Vinteren bringer med seg objektive farer som snøvær, snødekt mark og lave temperaturer. Vi ferdes ikke bare ved hjelp av beina, vi må kanskje ta i bruk ski, truger eller scooter for å ta oss frem.
Disse momentene legger føringer for hvordan vi kan og bør forsøke å løse oppdragene. Ingen oppdrag er like og vi står ovenfor ulik typografi og klima i vårt langstrakte land. Det er likevel noen fellesnevnere for alle søk- og redningsoppdrag i vinterhalvåret.
Personlig beredskap
Vårt viktigste middel under innsats i kulden er hensiktsmessig bekledning. Den må motvirke alle de fire mekanismene for varmetap; fordampning, ledning, strømning og stråling. I tillegg må bekledningen være funksjonell og fleksibel til alle våre formål.
Som mange har erfart er søk- og redningsaksjoner ofte fysisk krevende. Da gjelder det å ha bekledning som evner å slippe ut fuktighet og som lett lar seg justere for å ha riktig nivå av isolasjon mot kulden. I dag er det vanlig å bruke skallbekledning, slik som uniformen vår. Den skal fungere som en barriere mot vær og vind.
Fordelene med slik bekledning er mange, for eksempel vanntetthet og passform. Ulempen er gjerne at de puster dårlig og det danner seg derfor mye fuktighet innenfor jakken og buksen. Skallbekledning egner seg godt for ruskevær, men vær nøye med å regulere med klærne innenfor og å slippe ut overskuddsvarme og fuktighet.
For å kunne yte over tid i kalde omgivelser må vi tenke fremover og være robuste nok til å takle uforutsette situasjoner. Den personlige bekledningen må derfor svare til dette. Tørt skift, ekstra genser, varmende jakke og tørre hansker/votter skal alltid være med i sekken.
Sikkerhet
Stop or go. Å tenke på egensikkerhet, objektive og subjektive farer er like viktig uansett årstid, men innsats på vintertid medfører ofte økt risiko. Det finnes mange modeller for å tenke sikkerhet under redningsaksjoner. En enkel og relativt intuitiv modell kalt «Stop or go»-modellen kan være hensiktsmessig og fungere godt også under press. Som mannskap og leder skal du se etter de «røde flaggene», eller punkter, som representerer fare eller et tydelig skille i aksjonens forløp. Møter du en situasjon hvor faresignaler melder seg må du stoppe opp og revurdere.
Brukt i en søkssituasjon kan det forløpe seg slik: Dersom situasjonen av en eller annen grunn endrer seg uten at du oppfatter det, kan det være for sent. God planlegging er nøkkelen for å unngå slike feiltrinn.
Rutekort
Når man skal planlegge en trygg rute i terrenget vil en detaljert plan i form av et rutekort være god hjelp. Rutekortet vil lede redningsinnsatsen gjennom trygge korridorer og i mindre grad resultere i snarveier og tilfeldige valg. Rutekort er en matrise eller oversikt over ruten fordelt på kortere strekninger med kartutsnitt, skisse og beskrivelse av terrenget. Huskeordet for rutekort er ARTO og står for avstand, retning, terreng/ledelinje, oppfang (og eventuelt tid).
Til høyre kan du se et eksempel på rutekort. Her er ruten delt inn i ulike LEG med egne beskrivelser. Ethvert avvik fra ruten som følge av lokale forhold som man ikke har klart å forutse under planleggingen, representerer et punkt hvor man må stoppe og revurdere innsatsen i sin helhet. Rutekort bidrar også til vurdering av tidsbruk.
Navigasjon
Den største utfordringen med navigasjon vinterstid er dårlig sikt, enten på grunn av tåke, fokksnø, nedbør (og vind) eller mørke. Forståelsen av avstand blir påvirket ved dårlig sikt. Avstander i synsfeltet virker lengre enn de er, og man får ofte følelsen av å ha gått lenger enn faktisk distanse. Når snøen dekker bakken, steiner og trær, samtidig som bekker og små vann fryser, blir landskapet «jevnet ut», både i utforming og farge. Antall referansepunkter, og tydeligheten av dem, blir redusert og det blir viktigere å telle skritt for å vite hvor raskt man forflytter seg og hvor man til enhver tid befinner seg. Befinner man seg i skredutsatt terreng må det vurderes om fremmarsjen skal avvente til det blir bedre sikt for å unngå å selv bli tatt av skred.