Kvinner kan også rydde miner

- Norsk Folkehjelp startet sitt mineprogram i den kurdiske delen av Irak i 1995 med bare ett ryddeteam. Nå er det vårt største program, med kontorer i Baghdad, Mosul og Ramadi. I starten av 2020 talte vi 266 lokalt ansatte, deriblant 37 kvinner, sier Jonathon Guthrie, landdirektør for Norsk Folkehjelp i Irak.

Irak er et overveiende muslimsk land, og minerydding blir tradisjonelt sett på som et typisk mannsyrke, uegnet for kvinner. Derfor vegrer mange kvinner seg mot å søke slike stillinger, både på grunn av egne forbehold og det presset de blir utsatt for fra omgivelsene.

En av dem som har opplevd dette er Abeer, en av tre kvinner i sitt ryddeteam i Anbar-provinsen. Da to av dem sluttet – den ene på grunn av graviditet, den andre av ukjente årsaker – mente Abeers slekt at det var upassende og galt av henne å fortsette å jobbe sammen med bare menn. Hennes nærmeste familie støttet henne, men ble utsatt for press fra lokalsamfunnet. Likevel ga ikke Abeer opp.

- Takket være donorstøtte fra Canada kunne vi opprette tre nye team og ansette enda flere kvinner som har valgt å følge Abeers eksempel. Nå har hun blitt den første kvinnelige teamlederen i programmet, sier Guthrie.

Erfaringen viser oss at jo flere kvinnelige ansatte vi har, desto lettere er det å rekruttere nye. Barrierene blir gradvis mindre.

Selv om kvinnelige ansatte i stor grad blir akseptert av sine kolleger, har kvinner som blir forfremmet til lederposisjoner problemer med å bli respektert. Enkelte mannlige ansatte føler aversjon mot å rapportere til kvinnelige overordnende og undergraver deres autoritet.

- Kort oppsummert kan vi si at vi i rekrutteringen av kvinner til mineprogrammet i Irak støter på tre tydelige barrierer: Motstand mot at kvinner søker arbeid som mineryddere, motstand fra samfunnet og kvinnenes familie og omgangskrets etter at de er rekruttert, og vanskeligheter med å bli respektert av egne kolleger. Dette gjelder særlig for ledere, sier Guthrie.

Så hva gjør Norsk Folkehjelp for å overvinne disse barrierene?

- Å oppfordre kvinner til å søke er en nøkkel til å oppnå resultater. Det åpner en mental dør, og kan endre forestillingen om at minerydding er en jobb utelukkende for menn. Bruk av bilder av kvinnelige mineryddere i rekrutteringsarbeidet bidrar til det samme. Erfaringen viser oss at jo flere kvinnelige ansatte vi har, desto lettere er det å rekruttere nye. Barrierene blir gradvis mindre, forklarer Guthrie.

- Når det gjelder motstanden fra familie og omgivelser hjelper det å ha folk som snakker arabisk i ledelsen. Det betyr at Norsk Folkehjelp Irak kan snakke med familiene om prosedyrer, arbeidsetikk og verdier. Dette minsker motstanden hjemme, og etter hvert vil samfunnet kanskje begynne å betrakte minerydding som et yrke som også egner seg for kvinner, legger han til.

Hva så med barrierene kvinnene møter internt? Norsk Folkehjelps ansatte lever ikke avsondret fra resten av samfunnet, og kultur, tradisjoner og holdninger preger selvfølgelig også deres arbeidshverdag.

- Nå har vi tatt initiativet til å opprette rene kvinneteam i mineprogrammet i Irak. Noen vil mene at dette står i motsetning til prinsippet om kjønnsmessig mangfold – rene kvinneteam representerer ikke det. Men vi tror at dette kan få gode ringvirkninger. Når kvinner rapporterer til kvinnelige ledere kan de få en mulighet til å påta seg større ansvar. De får den nødvendige treningen og erfaringen, og kan bevise for seg selv og kollegene at de kan være gode ledere. Vi tror at dette åpner dørene for at kvinner i framtida også kan bli ledere av kjønnsblandede team, avslutter Guthrie.

Kvinner som Abeer er banebrytere som Norsk Folkehjelp har svært god bruk for. Vi må sørge for at forholdene blir lagt til rette slik at vi sikrer at kvinner blir rekruttert og inkludert, men vi trenger ikke minst kvinner som er modige nok til å gå i bresjen; da vil resten følge etter.