– Klasevåpen bør aldri brukes

Helt siden Norsk Folkehjelp begynte å rydde landminer i Kambodsja i 1992 har problemet med klasebomber vært åpenbart.

– Gjennom arbeidet med å rydde landminer hadde vi også sett at klasebomber utgjorde et stort problem. Etter den kalde krigen hadde de vestlige landene enorme lagre med klasebomber, og selv om vi i Norsk Folkehjelp engasjerte oss for å kjempe for et forbud også mot klasebomber virket det som en håpløs kamp i mange år, forteller assisterende generalsekretær i Norsk Folkehjelp Per Nergaard, som i mange år ledet mineryddingsavdelingen i organisasjonen.

I 2006 teppebombet Israel det sørlige Libanon med klasebomber i 48 timer, og la igjen én million udetonerte bomber. Norsk Folkehjelps erfaringer fra denne konflikten i Libanon ble en katalysator for det inter- nasjonale forbudet mot klasevåpen som ble vedtatt i 2008.

– Siden har vi jobbet målrettet med rydding av klasebomber i blant annet Irak, Georgia, Bosnia-Hercegovina og andre steder gjennom rene klasebombeprogram, sier han.

Ødeleggende effekt

En majoritet av verdens land har vedkjent seg problemet klasevåpen utgjør, og 110 land har til nå blitt statsparter av Klasevåpenkonvensjonen av 2008. Fram til 2019 var det blitt destruert 178 millioner klasebomber verden over som en konsekvens av forbudet.

– I dag er tallet sannsynligvis nærmere 200 millioner. I Ukraina ser vi igjen at avtalen viser sin styrke etter Russlands utstrakte bruk av klasebomber i tettbygde strøk. Bruk av denne våpentypen stigmatiseres fra det internasjonale samfunnet og oppfattes som totalt uakseptabelt, sier Nergaard.

Verken Russland eller Ukraina har sluttet seg til konvensjonen.

Problemet med klasevåpen er at de er designet for å ha en ødeleggende effekt på store områder, og i tillegg blir det ofte liggende igjen et stort antall blindgjengere. I tettbebygde strøk med mange sivile utgjør disse en fare i lang tid etter at den aktuelle konflikten er over, sier fungerende leder for policy i avdeling for mine- og eksplosivrydding (HME) i Norsk Folkehjelp, Rasmus Sandvoll Weschke. Det er anslått at mellom 5 og 30 prosent av de småbombene inne i hver klasebombe ikke detoneres når de slippes over et område, og blir liggende igjen som landminer.

• Les Norsk Folkehjelps rapport om klasebomben M85 fra 2007, som ble utslagsgivende for at klaseforbudet ble vedtatt i 2008.

– Flere av landene som ikke har sluttet seg til konvensjonen har sluttet å bruke klasevåpen fordi det medfører et så stort stigma. Forbudet har bidratt til å skape konsensus mot å bruke slike våpen, fordi konsekvensene er så store. Dermed blir bruken veldig uglesett, og slik sett er forbudet en stor suksess, sier han.

Fryktelige konsekvenser

Klasebomber er designet for å drepe, men også folk som overlever får store skader som er kompliserte å behandle.

– Overlevende kan ha mange typer skader på én gang, som hørselsskader, alvorlige brannskader, skader på indre organer som hjerte og lunger, og splintskader over hele kroppen. De kan også få såkalt blast lungs, som er skader på det fine vevet i lungene som ikke nødvendigvis oppdages med det samme, men som over lengre tid kan forårsake blødninger og en «usynlig» død, sier Weschke.

I tillegg kommer de psykiske traumene de overlevende bærer med seg resten av livet.

– Etter Russlands bruk av klasevåpen i Ukraina kommer vi til å se en voldsom økning av antall skadde og omkomne, sier Nergaard. Kristina Đurić er ansvarlig for promoteringen av klasebombekonvensjonen i policyseksjonen i HME, og opplevde selv NATO-bombingen av Jugoslavia i 1999 som niåring.

Under NATO-bombingen plukket vi barna opp små klasebomber og lekte med splinter vi fant – vi hadde ingen anelse om hva det var. Det er helt forferdelig å tenke på det i dag, sier hun.

NATOs bombeangrep varte i 78 dager, og flere enn 500 sivile ble drept. Om lag 150 mistet livet som følge av klasevåpen ifølge Human Rights Watch.

I befolkede områder rammer klasevåpen vilkårlig og forårsaker fryktelige konsekvenser for sivile. I urbane konflikter er det umulig å unngå sivile tap, slik vi har i både Syria, Irak og nå Ukraina, blant andre nyere konflikter, sier Đurić.

Bærer på traumer

Som en konsekvens av kosovokrigen utstedte Det hvite hus et direktiv til Pentagon som skulle begrense USAs bruk av klasevåpen. USA har fremdeles ikke sluttet seg til Klasevåpenkonvensjonen, og var motstander av et forbud.

– Norge var en avgjørende drivkraft bak forbudsprosessen, sier Đurić.

Selv med presis våpenteknologi er sivile tap og skader umulig å unngå ved bruk av klasevåpen i bebygde strøk.

Når jeg tenker tilbake på det jeg opplevde i Beograd i barndommen, føles det helt surrealistisk. Jeg var ikke klar over hvilke traumer jeg fortsatt bærer med meg, men da jeg så på nyheter om Ukraina da krigen begynte og hørte lyden av luftangrepsirenene fikk jeg panikkanfall, forteller hun.

Đurić mener det er en skam at verken Russland eller Ukraina har signert Klasevåpenkonvensjonen.

Det er uakseptabelt å påføre sivile slike lidelser under noen omstendighet, men klasevåpen er ulovlig og skal ikke brukes, fastslår hun.

Hvert år møtes statspartene som har signert, samt de 13 som har signert, men ikke ratifisert avtalen, og rapporterer på avtalens ulike artikler, som:

• Artikkel 3: Partene skal så snart som mulig og senest åtte år etter at avtalen trådte i kraft, ødelegge alle sine lagre av klaseammunisjon.
• Artikkel 4: Partene forplikter seg til å rydde og ødelegge etterlatt klaseammunisjon i forurensede områder i løpet av 10 år etter at de har signert avtalen.
• Artikkel 7: Partene forplikter seg til transparens om status og fremdrift for kravene i avtalen.

– Norsk Folkehjelp sitter i Advisory Board for Mine Action Review, som overvåker statspartenes framgang mot å oppfylle forpliktelsene i klasevåpenkonvensjonen og antipersonellmineforbudet. Stater som ikke selv har lagre med klasevåpen eller forurensede områder plikter å støtte andre stater i å fullføre arbeidet. Også sivilsamfunnet er en viktig bidragsyter i den jobben. Forbudet har ført til en bred aksept for at klasevåpen er illegitime våpen. Selv om for eksempel USA ikke har signert, bidrar de sterkt til den globale innsatsen for rydding av klaseammunisjon. De støtter blant annet våre operasjoner etter NATO-bombingen i Kosovo finansielt, sier Kristina Đurić.

Uakseptabel trussel

Lucy Pinches er prosjektansvarlig for Mine Action Review, Norsk Folkehjelps uavhengige forskningsprosjekt som overvåker framdriften med forpliktelsene i Mine- og Klasevåpenkonvensjonene.

– Allerede før det siste utbruddet av kamper i mars 2022, fantes det klaseammunisjonsrester i Donetsk- og Luhanskregionene i Ukraina som et resultat av tidligere kamper. Dessverre har vi igjen sett klaseammunisjon brukt av russiske styrker, som utgjør en uakseptabel trussel mot sivile, sier hun.

De internasjonale forbudene mot både landminer og klasevåpen har vært ekstremt vellykkede, mener Pinches.

– De har bidratt til å redde utallige liv, lemmer og levebrød gjennom rydding av udetonerte miner og klasebomber og ødeleggelse av lagrede våpen, og de har skapt sterke normer mot bruk av slike våpen, fastslår hun. Rundt om i verden finnes det fremdeles rester av antipersonellminer i 56 stater og tre andre territorier, og av klaseammunisjon i 26 stater og tre andre territorier.

Statene som har best framgang er dem som har en klar forståelse av omfanget av gjenværende rester, bruker sterk evidensbasert undersøkelses- og klareringsmetodikk for å frigjøre landet på en sikker måte, og som har nasjonale strategier og planer på plass for å fullføre jobben. Nasjonalt eierskap fra berørte stater og vedvarende finansiering til ryddearbeid fra internasjonale givere som Norge, er også viktige faktorer for at stater kan fullføre jobben og tilbakeføre land til trygg og produktiv bruk, sier Pinches.

Mine Action Review gir analyser og anbefalinger for berørte stater og deres implementeringspartnere om hvordan man kan overvinne utfordringer for å kartlegge og fjerne gjenværende ammunisjon effektivt.

Stater bør fordømme bruken av antipersonellminer eller klaseammunisjon av enhver aktør til enhver tid. De statene som ennå ikke har gjort det bør slutte seg til konvensjonene uten forsinkelser, understreker Lucy Pinches.