Ti år etter Utøya

Tekst: Kirsti Knudsen

37-åringen er overbevist om at rasisme og høyreekstremisme er så nært forbundet at dersom vi klarer å bekjempe rasismen, faller mye av grunnlaget for ekstremismen bort.

– Jeg mener at du kan være rasist uten å være høyreekstremist, men få er høyreekstremister uten å være rasister. Det er en så stor del av ideologien, sier han. – Rasistiske meninger finner vi hos helt vanlige folk. Du møter dem blant venner og i familieselskaper. Vi må lære oss å ta til motmæle mot den rasistiske onkelen eller naboen, selv om det ikke akkurat er noe som gir energi og god stemning. Vi kan ikke fortsette å la rasistiske uttalelser gå upåaktet hen.

Siden drapene i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011, har høyreekstreme aktører stått bak en rekke drap og terroraksjoner på verdensbasis. Den tyske innenriksministeren uttalte i mai i år at høyreekstremisme i dag er den største trusselen mot landet.

– Her hjemme har vi drapet og moskeangrepet i Bærum i 2019. Og ta en kikk på det som skjer i sosiale medier. Det er kjempeslitsomt å diskutere med noen som tror at du står i ledtog med islamister som vil overta Norge. Men det er farlig å la dem isolere seg i egne fellesskap, der de ikke blir utfordret. Breivik møtte sannsynligvis ikke seriøs motstand da han forfektet sitt syn.

– Mener du at samfunnet bør gripe mer inn, bør vi for eksempel ta rasismeparagrafen mer i bruk?

– Jeg tror ikke at forbud er løsningen på å bli kvitt rasismen. Men vi kan jo slutte å gi penger til rasistiske nettsider som Human Rights Service over statsbudsjettet. Etter 22. juli oppsto det en tro på at hvis vi løfter ekstremistenes standpunkter fram i sola, sprekker de som troll. Det er bare tull. Det hadde for eksempel ikke vært nødvendig å gi Fritt ord-prisen til «Fjordman» i 2013 for å finansiere boka hans om Breivik-saken.

Et stort ansvar

Selv fikk Wennesland en stor utfordring da han som nestleder i Oslo AUF måtte overta for lederen Håvard Vederhus som ble drept på Utøya. Hvordan klarte han å takle en slik situasjon?

– Jeg reflekterte ikke så lenge over det. Noen må lede en organisasjon i krise, sånn er det bare når noen prøver å drepe deg for det du tror på. Jeg mista ikke troen på at AUF var riktig organisasjon for meg. Det gikk snarere en liten faen i meg – «dette skal ikke knuse meg».

Boka til historiker Hallvard Notaker Arbeiderpartiet og 22. juli, som nylig er utgitt, tar for seg Arbeiderpartiets håndtering av tragedien.

– Du har skrevet på Facebook at boka vekker sterke minner, og at det er bra at historien fortelles?

– Jeg har savna en slik bok. Visste du at Arbeiderpartiet, som partiorganisasjon, ikke ble intervjuet av 22. juli-kommisjonen? Partiet gjorde mange ting som i utgangspunktet var kommunale oppgaver, som kriseledelse. Små og store helter hjalp oss i tida etterpå. LO, Ap, AUF og Norsk Folkehjelp stilte opp. Det er utrolig bra at det ikke glemmes. Jeg er ikke sikker på om det er så mange andre bevegelser som kunne klart å håndtere det som skjedde like godt. Vi klarte å løfte en hel organisasjon som ble massakrert. Hjalp den til å komme seg på fote.

– I boka stiller Notaker spørsmålet om det var et feil valg å samle nasjonen i stedet for å ta et oppgjør med høyreekstremismen?

– Vi har fått utrolig gode tilbakemeldinger på at vi valgte å gå ut med et budskap som samlet nasjonen. Det føltes riktig der og da. Men nå har det gått ti år, og jeg savner fremdeles et oppgjør med ideologien bak ugjerningene. Som en overlevende fra Utøya – fikk jeg et samlet oppgjør mot høyreekstremismen? Var partiene på høyresida der da jeg trengte det? Vegard 2011 mente det var en riktig avgjørelse å samle nasjonen. Vegard ti år senere innser at han fikk lite igjen.

Wennesland mener at drapsmannens handlinger var dypt ideologisk forankret, og ikke en gal manns verk, som flere hevdet etter 22. juli.

– I 2010 skrev Frp-erne Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen kronikken Drøm fra Disneyland, der de anklaget Arbeiderpartiet for å gi norsk kultur et dolkestøt på grunn av sitt syn på innvandring. Da daværende justisminister Sylvi Listhaug i mars 2018 publiserte et bilde av tildekkede, antatt somaliske soldater på Facebook med følgende tekst over: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», var Erna klar til å gå av for å forsvare henne? Det er lett å ta avstand fra Breivik og hans like – fra det ekstreme. Men den viktige testen gjelder mer det som skjer i det daglige. For eksempel når det kommer drøye utspill som Listhaugs. Når den kommer fra noen som er politisk nær. Da må man ta avstand. Der sviktet statsministeren.

Wennesland er glad for at han nå ser gode tendenser i flere av ungdomspartiene. Leder Ola Svenneby i Unge Høyre gir i en kronikk 14. mai i Vårt Land honnør til AUF som gjennom boka Aldri tie, aldri glemme etterspør høyresidas deltakelse i en ny samfunnsdebatt for å forhindre ekstremisme. Og KrFU-ere brukte av sin taletid på moderpartiets landsmøte til å ta opp samme tema.

– Det er bra at ungdomsledere på høyresida nå har begynt å røre på seg. Men det tok ti år, og kom først etter AUFs utspill. Ungdomspolitikerne gir uttrykk for at det har vært veldig vanskelig for dem å snakke om dette. Først må erkjennelsen sige inn. Så begynner den vanskelige jobben med å ta til orde for at oppgjøret er viktig.

Handlingsplan mot rasisme

I Fellesforbundet har Wennesland blant annet ansvaret for internasjonal solidaritet, og er derfor forbundets representant i Norsk Folkehjelps styre. Han har også vært med på å utarbeide forbundets handlingsplan mot rasisme og høyreekstremisme som ble vedtatt i mai.

– Det virker som om flere og flere får opp øynene for hvor farlig rasismen er, men folk blander sammen begreper og vet ikke hvordan de skal ta til motmæle. Jeg har tro på å sette seg ned og prate, ikke bare skrike mot hverandre. Det er viktig og bra med motstand og motdemonstrasjoner, men du overbeviser ikke rasistene gjennom «gatekamper».
Handlingsplanens viktigste punkter omfatter det å drive holdningsarbeid og øke folks kunnskap.

– Vi arrangerer seminarer og kurs for medlemmer i samarbeid med demokrativerkstedet på Utøya. Vi ønsker også å delta i Norsk Folkehjelps antirasistiske arbeid, og jobber for å skape nettverk med våre internasjonale søsterorganisasjoner.

Livet må gå videre

For ti år siden unngikk Vegard så vidt å bli drept på Utøya. Tvillingbroren hans passerte regjeringsbygget halvannet minutt før det smalt. Vegard tror at ingen kan bli utsatt for det som skjedde uten å bli preget av det, men er mest opptatt av at livet må gå videre.

– Jeg har lyst til å være noe mer enn en overlevende. Fortsette livet. Jeg har fått barn og jobb og leilighet i løpet av disse ti årene. Men jeg bærer fremdeles alt med meg. Det kommer fram ved årsmarkeringer. Når det skjer terror andre steder. Man må lære seg å leve med det. Prøve å lære av krisene. Det er ikke å lett hverken å si det eller etterleve det. Vanskeligst er det når du tenker på de 77 som ikke overlevde. Men det er bare noe du må få til.

Han forteller at overlevende fra Utøya fikk god hjelp fra Oslo kommune i tida etterpå, men vet at ikke alle fikk like god oppfølging.

– Det er frustrerende å lese om dem som ikke fikk den støtten de trengte. Noen klarer seg bra, mens andre har det gått verre med. En historie vil jeg dele: I valgkampen i 2011 sto jeg på stand da en dame kom bort og sa at hun syntes det var urettferdig at vi i AUF fikk så mye hjelp fra helsevesenet på bekostning av andre. Var det noe jeg ikke orka på det tidspunktet, var det å forsvare at 16-åringer som overlevde Utøya trengte psykologisk hjelp. Jeg syntes det var åpenbart. Men i ettertid tenker jeg at hun hadde et poeng. 22. juli var den verste opplevelsen i mitt liv. Andre har også hatt fæle opplevelser, blitt misbrukt, mistet sine kjære. Mange trenger hjelp til å takle sine verste opplevelser, men får det ikke. Du må være være veldig syk for å få akutthjelp. Unge som trenger hjelp til å snakke med noen må vente i seks måneder. Det provoserer meg. Nå skal jeg ikke drive valgkamp her, men vi må satse mer på psykisk helsevern. Vi mister mange på veien. Men selvfølgelig er det også frustrerende at mange ikke har fått hjelp etter 22. juli. Ekstra ille er det å se at enkelte kommuner som har fått midler til dette har brukt dem på noe annet. De skulle skamme seg.

Reddet av Norsk Folkehjelp

Vegard var i teltleiren på Utøya da drapsmannen begynte å skyte. Han løp til Skolestua, der sanitetsmannskapene til Norsk Folkehjelp holdt hus, og gjemte seg der sammen med et førtitalls andre ungdommer. Det reddet livet hans.

– Mannskapene til Folkehjelpa barrikaderte døra og hjalp oss med å bevare roen da gjerningsmannen beveget seg rundt hytta og skjøt inn av vinduet i ytterdøra. Vi fikk beskjed om å skru av lyset, dekke til vinduene, legge oss ned og være stille. Folkehjelpas innsats var så viktig. Det kan ikke sies ofte nok. Alle i Skolestua overlevde fordi folkehjelperne holdt hodet kaldt og var trent på å takle krisesituasjoner.

– Hadde du noe forhold til Norsk Folkehjelp fra før?

– Jeg var ikke aktivt medlem, men kjente godt til organisasjonen. Under Midtøsten-studiene mine besøkte jeg Libanon og ble kjent med arbeidet der. Som styremedlem har jeg nå også blitt godt kjent med den nasjonale virksomheten. Det er veldig spennende, både samfunnsarbeidet og ikke minst sanitet, søk og redning.

– Helt på tampen – burde Breivik sitte inne til evig tid?

Det blir stille. Wennesland tenker seg om en god stund før han svarer.

– Ja, det burde han. Men jeg må understreke at jeg er veldig glad for at det ikke er jeg som skal ta den avgjørelsen. Han bomma da han skjøt på meg, og jeg vil ikke ha ham ut på gata igjen. Men det er heldigvis ikke opp til meg å bestemme hva som skal skje med ham videre.