Norsk Folkehjelp har seks palestinske ansatte i Gaza. En av dem, som vi her av sikkerhetsmessige grunner har valgt å kalle Ali, vendte hjem til Gaza by i desember, over to år etter at den israelske hæren i oktober 2023 beordret mer enn én million mennesker å forlate nordlige Gaza innen 24 timer.
– Jeg kom tilbake etter 780 dager på flukt. Jeg teller dager, fordi hver dag teller. Jeg har bodd i Gaza by hele livet, men jeg kjente meg ikke igjen da jeg nærmet meg siden alle lan-demerkene var borte. Jeg hadde aldri drømt om at jeg måtte spørre om veien for å finne fram til min egen leilighet, forteller han.
Lettelsen var stor da han så at bygningen fremdeles sto.
– Selv om halvparten av eiendelene mine var borte, og to av rommene var skadet, var det et palass sammenlignet med situasjonen til mange av naboene mine. Jeg er også privilegert som har en trygg jobb i Norsk Folkehjelp.
Vannmangel og stadige strømbrudd er en del av hverdagen til befolkningen i Gaza.
– Det gjør meg ingenting å gå lange avstander for å hente vann, men det er vanskelig å få tak i jerrykanner til å bære vannet i. Nesten alle vanntankene er ødelagt eller perforert av kulehull. Folk tyr til kreative løsninger som å smelte plast for å reparere tankene. Vi vet at det ikke er bra for helsa, men det finnes ingen reelle alternativer, sier Ali.
Siden han kom hjem, har han forsøkt å forbedre forholdene i leiligheten sin.
– Det er fortsatt ikke tillatt å få inn byggematerialer til Gaza, så jeg har brukt tepper for å dekke de største hullene i veggene.
Nød og lidelse overalt
Den USA-støttede våpenhvilen som tråde i kraft i Gaza 10. oktober 2025 er ikke reell, fastslår Ali.
– For oss som lever på bakken føles det ikke slik, tvert imot. Volden bare eskalerer.
31. januar skjedde en massiv eksplosjon bare noen meter unna leiligheten min, der blant andre en mor og hennes to døtre ble drept. Hver eneste dag hører vi smell og skudd, forteller han.
Ifølge palestinske myndigheter har mer enn 560 palestinere blitt drept og over 1500 skadet siden våpenhvilen trådte i kraft.
– Israel har etablert en såkalt gul linje som deler Gaza i øst og vest, markert med gule betongblokker på 45 punkter. Hver dag bry-ter israelske styrker denne linjen, rykker videre fram og flytter markørene. Hver gang nye bølger av internt fordrevne mennesker vender hjem, blir områdene igjen utrygge. Drapene og fordrivelsen bare fortsetter, og dronene flyr over oss hele tida. Vi lever med konstant frykt, sier Ali.
Også været forverrer situasjonen, kan han fortelle.
– Kraftig vind har blåst bort teltene i nabo-laget hvor folk hadde søkt ly fordi hjemmene deres er borte, og det finnes ikke materialer til å lage provisoriske løsninger. Bilder av bugnende markeder er fullstendig misvisende, sier han, og fortsetter:
– Ja, det er riktig at matprisene har gått ned – en sjokolade som kostet 40 dollar under sultperioden i fjor sommer koster nå bare noen cent – men Gaza trenger ikke sjokolade eller eksotisk frukt. Det er fortsatt ikke tillatt å få inn verdifulle proteinkilder som kjøtt og kylling, og vi mangler vannrør, bygningsmaterialer, madrasser og tepper. Våpenhvilen har ikke ført til noen reell bedring i levekårene til palestinerne i Gaza – under
overflaten er det nød og lidelse overalt.
Nektes helsehjelp
Som en del av våpenhvilen ble Rafah-overgangen mellom Gaza og Egypt åpnet i februar slik at syke og sårede palestinere kunne evakueres og få nødvendig helsehjelp. Grenseovergangen hadde da vært stengt siden mai 2024.
– Ifølge palestinske helsemyndigheter står 18 000 mennesker på venteliste for medisinsk evakuering, og av disse er 4000 i livstruende tilstand. Ti mennesker dør i gjennomsnitt hver dag fordi de ikke får behandling, blant dem kreftpasienter og barn med nyresvikt og immunsvikt. Likevel tillot Israel bare 50 personer å evakuere i løpet av de fem første dagene etter at grensa åpnet. De måtte vente i opptil 15 timer, med ulike inspeksjoner og kontroller, uten tilgang til toaletter eller vann, forteller Ali.
Mange diagnoser kan ikke stilles fordi utstyret mangler
– Folk fortsetter å dø hver eneste dag. Derfor har jeg ekstremt lave forventinger til fredsprosesser. Mitt land er ikke representert i Trumps fredsråd – hvordan kan det skape fred når bare én side i konflikten er representert? Hvem ivaretar våre interesser? Situasjonen for palestinerne blir bare verre.
Ingen lyspunkter
Norsk Folkehjelps ansatte i Gaza er i tett kontakt med organisasjonens landsjef for Palestina, Kelly Flynn, som befinner seg i Amman i Jordan.
– Flere av oss som jobber i Gaza har vært på flukt i over to år, men nå er vi samlet i Gaza by og diskuterer hvordan vi kan gjenoppta arbeidet vårt og samarbeidet med våre humanitære partnere. Etter våpenhvilen var det meningen at ting sakte skulle vende tilbake til normalen, men det har ikke skjedd. En av mine kolleger mistet sin far, bror og to nieser i et luftangrep, etter våpenhvilen. Vi forsøker å støtte hverandre, men det finnes ingenting som kan gjøre slike tap lettere, sier Ali.
Mange hjelpeorganisasjoner mangler lokaler og deler plass med hverandre.
– En av våre samarbeidspartnere har tilbudt oss et lokale i Gaza by hvor vi kan koordinere, kommunisere og få tilgang til Inter-nett. Vi håper å kunne øke bemanningen etter hvert, men det er ikke lett når vi ikke kan garantere for våre ansattes sikkerhet, forteller han.
Ali ser ingen lyspunkter i horisonten for det palestinske folket.
– Det eneste jeg ser er mer vold, fiendtlighet og gjenopptakelse av krigen. Mangelen på politisk horisont og fravær av palestinsk lederskap er en utfordring, samtidig som den israelske arrogansen fortsetter, sier han.
– Jeg er optimist av natur og ønsker å være det når det gjelder Gazas framtid, men det er vanskelig å se noen lyspunkter når jeg er konstant redd for hva som kan skje i morgen
og i neste uke, legger han til.
Total annektering
Selv om Israel ikke oppfylte kravene i første fase av våpenhvilen, kunngjorde USA i januar oppstarten av fase to.
– Volden fortsetter å øke, samtidig som Trump rasler med sablene mot Iran. Vi frykter hvordan dette vil påvirke oss. Vi har så vidt overlevd denne krigen og vil ikke bli fanget i enda en, sier Ali.
Israel har offentlig annonsert økt beredskap og forberedelser for en ny offensiv i Gaza til våren som en fortsettelse av militæroperasjonen «Gideons vogner II.
– Kart viser at Israel nå kontrollerer over 53 prosent av Gaza – i praksis mer enn 61 prosent etter endringer i den såkalte gule linjen. Dette skjer parallelt med at Israel gjennomfører en total annektering av palestinske områder på Vestbredden. Deres aggresjon der er nå på nivå med situasjonen etter seksdagerskrigen i 1967, da de tok kontroll over både Gazastripen og Vestbredden, sier han.
Etter Oslo-avtalen i 1993 ble Vestbredden delt inn i A-, B- og C-områder. A-området er under et begrenset palestinsk selvstyre, B-området har delt kontroll, mens C-områdene er under israelsk kontroll.
– Israel endrer statusen på land ved å legalisere og gi formell kontroll til ulovlige bosettere. Det handler ikke lenger bare område C, også områdene A og B er nå i praksis under israelsk kontroll, opplyser Ali.
Antallet kontrollposter på Vestbredden har passert tusen, en kraftig økning bare i løpet av få år.
– Hva slags liv det er mulig for palestinerne å leve når hver bevegelse styres av kontrollpunkter? Selv innsatte i norske fengsler har mer verdige liv, sier han.
Holder fast i håpet
Norsk Folkehjelp bistår, sammen med 12 palestinske partnerorganisasjoner, med humanitær hjelp i Gaza. Det omfatter alt fra tilgang til vann, mat, ferdiglagde måltider, beskyttelse og grunnleggende tjenester til direkte opplæring i hvordan folk kan lage midlertidige tilfluktssteder, forberede evakuering og identifisere trygge rom ved luftangrep. Ser vi på helhetsbildet, er det ekstremt mørkt. Men zoomer vi inn, ser vi at tusenvis av mennesker faktisk har fått støtte, og det gir meg håp. Det vi gjør er en liten dråpe i havet, men en viktig dråpe, sier Ali.
Han er takknemlig for støtten organisasjonen mottar fra fagforeningsbidrag, private donasjoner og norske myndigheter.
– Det har vært vår livline. Vi takker for hver krone og lover å fortsette innsatsen på bakken i Gaza. Vi gir ikke opp, men holder fast i håpet, selv om det bare kommer i svake glimt.
