– De lykkes ikke med å utslette oss
Bertha Zúñiga Cáceres er nå leder for urfolksorganisasjonen COPINH. For tre år siden ledet moren hennes organisasjonen fram til hun ble skutt og drept på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. I mange land er det blitt livsfarlig å organisere seg for å kjempe for rettighetene sine.
– Drapet på moren min var et forsøk på å utslette organisasjonen, men de lykkes ikke, forteller Berhta Zúñiga Cáceres.
I 2016 skjedde det hun fryktet mest. Moren hennes, som var en av lederne av organisasjonen hun jobber i, ble drept. Bertha Cáceres, hun hadde samme navn som datteren, ble skutt og drept i sitt eget hjem. Hun er ikke den eneste aktivisten som har blitt henrettet i Honduras – langt i fra. Heller ikke den eneste i organisasjonen COPINH.
Å drepe aktivister er en måte å svekke en organisasjon på - og ikke minst – skremme folk fra å engasjere seg. Men myndigheter som vil slå ned på sivilsamfunnet har mange metoder. Det har organisasjonen Copin fått erfare etter at de begynte å protestere mot utbygging av vannkraftverk der de bor.
– I samarbeid med myndighetene hadde vi i mange år drevet opplæring av lokale lærere. Det er få skoler i vårt område, og de få skolene som er, har ofte ikke lærere. Etter vi begynte å protestere mot utbyggingen kuttet myndighetene all støtte til prosjektet.
Hvem: Bertha Zúñiga Cáceres (29)
Hvor: Honduras
Hva: Leder av urfolksorganisasjonen COPINH.
Rommet for organisasjoner som jobber med menneskerettigheter og politisk påvirkning snevres inn. Det betyr at det har blitt vanskeligere og farligere å være organisert, og vanskeligere for sivilsamfunnet å påvirke samfunnsutviklingen. Siden 2012 har mer enn 60 land vedtatt lover som gjør det vanskeligere for organisasjoner å jobbe for menneskerettigheter og politisk påvirkning. På engelsk kalles dette fenomenet for shrinking space. FN, EU og Europarådet mener demokratiet trues.
Også et opplæringstilbud til lokale sykepleiere mistet all offentlig støtte. Cáceres mener det var en måte å straffe organisasjonen og lokalsamfunnet. Hun forteller at andre måter å forsøke å stoppe dem på er å ødelegge utstyret de trenger for å jobbe, som datamaskiner og kontorlokaler. Eller de graver store hull i veiene så ikke bussene kommer seg frem dit hvor de skal demonstrere. De har også opplevd at myndighetene har begynt å sende radio på samme frekvens som organisasjonen bruker. Slik blir det umulig å nå ut med alternative nyheter. En annen metode er å bruke det byråkratiske systemet:
– Vi har bodd og dyrket jorden her i generasjoner, men mange av oss har ikke papirer på at vi eier jorden vår. Når folk søker om å få dokumenter på eierskap, er det alltid et stempel eller et papir de mener mangler. Eller søknaden har «forsvunnet». De kan holde på i årevis – det er deres måte aldri å gi oss retten til vår egen jord. Slik blir det lettere å dele ut lisenser til store selskaper som vil bygge eller hente ut naturressurser.
Bertha vet om mange som vegrer seg for å engasjere seg. Folk er redde og med god grunn. Hun sier det påvirker folks helse å leve med all utryggheten.
– Å se militæret og politiet i gatene har blitt helt naturlig for oss. Nesten alle fredelige demonstrasjoner blir møtt med kuler, pepperspray og slag. Til og med barn blir angrepet. Politi og private sikkerhetsvakter beskytter myndighetene og selskapenes interesser og ser på folket som fienden, sier hun.
Samtidig ser hun at motstanden organisasjonen får, gjør at mange unge engasjerer seg. Så myndighetene lykkes ikke helt i skremselsstrategiene sine.
– All internasjonal oppmerksomhet drapet på for eksempel moren min fikk, har gjort myndighetene litt reddere for å skade oss. Myndighetene liker ikke å bli omtalt som overgripere i internasjonal presse, sier hun.
– Og som organisasjon blir vi hele tiden smartere. For eksempel passer vi alltid på å demonstrere med vinden – da blåser røykkanonene tilbake på soldatene når de angriper oss.
Tekst og foto: Anne Håskoll Haugen
