Raymond Johansen har vært i Palestina en rekke ganger siden sin første tur til Gaza i 1988. I februar besøkte han på ny Vestbredden, og kom hjem dypt preget.
– Jeg ble nedbrutt og sterkt berørt. Endringene er dramatiske sammenlignet med tidligere besøk. Den aggressive og voldelige bosetterbevegelsen spiser seg bit for bit inn på palestinske områder. Det bygges overalt, og forskjellene er tydelige: I palestinske landsbyer står det vanntanker på takene, men ikke i områdene bosetterne har stjålet, fordi de stjeler grunnvannet. Dette er en usynlig del av okkupasjonen – den foregår ikke bare over, men også under bakken, forteller han.
På Vestbredden snor flotte, nye veier seg gjennom landskapet, flankert av høye murer.
– Veiene er forbeholdt israelerne, og bak murene bor palestinere, tidligere naboer som nå er adskilt og aldri kan møtes. Dette er en målrettet og bevisst politikk. Den høyreekstreme, religiøse israelske regjeringen sier selv at de skal hindre enhver etablering av en palestinsk stat. De gjennomfører sine planer ved hjelp av den rasistiske og voldelige bosetterbevegelsen, som er tungt bevæpnet og får utdelt våpen fra israelske myndigheter. Utviklingen har gått i helt feil retning siden 7. oktober 2023, i enorm hastighet, påpeker Johansen.
Rett til beskyttelse
Hverdagen for palestinske familier på Vestbredden er preget av massiv utrygghet.
– Våre egne ansatte har opplevd at bosettere dukker opp bevæpnet midt på natta for å presse folk til å flytte. Det finnes nå mer enn tusen kontrollposter overalt på Vestbredden, og palestinere kan kanskje komme seg på jobb én gang i uka, fordi veier og områder blir stengt. Dette er den daglige trakasseringen de lever under, forteller Johansen.
Han mener at argumentet om at Israel har rett til å forsvare seg får stå uimotsagt i det internasjonale samfunnet.
– Helt siden 1948 er det hevdet at Israel har et legitimt sikkerhetsbehov, og at murene fungerer som sikkerhetsbarrierer. Under den første intifadaen i 1989 påsto Israel at muren var et nødvendig tiltak for å beskytte seg mot steinkastende barn – som de svarte med militær makt. Da stiller jeg spørsmålet: Har ikke palestinerne også rett til å beskytte seg mot overgrep og vold? Ifølge folkeretten har en okkupant visse forpliktelser overfor dem som okkuperes, understreker han.
Midt i den dystre virkeligheten for palestinerne på Vestbredden gjorde det inntrykk på Johansen å være vitne til den motstandskraften som fremdeles finnes.
– Jeg møtte et folk som stoler på egne krefter og som ikke vil gi opp. De vet at de ikke kan regne med det internasjonale samfunnet, og de er lei av sympati – de ber bare om å bli behandlet som mennesker. De må stole på egne krefter, kreativitet og håp, og dette sender en sterk melding til oss alle, sier han.
Brudd på folkeretten
Norsk Folkehjelp har lange tradisjoner i Palestina, med egne ansatte og samarbeidspartnere både i Gaza og på Vestbredden.
– Organisasjonene vi støtter gjør en fantastisk jobb, i Gaza og i Nablus, Tulkaram og Jenin nord på Vestbredden. De bistår med alt fra daglige behov til organisering og produksjon av mat, for eksempel olivenhøsting. Samtidig har det vært umulig å transportere mat fra Vestbredden til Gaza. Det er avgjørende at det internasjonale samfunnet ikke aksepterer en permanent fysisk og politisk splittelse av de palestinske områdene, sier Johansen.
I februar innførte israelske myndigheter en rekke tiltak som gjør det lettere for israelske bosettere å kjøpe land og registrere landområder på Vestbredden som israelsk statseiendom. Johansen mener at dette handler om posisjonering i forkant av det israelske parlamentsvalget i november.
– Flere medlemmer i Netanyahus regjering kommer selv fra bosetterbevegelsen. Du kan ikke bli nasjonalistisk nok eller hard nok mot palestinerne hvis du skal vinne valget. Dette er et tydelig eksempel på hvorfor vi er nødt til å protestere mot slike åpenbare overgrep og brudd på folkeretten, sier han.
Norge og 19 andre land fordømte nylig Israels bosetterpolitikk.
– Disse landene må nå kjenne sin besøkelsestid. Jeg mener at et internasjonalt initiativ for å terrorliste hele bosetterbevegelsen er et sted å begynne.
Religiøs fanatisme
Rasismen og diskrimineringen palestinerne utsettes for av israelerne foregår i stor skala, forteller Johansen.
– Det blir verre og verre. Israelerne har rettigheter; det har ikke palestinerne. Mange av bosetterne er født og oppvokst på steder som Brooklyn i New York, og kommer med våpen i hånd for å ta land fra folk som har bodd her i hundrevis av år. De bruker Bibelen og Talmud som sin rettesnor. Det er en ekstrem religiøs fanatisme med en kjerne av rasistiske holdninger. Mange av dem mener at «Eretz Israel», det store Israel, er å følge Guds ord, og vi ser hvor galt det bærer av sted, sier han.
Heller ikke kristne palestinere opplever støtte fra andre kristne.
– Kristne sionister gir i stor grad støtte til de ekstreme bosetterne, påpeker han.
Det største sviket mot palestinerne er å påstå at dette er en konflikt som er komplisert og vanskelig å forstå.
– Konflikten er veldig enkel: Det er én okkupant, og det er noen som blir okkupert. Å våge å snakke om dette, i familieselskaper og i offentligheten, er viktig. Det har blitt tabubelagt for å ikke ødelegge hyggelige kaffeselskaper, men vi må gjøre det, for dette dreier seg om langt mer enn Palestina, fastslår Johansen.
Tviholder på håpet
Det er heller ikke riktig å kreve at journalister skal bidra til en balansert mediedekning fordi konflikten består av to parter, mener Johansen.
– Det høres fint ut, men det er feil. Ingen konflikt har krevd flere journalistliv enn den som foregår i Gaza. Journalister nektes adgang, og konsekvensen er at vi ikke får et reelt bilde. Jeg opplever også at internasjonale journalister har liten solidaritet med journalistene i Palestina. Vi ser ikke den samme standarden når det gjelder å støtte dekningen av overgrepene og grusomhetene i Gaza og på Vestbredden som andre steder.
I bunn og grunn handler konflikten mellom Israel og Palestina om én part som tar seg til rette mens den andre undertrykkes og fordrives, understreker Johansen.
– Det er én lov for kong Salomon og én for Jørgen Hattemaker. Hvis vi stilltiende aksepterer at det er slik det skal være, er det en utvikling som også vil slå tilbake på oss selv. Derfor fortsetter Norsk Folkehjelp å jobbe videre. Vi vet at det som i realiteten betyr noe for Israel, er hva USA gjør – uten USA i ryggen står Israel alene, og det er et lite land. Det finnes om lag 15 millioner jøder i verden og 1,2 milliarder muslimer. På lang sikt er vi nødt til å finne gode løsninger, sier han.
Under besøket på Vestbredden møte Raymond Johansen blant annet representanter for palestinske myndigheter, FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten (UNSCO) og eksisterende og nye partnere.
– Til tross for alt står palestinerne på egne bein, bygger egne strukturer og holder håpet oppe. De tar ansvar for samfunnet sitt, selv under en okkupasjon som bare fortsetter. Den daglige realiteten er undertrykkelse, rasisme og brudd på folkeretten, men palestinerne fortsetter å arbeide, overleve og søke langsiktige løsninger, sier han.
