- Reflekspunkter og ledelinjer må prioriteres tidlig
- Bruk vurderingskompetanse. Bruk statistikk. Bruk hodet
Avslutningsvis er det viktig å huske at målet vårt alltid er det samme: å finne savnede så raskt som mulig, i live. Sykkelhjulmodellen er et viktig verktøy som gir oss et godt rammeverk og felles språk, men vi må unngå at forenklede tolkninger av den gjør oss blinde for virkelighetens kompleksitet. Ved å være bevisste på disse fallgruvene – og kontinuerlig dele erfaringer og justere praksis – kan vi utvikle en enda bedre søksmetodikk. Da bruker vi modellene slik de er tiltenkt: som hjelpemidler for å ta gode beslutninger, ikke som erstatning for dem. Det handler om kvalitetsforbedring og felles utvikling, til beste for både letemannskapene og de vi leter etter.
Noen vil kanskje til og med si at vi trenger en annen eller flere andre modeller. Jeg kan være tilbøyelig til å noen ganger være enig. Samtidig tror jeg egentlig at det heller må tilskrives vår feilbruk av modellen, enn at modellen i seg selv ikke fungerer.
Slik jeg ser det har sykkelhjulmodellen og de prinsippene som ligger i modellen den nødvendige fleksibiliteten til å kunne brukes i de fleste søkssammenhenger, men det betinger at vi klarer å bruke modellen til den den er ment som. Så dersom vi klarer å tone ned det voldsomme fokuset på ringene, og gi mer plass til terrengvurdering, etterretning og analyse, vil modellen bidra til livreddende støtte i enda flere aksjoner.
