Derfor bør vi alle være antirasister

Nora Mehsen (tekst)

Antirasisme er et kraftfullt standpunkt og verktøy i kampen mot sosial urettferdighet. En forutsetning for antirasistisk arbeid er å erkjenne at rasisme eksisterer og har alvorlige konsekvenser, kombinert med en vilje til å gjøre en innsats mot denne urettferdigheten.

Det finnes flere ulike definisjoner på hva som ligger i begrepet rasisme. En forståelse som er vanlig å legge til grunn i dag, er at mennesker tillegges ulik verdi basert på deres etnisitet, kulturelle opphav, opprinnelse, hudfarge eller religion. Slik skapes et system der grupper av mennesker blir tillagt negative karaktertrekk, som i sin tur blir brukt for å legitimere forskjellsbehandling og diskriminering.

Målet med antirasisme er å utfordre og endre dette systemet, slik at alle mennesker blir respektert som likeverdige og får samme tilgang til rettigheter og muligheter i samfunnet.

Rasisme utarter i mange ulike former, og kan spenne fra svært grove krenkelser med dødelige utfall til subtile blikk og kommentarer som det kan være vanskelig å sette fingeren på. Hovedpoenget er at all rasisme er skadelig, uavhengig av alvorlighetsgrad, og at vi må jobbe aktivt for å bekjempe den.

Grunnleggende menneskerettighet

Det er en grunnleggende menneskerettighet å ikke bli utsatt for rasisme. En rekke juridiske instrumenter underbygger denne rettigheten, som FNs menneskerettighetskonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon og den norske grunnloven, straffeloven, arbeidsmiljøloven og boliglovene.

I tillegg er det et forbud i den norske likestillings- og diskrimineringsloven mot diskriminering og trakassering på bakgrunn av etnisitet og religion. I lovteksten viser etnisitetsbegrepet til blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Loven gir også en plikt til offentlige myndigheter, arbeidslivets organisasjoner og arbeidsgivere om å fremme likestilling og hindre diskriminering. Disse aktørene har med andre ord en lovfestet forpliktelse til å drive med antirasistisk arbeid.

Et viktig poeng, som også likestillingslovverket tar opp, er at rasisme kan samvirke med andre former for undertrykking. Kjønn, seksuell orientering, alder, funksjonsevne og sosioøkonomisk situasjon er blant faktorene som kan spille inn og føre til at noen mennesker er særlig utsatt for urettferdighet. For eksempel kan en skeiv person med innvandrerbakgrunn som sitter i rullestol være sårbar for både homofobi, rasisme og diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

En inkluderende form for antirasisme tar derfor innover seg at rasisme kan treffe ulike kropper ulikt, og at innsatsen mot rasisme er sammenvevd med andre rettighetskamper.

Også et norsk problem

En grunnstein i antirasisme er å anerkjenne at rasisme eksisterer og har alvorlige konsekvenser. I Norge finnes det flere eksempler på grov rasisme, både i et historisk perspektiv og i vår egen samtid. Samer og nasjonale minoriteter – det vil si jøder, rom, kvener/norskfinner, skogfinner og romanifolk/tatere – er blant gruppene som har blitt og fortsatt er utsatt for rasisme i Norge.

Historien til samer og nasjonale minoriteter har vært preget av en forskningspolitikk, assimilering og stor urett. Mange av de rasistiske krenkelsene som har funnet sted har skjedd i regi av norske myndigheter. Selv om denne politikken er et tilbakelagt kapittel, ser vi etterdønningene av rasismen også i dag. En betydelig andel samer og nasjonale minoriteter rapporterer at de fortsatt opplever diskriminering, blant annet i møte med det offentlige, på boligmarkedet, på skolen, i arbeidslivet og på internett. Rasismen sitter igjen i strukturene i samfunnet og fortsetter å påvirke menneskers liv og livssjanser på en negativ måte. Dette kalles ofte strukturell rasisme.

Visste du at:
– 50 % av samer med sterk samisk tilknytning har opplevd diskriminering?
– Mer enn 60 % av jøder noen ganger unngår å vise sin tilhørighet av redsel for negative holdninger?
– 4 av 10 ikke ønsker å ha en rom som nabo?

De siste tiårene har vi også sett flere grove rasistiske angrep i Norge utført av høyreekstreme. I 2001 ble Benjamin Hermansen brutalt knivdrept av to personer fra et nynazistisk miljø. Drapet var rasistisk motivert. Benjamin ble 15 år gammel.

22. juli 2011 fant terrorangrepene i Oslo og på Utøya sted. 77 mennesker mistet livet og et stort antall ble skadet og påført psykiske lidelser. Gjerningspersonen hadde et tydelig rasistisk motiv for terroren, og et sterkt hat mot blant annet muslimer og personer med innvandrerbakgrunn.

I fjor ble 17 år gamle Johanne Zhangjia Ihle-Hansen drept av sin høyreekstreme stebror, etter å ha blitt skutt gjentatte ganger i sin egen seng. Drapet var rasistisk motivert. Etter drapet skjøt stebroren seg inn Al-Noor-moskeen i Bærum, med hensikt om å starte en rasekrig og ta livet av flest mulig muslimer. Han ble overmannet av medlemmer i moskeen, som tilkalte politiet før han rakk å gjøre mer skade.

Samtlige av angrepene nevnt ovenfor har blitt etterfulgt av antirasistiske markeringer og initiativ over hele landet. Og nettopp denne mobiliseringen – når en gruppe mennesker forenes i kollektiv handling – er en viktig motkraft i møte med rasisme.

Et dagsaktuelt eksempel på antirasistisk mobilisering, er Black Lives Matter-bevegelsens protester mot politivold som rammer svarte. Bevegelsen fikk fornyet oppmerksomhet i mai i år, etter at amerikanske betjenter drepte George Floyd under en pågripelse. Også i Norge har det vært flere store demonstrasjoner mot politivold og strukturell rasisme de siste månedene, som har handlet om både å vise solidaritet med de amerikanske ofrene for rasisme og synliggjøring av at rasisme også er et norsk problem.

«Men jeg er ikke rasist»! Forskjellen på intensjon og effekt

Selv om det finnes eksempler på svært grov rasisme i Norge – også med dødelige utfall – er den typen rasisme som rammer mennesker i hverdagen mer utbredt. Denne formen for rasisme kan utspille seg i dagligdagse situasjoner, gjennom gruppebaserte fordommer, antagelser, spørsmål, kommentarer og kroppsspråk.

Ofte er det snakk om små hendelser i hverdagen som det kan være vanskelig å sette fingeren på, men som bidrar til en andregjøring av minoriteter og skaper et skille mellom «Oss» og «Dem». Resultatet av denne forutinntattheten er at noen mennesker blir redusert til å være representanter for en gruppe, fremfor å bli behandlet som enkeltindivider.

Visste du at:
– Nesten halvparten av befolkningen mener at innvandrere helt eller delvis er en trussel mot norske verdier?
– Omtrent 2 av 5 mener at det ikke ville vært greit at et nært familiemedlem giftet seg med en muslim?
– Personer med pakistanskklingende navn har 25 % mindre sjanse for å innkalles til jobbintervju, sammenlignet med likt kvalifiserte søkere med tradisjonelt norske navn?

En viktig erkjennelse knyttet til rasisme som skjer i hverdagen, er at den sjeldent er drevet frem av mennesker som har en rasistisk agenda eller ønsker å gjøre andre vondt. Snarere handler det om en struktur og et tankesett som preger hele samfunnet vårt, og som vi lærer oss og viderefører. Dette betyr at alle mennesker kan tenke og handle på rasistiske måter, uavhengig av våre intensjoner.

Eksempler på denne ofte mer subtile formen for rasisme kan være insisterende spørsmål om hvor et menneske egentlig kommer fra, å automatisk snakke engelsk til personer kun fordi de har mørk hud og det å ta på håret til en person med afrohår fordi man er nysgjerrig på hvordan det føles.

Eksemplene ovenfor er avhengig av både situasjon og person, og det er ikke nødvendigvis slik at personer som blir møtt med disse ytringene og handlingene opplever dem som så problematiske og sårende i seg selv. Ofte er det summen av små stikk som oppleves belastende for dem som blir utsatt, noe som kan betegnes som minoritetsstress.

I en antirasistisk forståelsesramme blir det derfor viktig å være bevisst hvilke antakelser du selv sitter på, vurdere hvordan disse kan bli oppfattet av dem de berører og være ydmyk dersom du får tilbakemelding om at noe du har sagt eller gjort ikke er greit. Tenk på skillet mellom intensjon og effekt – vi kan alle kan videreføre rasisme, uten at det trenger å bety at vi er dårlige mennesker.