– Det ser ut som om en atombombe har gått i lufta

Tekst: Sissel Fantoft

2750 tonn med ammoniumnitrat eksploderte i havna i Beirut, og foreløpig er 157 mennesker erklært omkommet, mer enn 5000 er savnet og flere hundre tusen er hjemløse. Eksplosjonen var så kraftig at den kunne merkes på Kypros, mer enn 200 kilometer unna, ifølge AP.

Vinduer og dører i bygningen hvor Norsk Folkehjelp har sine kontorer ble blåst inn, til tross for at den ligger flere kilometer unna eksplosjonsstedet. På grunn av koronasituasjonen har alle Norsk Folkehjelps medarbeidere i Libanon fremdeles hjemmekontor, derfor var ingen til stede i lokalene tirsdag ettermiddag.

Nagham Souki bor i Libanonfjellene, 25 minutters kjøretur unna Beirut, og var hjemme med familien da det smalt.

– Jeg trodde det var et jordskjelv. Min mor som vokste opp under borgerkrigen brøt sammen i panikk fordi hun trodde at det var et krigsutbrudd, forteller Souki.

Frykter at bygninger skal rase

Støvet etter eksplosjonen hadde knapt lagt seg før folk tok til gatene for å bidra med hjelpearbeidet.

– Mennesker av alle nasjonaliteter leter etter overlevende eller bærer skadde og omkomne ut av bygninger. Naboer, lokale grupper og representanter fra NGO-er har satt livene sine på pause. De organiserer seg i små grupper og forsøker å gjøre det de kan – alle er i sjokk og beveger seg stille rundt i gatene, forteller Souki.

– Overalt er det sammenraste bygninger, og gatene er dekket av glasskår. Det er helt ubeskrivelig, og et fullstendig kaos. Det ser ut som om en krig har herjet her i 10 år, legger hun til.

Det er sendt ut advarsler om at flere bygninger står i fare for å kollapse.

– Det er noe alle er bekymret over nå. Infrastrukturen i det berørte området var allerede svak, og mange av bygningene er flere etasjer høye og uten heis. Beboerne forsøker å komme seg inn for å hente det de kan av sine eiendeler, men det er farlig. Mange spør folk på gata om hjelp til å tømme hjemmene sine før bygningene raser sammen, forteller Souki.

Lever i et mareritt

Norsk Folkehjelp har jobbet i Libanon siden 1982 med langsiktig utviklingsarbeid og humanitært arbeid og har drevet med mine- og klasevåpenrydding siden 2006. Medarbeiderne har nå omrokert seg, og mer enn 60 av dem er på plass i Beirut for å jobbe frivillig med å rydde gatene for rester etter eksplosjonen, og bidra til å sikre rasfarlige bygg.

– Akkurat nå er behovet for hjelp helt akutt – det handler om å rydde gater og bygg for glasskår og søppel, skaffe husly til dem som har mistet hjemmene sine og ellers hjelpe dem som har mistet alt med det mest grunnleggende, sier Souki.

Minst tre sykehus i Beirut ble ødelagt i eksplosjonen, og flere andre skadet. Libanons sykehus var allerede hardt rammet av både økonomisk krise og koronaepidemien. Landet har ifølge Worldometer per 6. august 5672 registrerte smittetilfeller, og 70 dødsfall knyttet til koronaviruset.

– Skadde fra eksplosjonen som oppsøker sykehus blir avvist fordi det ikke finnes kapasitet til å tilby behandling. Alle som bor her kjenner noen som kjenner noen som er berørt. Libanon er et lite land, og nå er det som å leve i et mareritt – det ser ut som om en atombombe har blitt sluppet over Beirut, sier hun.

Uholdbar situasjon

Økonomisk krise, utbredt korrupsjon, økt matmangel og koronakrisen hadde allerede tvunget Libanon i kne. Mer enn én million palestinske og syriske flyktninger bor i landet, mange av dem i flyktningleire som er fysisk stengt av frykt for at koronaviruset skal spre seg i de trangbodde områdene med dårlige sanitærforhold.

I fjor trakk folk ut i gatene i Beirut i protest mot økte levekostnader, og da Libanon ble lukket ned som følge av koronakrisen hadde det knusende konsekvenser for vanlige folks økonomi.

– Eksplosjonen er et enormt traume for befolkningen, og kommer på toppen av den økonomiske krisen, den økende arbeidsløsheten og den lave tilliten til myndighetene. Mange hadde allerede mistet jobbene sine, og nå har de mistet hjemmene sine også. Når vi ikke trodde det kunne bli verre skjedde dette, og nå er situasjonen mer uholdbar enn vi noen gang kunne forestilt oss, sier Nagham Souki.

– Myndighetenes oppgave er å beskytte sine innbyggere, men vi kan ikke stole på regjeringen. Vi vet at de er ansvarlige for det som har skjedd, og nå føler vi oss ikke lenger trygge i våre egne hjem, legger hun til.

Mobiliserer på tvers

Et lite lyspunkt i marerittet i Beirut er fellesskapet som preger hjelpeinnsatsen i gatene. Sosiale medier har vist seg å spille en effektiv rolle som informasjonskanaler i kaoset.

– Umiddelbart etter eksplosjonen begynte det å dukke opp ulike hashtags på Instagram, startet av enkeltpersoner eller mindre grupper. I en av dem, #openhouseslebanon, melder folk fra hvis de har mulighet til å gi husly til familier eller enkeltpersoner i sine private hjem, eller man kan gi beskjed om hoteller og tomme leiligheter. Alle gjør det de kan for å hjelpe, forteller Souki.

På instagramkontoen #locatevictimsbeirut sender folk inn bilder av sine kjære som er savnet.

– Etter eksplosjonen forsvant både strøm og wifi i det rammede området, noe som gjorde kommunikasjonen veldig vanskelig. Mange skadde var bevisstløse da de ble sendt til sykehus, og manglende identifikasjon gjør det håpløst å finne deres pårørende. Derfor er slike kreative tiltak viktige, sier hun.

Området Mar Mikhael ligger like ved havna der eksplosjonen skjedde, og er vanligvis fylt med restauranter og cafeer.

– Det er en av de mest fargerike delene i hele Libanon, der pleier det å være fullt av både turister og libanesere som drar dit for å glemme sine sorger for en stund. Det var det gladeste stedet i Beirut, fullt av latter og musikk, og nå er det et fargeløst katastrofeområde, sier Souki.

Uavhengig gransking

Nagham Souki ser enda mørkere på Libanons fremtid etter eksplosjonen.

– Fattige mennesker har blitt enda fattigere, og mange har mistet hjemmene sine. Ingen forsikring dekker det de har mistet, og jeg aner ikke hvordan folk skal klare å komme seg på fote igjen, sier hun.

Selv om hun har vært ute i gatene som frivillig fra morgen til kveld siden eksplosjonen, kjenner Nagham Souki på en følelsesmessig nummenhet.

– Det er et sjokk og et stort traume å oppleve noe sånt. Jeg våkner hver morgen og føler ingenting bortsett fra smerte og en enorm skuffelse over myndighetene, sier hun.

Nå trenger Libanon all den støtte landet kan få fra det internasjonale samfunnet.

– I første omgang er det behov for omfattende nødhjelp for å sikre dem som er rammet mat, vann og husly. På lengre sikt er det nødvendig med en uavhengig, internasjonal etterforskning av hvordan dette kunne skje og hvem som er ansvarlig. Vi kan ikke regne med at Libanons myndigheter vil kunne gjennomføre en objektiv gransking, fastslår Naghim Souki.