Den spreke nittiåringen deltar i orienteringsløp i sommerhalvåret og står fremdeles på ski om vinteren. Men hun er litt mer forsiktig i bakkene enn før, forteller hun.
– Å brekke noe i min alder er ikke så smart. Men jeg kan ikke legge fra meg det jeg har holdt på med hele livet. I oppveksten på Nordberg var det ikke lov å tilbringe dagene innendørs; jeg var alltid i fysisk aktivitet. Ut i skogen, opp på fjellet.
Da Eva giftet seg og flyttet til Midtstuen – Heming-land, som hun kaller det – møtte hun et organisert idrettsliv, men det var ingen tilbud til voksne kvinner i 40–50-årene. Dette ville hun gjøre noe med. Hun tok trenerutdannelse, ble trener for Heming og Skiforeningen, og i 1977 startet hun en egen kvinnegruppe.
– Gruppa har holdt sammen i alle disse årene, men noen er jo døde, og andre har kommet til. I forbindelse med 90-årsdagen feiret de meg med lunsj, og da var vi 20 stykker, smiler hun.
Birken for første gang
Fram til langt ut på 1970-tallet fikk ikke kvinner delta i Birkebeinerrennet eller tilsvarende turlangrenn.
– I Norge, vel og merke. I utlandet var det annerledes, sier Eva. – I 1976 fikk vi lov til å gå Birkebeineren første gang. Det ble ikke så godt mottatt av mennene: «Uff, hvorfor skal de være med, hvor skal de dusje? De går sikkert langsomt. De kommer sikkert til å klappe sammen midtveis». Men det gjorde vi ikke.
– Dere slo til og med noen av dem?
– Det var ikke så vanskelig. De kvinnelige idrettsutøverne jeg kjente var veldig godt forberedt; de tok ikke fatt på Birkebeineren uten at det holdt til mål. De var flinke til å disponere løpet sitt og sørge for tilstrekkelig næring underveis.
Siden har Eva Fixdal gått Birkebeineren en tjuetalls ganger. Og Grenaderen – nimila fra Hakadal til Asker – et titalls ganger. Gjennom de fineste delene av Marka, forteller hun.
– Hva er det som driver deg?
– Det er ikke så godt å si. Det har nok blitt en inngrodd vane. Og så gir det en følelse av velvære. Vi vet jo hvor viktig det er å holde seg i fysisk aktivitet. På P1+ var det en lege som sa at selv om du har artrose, vondt i ryggen, dårlig hjerte – det spiller ingen rolle – ut på tur! Jeg har pacemaker, hjerteflimmer og klaffelekkasje. Men det later jeg som om jeg ikke har!
Aldri redd for å ta fatt på noe nytt
Da Eva i ungdommen ville diskutere med faren sin om hvilken yrkesvei hun skulle velge etter gymnaset, fikk hun klar beskjed: Hun var kvinne og skulle jo bare gifte seg. Hun trengte vel ikke noen utdannelse!
– Jeg fikk imidlertid lov til å ta sekretærutdannelse på Handelsgym, og det er for så vidt noe av det lureste jeg har gjort; det har jeg fått bruk for i mange sammenhenger, sier hun.
Etter et par år i utlandet tok hun Markedsføringsskolen på Oslo Børs, og ble tekstforfatter i reklamebyrå til hun giftet seg, fikk fire barn – to sønner og to døtre – og ble hemmafru, som hun kaller det.
– Årene gikk, og så begynte jeg å tenke: «Jeg kan ikke bare holde på med dette, jeg må finne meg en jobb, få meg et yrke». Heldigvis har jeg aldri vært redd for å begynne med noe nytt.
Som tenkt, så gjort – Eva begynte på sykepleierutdanninga, og ble uteksaminert da hun var 54. Så tok hun videreutdanning i geriatri, og ble ansatt i hjemmesykepleien i Bærum.
– De siste årene jobbet jeg i skjermet enhet på sykehjemmet der. Det er jo mange år siden, og vi visste ikke like mye om geriatri den gangen som nå. Geriatri er mye mer enn demens, og det er komplisert fordi pasientene gjerne har flere sykdommer og diagnoser, og medisiner som interagerer. Geriatri er kanskje den mest kompliserte medisinske spesialiteten vi har, likevel har feltet lav status, sier hun betenkt.
Frivillig engasjement
Eva Fixdal gikk av med pensjon da hun var rundt 70. Hennes mange interesser og hobbyer ble etter hvert ikke nok til å fylle dagene, så hun ble frivillig i Kirkens Bymisjon og Fransiskushjelpen. I 2015 kom det en bølge av mindreårige afghanske gutter til Norge.
– Det ble søkt etter verger for dem, og jeg meldte meg på og gikk på kurs. Jeg var verge for kanskje til sammen ti av dem, litt til og fra, til de ble 18 og enten ble kastet ut av landet eller fikk opphold i norske kommuner. Da oppdragene tok slutt i 2018, tenkte jeg, hva skal jeg gjøre nå? Så ble det altså Norsk Folkehjelp.
Norsk Folkehjelp Kristianias leksehjelpordning for grunnskoleelever holder til ved Oslo voksenopplæring Helsfyr. Skolen driver norskopplæring, grunnskole og videregående skole for minoritetsspråklige voksne. Den åpnet i 2005, og har rundt 1800 studenter og 130 ansatte.
– Det er nesten bare kvinner som deltar i Leksehjelpen, selv om den også er åpen for menn. De fleste av kvinnene ønsker å gå videre og ta fagbrev i barne- eller helsefag, forteller Eva Fixdal. – De kommer etter at de er ferdig med skoledagen, og særlig når de skal ha prøver.
Studentene har fått norskopplæring og snakker brukbart norsk, men har skriveferdigheter i varierende grad, forteller hun.
– Problemet er at de sjelden snakker norsk med noen i dagliglivet. De bruker morsmålet sitt hjemme og sammen med venninnene sine på skolen. Og så dreier det seg heller ikke om bare å forstå språket, heller; det er begrepsfattigdommen som er det største problemet. Mange er ikke vant til å resonnere. Å spørre hvorfor og hvordan og hva som kan gjøres annerledes, tror jeg er uvant for dem.
Gleden over å være til nytte
Eva Fixdal forteller at hun fremdeles har kontakt med noen av de tidligere studentene som har fullført grunnskolen og gått over i videregående.
– Når de har problemer som må løses, ringer de eller sender meg sånne små sms-er. De er ikke så lett for meg å lese, så jeg prøver å tvinge dem til å sende e-post, smiler hun.
– Hva får du ut av å være frivillig?
– Det er mange grunner til at jeg deltar i frivillig arbeid. Alt er ikke altruisme. Ett av hovedmotivene er nok å føle at jeg fremdeles er til nytte i samfunnet. Og så er det utfordrende mentalt å være med på Leksehjelpen. Du må jo skjerpe deg. Mange av de andre frivillige er jo lærere og lektorer som kan dette fra før. Jeg må gjøre en ekstra innsats, for det er mye jeg ikke husker fra min egen skoletid, som for eksempel diktanalyse.
Eva Fixdal karakteriserer seg selv som en enslig svale i Midtstugrenda og omegn. Forn det er kanskje ikke så mange av naboene som abonnerer på Klassekampen?
– En av grunnene til at jeg heier på Norsk Folkehjelp, er at det er LOs humanitære organisasjon. Jeg har alltid stemt Arbeiderpartiet og holder meg til den siden av politikken. Her oppe går det mye i Fremskrittspartiet og Høyre, og folk har veldig lite kjennskap til organisasjoner som LO, for eksempel. Men jeg har også venner som det går an å snakke med. Og barna mine er fornuftige, til tross for at de har vokst opp her. De er selvfølgelig preget av en oppvekst i velstand, men de har blitt nøkterne personer. Da datteren min for noen år siden ble invitert på ball på Grand for pen vestkantungdom, svarte hun nei tusen takk, slike ting tok hun avstand fra, sier Eva og ler litt.
Fint å være del av noe større
Norsk Folkehjelp arrangerte Samfunnspolitisk Fagkonferanse på Sørmarka utenfor Oslo i april. To av deltakerne var Sidsel Semcesen og Marit Spurkland, som begge har vært engasjert i leksehjelpordningen til Norsk Folkehjelp Kristiania på Helsfyr i fire-fem år.
I tillegg til å være leksehjelpere, deltar de også på språkkafeen på Helsfyr bibliotek og på lagets Folketur annenhver søndag, der kvinner treffes for å bli kjent i skogen og byen og snakke norsk.
– Studentene er voksne som skal ta ungdomsskolen. De fleste er kvinner. Mennene ser ikke ut til å ha bruk for hjelp i like stor grad, sier Marit. Hun er lektor i norsk, og har utdannet førskolelærere på Barnevernsakademiet i 40 år.
– Det er ofte slik at de kommer hit når barna blir store nok til at mødrene får tid til å begynne på utdanning. Da er det deres tur, legger Sidsel til. Som Marit har hun pedagogisk bakgrunn, med historie, tysk og engelsk på Blindern og lærer på Hauketo ungdomsskole i 38 år.
– Hva gir det dere å være engasjert i frivillig arbeid?
– Vi får møte mennesker fra mange land og ulike kulturer. Jeg tror at mitt utbytte er vel så stort som deres, sier Marit. – Og så blir vi jo glade når vi ser at studentene mestrer oppgavene. De skal for eksempel lære å analysere tekster, bli kritiske tekstlesere. De som kommer fra Afrika og Asia har en tilleggsutfordring fordi de aller fleste tekstene krever ganske stor innsikt i norsk tenkemåte, kultur og språk. Det krever en referanseramme de ikke har.
– Det kommer nok særlig til uttrykk i norsken, sier Sidsel. – I engelsk og samfunnsfag, som jeg har, er det litt annerledes. Men noe vi har diskutert, er at studentene gjerne vil ha svarene servert av læreren. Det blir ofte en balansegang. Selvfølgelig er vi der for å hjelpe, men ikke for mye, for når lærerne deres ser besvarelsene, vil de jo da skjønne at dette har de ikke produsert på egen hånd.
Begge gir uttrykk for at de er veldig fornøyd med helga på Sørmarka.
– Jeg trives godt med å være leksehjelper, og særlig gir språkkafeen meg veldig mye. Men når jeg kommer hit og skjønner at vi er en del av noe som er veldig mye større, får også det vi gjør større betydning, sier Marit, og Sidsel legger til:
– På forhånd var jeg litt spent og lurte på hva vi hadde her å gjøre, men nå er jeg så glad for at vi dro. Jeg har lært mye om hva Norsk Folkehjelp står for, og hvor mye utrolig fint arbeid som gjøres. Og jeg ser at det lille vi gjør også betyr noe. At vi er en bitteliten del av en helhet.
Norsk Folkehjelp Kristiania
Kristiania-laget har rundt 900 medlemmer, og har inkludering og internasjonal solidaritet som hovedoppgaver. En viktig del er leksehjelpordningen og språkkafeen ved Voksenopplæringen Helsfyr.
Leksehjelpen har holdt på i fem år og har ti frivillige på lista, kan Reidun Sørby fortelle. Hun er koordinator og holder styr på hvilke frivillige som kommer til hver samling, og er også leksehjelper på like fot som de andre.
– Det er fint at vi er så mange, da gjør det ikke noe om noen må melde avbud, sier hun. – Vi er en stabil og sosial gjeng som trives godt sammen. De fleste er lærere eller lektorer, men vi har også flere som ikke har den bakgrunnen – pensjonister og uføre som har tid til overs.
Sørby kan fortelle at de frivillige er folk med stort engasjement og sterke meninger om hvordan Leksehjelpen bør drives og hvordan lærebøkene er utformet.
– Studentene kommer fra mange ulike kulturer, med ulike forkunnskaper, og vi må finne en måte å hjelpe dem som sliter mest på. Noen kan ha gått to-tre år på skole i Afghanistan, og kan så vidt lese sitt eget språk. Andre fra samme land har universitetsutdannelse, sier hun. – Kanskje kunne vi tilpasse lærebøkene til hvilket sted folk kommer fra? Bruke et mer lettfattelig språk? Jeg synes vi bruker litt for lite ressurser på denne gruppa.
Vanskelig under pandemien
Før koronapandemien deltok mellom 15 og 20 studenter i leksehjelpordningen hver uke. Etterpå gikk det tregt å få den til å bli like blomstrende som i starten.
– Nå kommer det et titalls studenter hver gang – ikke de samme, da. Vi skjønner at de har lange skoledager, og så skal de kanskje hente barn i barnehagen. Derfor er det viktig at vi tilpasser øktene bedre. Er tirsdager best? Er det riktig tidspunkt? Skulle vi spre oss over flere dager? Vi ønsker oss også bedre kommunikasjon med skolen, og at lærerne kunne skape mer blest om oss på skolen, selv om de har mye å gjøre, sier Reidun Sørby.
Norsk Folkehjelp Kristiania driver også en digital språkkafe – Pusterom – for kvinner med flerkulturell bakgrunn, og er i startgropa for å opprette pusteromsgrupper også for menn. Annenhver søndag gjennomføres Folketur for kvinner fra ulike nasjoner som ønsker å bli bedre i norsk, bli kjent med Oslo og omegn og bygge nettverk. Om vinteren går turene til gallerier og museer, mens vår, sommer og høst legges de til Oslo-marka.