Vi har i alle år sett at det er langt flere mannlige deltakere på våre operativ lederkurs, og i år var det kun én kvinne som tok kurset. Totalt har vi kun 14 kvinnelige operative ledere i Norsk Folkehjelp. Det er under 20 % av alle operative ledere i organisasjonen.
Selv om vi har mange dedikerte og dyktige kvinner som rykker ut på redningsaksjoner over hele landet, er det altså bare noen få som tar steget opp og tar på seg oppgaven å lede våre mannskaper i søk.
Jeg blir også bekymret når jeg hører kvinnenes opplevelser som operativ leder. De føler de ikke blir hørt, de må ha spissere albuer enn sine mannlige kollegaer og de får ikke den respekten de fortjener i KO. Når de hever stemmen, blir de møtt med negative holdninger og irritasjon. De opplever å ikke bli tatt med på råd, at deres meninger ikke betyr like mye og at avgjørelser tas uten deres involvering.
Etter mange år i operativ tjeneste i både ambulansetjenesten og Norsk Folkehjelp, er min klare mening at dette ikke er et problem vi er alene om. Dette er en utfordring i hele redningstjenesten, hvor innsatsleders KO har vært og fortsatt er et mannsdominert miljø. De aller fleste innsatsledere fra politiet er menn, de aller fleste operative ledere fra de frivillige organisasjonene er menn, og jeg har aldri møtt innsatsledere fra brann som er kvinner. Et hederlig unntak er ambulansetjenesten, men også her er det fortsatt en vei å gå.
Det er nok mange årsaker til at det er slik. Det er flere mannlige enn kvinnelige mannskaper i organisasjonen, så en del av løsningen er å rekruttere flere kvinner på mannskapsnivå. Men vi har også allerede mange dyktige kvinner med mange års erfaring, og de færreste av disse tar steget opp på lagledernivå. Enda færre tar operativ leder-kurs.
Jeg får tilbakemeldinger om mange kvin- ner som egentlig kunne tenke seg å gå disse kursene, men de blir aldri spurt eller prioritert av lokallaget sitt. Dette er en vond spiral. Når man føler at man ikke blir prioritert, er det også færre kvinner som ønsker å gå kurs. Og når det er få kvinnelige operative ledere som er aktive i KO, har yngre kvinner få forbilder i egen organisasjon å se opp til og la seg inspirere av.
Vi må tørre å slippe kvinner fram operativt i organisasjonen. Vi må bli flinkere til å oppfordre dedikerte mannskaper til å gå videre og ta på seg oppgaver som lagledere og operative ledere. Og når de tar steget, må vi gi dem den samme respekten som vi gir til mannlige ledere. Alle ferske ledere må få bygge seg opp erfaring for å bli ordentlig gode. Kursene vi tilbyr, gir en faglig plattform. Men det er erfaring fra aksjoner som skaper gode ledere.
En god operativ leder har deltatt på mange aksjoner, og må selv også være mannskap ute i teig noen ganger for å opprettholde kompetanse. Min erfaring etter 10 år i KO, er at kvinnelige ledere er like gode som sine mannlige kollegaer. De tenker ofte annerledes og har andre løsninger enn meg, men løsningene er like gode som mine – og mange ganger bedre.
Dessverre møter jeg for sjelden kvinnelige operative ledere på aksjon, og jeg har selv erfart at kvinner i KO må bruke mye av sin kapasitet på å bli hørt og respektert. Det tar kapasitet fra den viktige jobben som skal gjøres.
Dette handler om kultur. Hvilken kultur vi har i Norsk Folkehjelp, er det vi som organisasjon som skaper. Det er ingen faglige eller fornuftige begrunnelser for at det er så få kvinner i KO, men vi som sitter der i dag, må tørre å gi plassen vår til nye operative ledere – uansett kjønn. Vi må tørre å trø ut i teig og la de nye operative lederne få bygge erfaring og selvtillit. Vi må støtte og anerkjenne når de gjør det bra, invitere til erfaringsutveksling og skape et trygt rom for læring også etter endt kurs.
Det skal være en kultur i vår organisasjon at både kvinner og menn får de samme mulighetene til å gå kursstigen helt til topps, og vi har et særlig ansvar for å oppmuntre og motivere våre dyktige kvinnelige mannskaper til å ta utfordringen med å være operativ leder.
Ved å reflektere rundt dette, har jeg også kommet til en erkjennelse om at jeg selv heller ikke har vært god nok på dette. Jeg har stilltiende opplevd at kvinner i KO ikke har blitt respektert og ikke har blitt hørt. Mine løsninger har blitt valgt over en kvinnes løsning, selv om kanskje ikke min løsning var den beste. Jeg har opplevd at politiets innsatsleder har hatt mer respekt for meg enn mine kvinnelige kollegaer.
Det skal ikke være nødvending for en kvinne å gå inn i KO med spisse albuer og utestemme for å bli hørt. Jeg må tørre å gi beskjed om jeg opplever at innsatsleder overser en kollega, og ikke hører på dens meninger og faglige vurderinger.
Det skal være et godt arbeidsmiljø i innsatsleders KO. Det kan være intenst og utfordrende å være i ledelsen under en redningsaksjon. Informasjon skal prosesseres og avgjørelser skal tas hurtig, men de beslutningene og vurderingene som tas, skal bero på faglig kompetanse og ikke på bakgrunn av kjønn.
Sommeren 2022, i uke 26, håper vi å endelig være tilbake med sentrale kurs på Kongsvinger for å utdanne nye instruktører og operative ledere. Jeg håper flere lag satser på sine kvinnelige mannskaper. Vi skal ikke ha kvotering eller egne ledelseskurs for kvinner, for jeg vet at vi har mange kvinner i organisasjonen som er mer en gode nok til å ta steget opp og ta på seg den gule vesten med skriften «operativ leder».