Det er umulig å forstå dagens Sør-Afrika uten å se landet i lys av en historie med slaveri, kolonitid og apartheid. På vingårdene i Western Cape blir det ekstra tydelig.
Hvite afrikaanerfamilier dominerer eierskapet på de store vingårdene, der svarte og såkalte «coloureds» (fargede) jobber lange dager i åkrene.
Mange familier har arbeidet slik i generasjoner – de har ikke noen alternativer. De blir født og dør på vingårdene, og jobber et langt liv uten pensjon eller oppsparte midler når de er ferdige.
– Det er kanskje sterke ord, men dette er en form for moderne slaveri. Det kan rett og slett ikke sies på noen annen måte, sier visegeneralsekretær Christopher Jafta når vi møter ham på fagforeningens kontor i Western Cape.
Commercial, Stevedoring, Agricultural and Allied Workers Union (CSAAWU) er en av Norsk Folkehjelps mange samarbeidspartnere i Sør-Afrika – stiftet i 2006 for å bedre arbeidsforholdene og levekårene på vingårdene i landet.
– Vi støtter CSAAWU for å styrke sårbare arbeidere i kampen mot økonomisk urettferdighet og umenneskelige arbeidsforhold, sier Ameck Gillian Ayong, sjef for Norsk Folkehjelps kontor i Sør-Afrika. – Det viktige arbeidet fagforeningen gjør for å organisere arbeiderne på bakken bedrer gradvis levestandarden til en gruppe mennesker som har vært og er svært undertrykt.
Fagorganisering er veien til endring
Sør-Afrika er i dag verdens åttende største produsent av vin. Landets vinindustri sysselsetter om lag 300 000 arbeidere, flesteparten av dem i Western Cape.
– På tross av at det de siste ti årene har vært internasjonalt søkelys på de kritikkverdige arbeidsforholdene på vingårdene, gjennom kritiske rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, medieoppslag og undersøkende dokumentarer, er vi fortsatt milevis unna en regulert og rettferdig sektor, sier visegeneralsekretær Jafta.
Han understreker at organisering er det viktigste virkemiddelet CSAAWU har for å sikre arbeiderne anstendige arbeidsforhold og ei lønn å leve av, men det er ikke den eneste oppgaven fagforeningen har tatt på seg.
– Vi bygger også psykisk styrke og motstandskraft. I møte med veldig skjeve maktforhold er det fort gjort å føle seg maktesløs.
Tjener under 1000 kroner i måneden
Christopher Jafta er selv en av dem som har fått føle rasismen og urettferdigheten på kroppen. Han arbeidet lange og varme dager på åkrene. Tok han pause, kunne det bli kutt i den allerede lave lønna. Han kan fortelle om arbeidere som ble innesperret eller dumpet utenfor vingården om de ble syke eller ikke jobbet fort nok.
– Omfanget av menneskerettighetsbrudd og maktmisbruk er så stort at det er vanskelig å i det hele tatt forestille seg det, sier han.
Sør-Afrika introduserte i 2019 en nasjonal minstelønn for å beskytte arbeidere bedre, men lønna er for lav, mener Jafta. Den kan variere fra gård til gård, men vingårdsarbeiderne kommer gjennomgående dårlig ut. En forbedring fagbevegelsen har vært med på å kjempe fram er at arbeiderne nå har regulert arbeidstid, slik at de har helgene fri. Samtidig er realiteten at mange fortsatt jobber underbetalt overtid.
– Minstelønn er noe som høres fint ut på papiret, men i praksis vet vi at arbeiderne jobber for en lønn på mellom 18 og 20 rand i timen, og noen tjener så lite som 50 rand per dag. Når gårdeieren trekker fra boutgifter, sitter arbeiderne igjen med 1000–1200 rand i måneden, tilsvarende 700–900 norske kroner, sier han.
Gårdeierne kontrollerer hele livsløpet
Western Cape har de siste sytten årene vært styrt av partiet Democratic Alliance, som i hovedsak representeres og støttes av hvite sørafrikanere. Med politikere som er på gårdeiernes side, befinner svarte og fargede mennesker i provinsen seg i en svært undertrykt posisjon.
– Vingårdsarbeiderne jobber og lever på gårdene. Sjefen deres er også huseieren deres, og derfor er det farlig for dem å gjøre opprør eller vise motstand. De blir satt i en håpløs situasjon, der de enten er fattige og arbeidsløse utenfor gårdene eller får et sted å bo i bytte mot krevende makt- og arbeidsforhold. De er bundet til arbeidsgiveren på en måte som minner om slaveriets tid, sier Jafta.
Geografien gjør det ikke enklere: På vingårdene ute i provinsene, langt fra byene, kan menneskerettighetsbruddene fortsette uforstyrret. Her er det også vanskelig, om ikke umulig, å finne seg en annen jobb. Dermed blir arbeiderne værende på gårdene i generasjoner, i en fastlåst situasjon.
Trues med utkastelse
Vi reiser for å se tingenes tilstand sammen med Christopher Jafta og fagforeningen. Veien fra Cape Town og ut til vingårdene går gjennom vakre omgivelser, med fjellformasjoner og vinranker i full blomst. Men bak fasaden skjuler det seg en annen virkelighet.
På den første gården møter vi en familie som trues med utkastelse.
– Velkommen inn, sier Wesley. Han foretrekker at vi bare bruker fornavn. Han smiler bredt til tross for manglende tenner.
I den bittelille hytta med to rom bor han med kone, barn og barnebarn. Det er kummerlige boforhold med mugg på veggene. Vinen vi drikker i Norge kommer fra innsatsen til arbeidere som Wesley. Han har viet hele sitt arbeidsliv til gården. Men den harde jobbinga har fått følger.
– Jeg har fått lungeskade og kreft som følge av sprøytemiddelet Dormex, som inneholder hydrogen-cyanamid. Sprøytemiddelet er på EUs liste over forbudte stoffer på grunn av dets virkning på mennesker og miljø, sier Wesley.
Nå vil gårdeieren kaste ham ut fordi han ikke kan jobbe lenger. Etter mange år i tjeneste har han ingen pensjon.
– Hvor skal vi gjøre av oss nå, spør Wesley. Han hoster og kremter. Det er tydelig at helsa ikke er god.
Christopher Jafra forteller at en viktig del av fagforeningens arbeid er å informere vingårdsarbeiderne om rettighetene deres. De kan ikke bare kastes ut over natta, for gårdeier må ha rettslig hjemmel for å hive ut folk som har bodd der i så mange år.
CSAAWU tar ofte saker til arbeidsretten i Sør-Afrika på vegne av arbeiderne.
– Det er brutale eksempler på at folk blir kastet ut og deretter «dumpes» i townships. Det er takken for et liv i tjeneste på gården, sier han.
Kritisk til at gården er merket med Fairtrade
På slutten av 1980-tallet startet Fairtrade som et lite initiativ som senere utviklet seg til en internasjonal organisasjon for bærekraftig råvareproduksjon og rettferdig handel. I dag er Fairtrade verdens mest anerkjente sertifisering og merkeordning for rettferdig handel. Når en kaffepose, blomsterbukett eller vinflaske er merket med Fairtrade-symbolet, skal det symbolisere at mennesker og miljø har blitt ivaretatt. Gården Wesley bor på er merket som Fairtrade-gård, noe han er sterkt kritisk til.
– Hvordan kan dette være merket med bærekraft, når arbeids- og boforholdene våre er så uverdige, og vi bruker forurensende kjemikalier, sier han fortvilet.
Fra rettighetsløs til fagorganisert
Vi reiser videre fra storfamilien til neste vingård. Her er mange av arbeiderne organisert i CSAAWU, selv om de fremdeles frykter følgene av å organisere seg.
Når vi kjører inn på vingården, ser vi husvask på snorene og barn som leker.
Her bor det hele familier som bor og jobber på vinmarkene. Før de ble med i CSAAWU var de livredde for å snakke om hvordan de hadde det. Nå møtes de i fellesskap hver uke i forsamlingshuset utenfor jordet for å ha fagforeningsmøter.
Det er ikke populært hos gårdeieren, men det viktige arbeidet til CSAAWU har gjort at arbeidere som før nærmest var helt rettighetsløse nå kan organisere seg.
Et viktig vendepunkt kom med streiken i 2013, da arbeiderne i vinsektoren krevde dobling av lønna. De oppnådde en lønnsøkning på 52 prosent, men tre arbeidere ble drept og hundrevis arrestert. Streiken viste likevel at kollektiv handling kan gi resultater.
– Vi har en lang vei å gå før
vi får rettighetene og lønna vi fortjener. Men at vi kan samles her er viktig for å føle på fellesskap og bearbeide det vi går gjennom. Vi lever et adskilt liv fra samfunnet der ute, sier en av arbeiderne, Masha Goosen.
Må velge mellom barn og arbeid
Kvinnene som jobber på vingårdene behandles ofte dårligere enn menn. De er sesongarbeidere og får lavere lønn. Det er Simonia Wilsons historie et eksempel på.
– Jeg ble satt i en vanskelig situasjon i går, forteller hun, mens gråten presser seg på. – Jeg blir tvunget til å velge mellom barnet og arbeidet.
Flere av kvinnene her har små barn. De forteller at gårdeieren tvinger dem til å la barna være hjemme uten tilsyn, ellers blir det kutt i lønna. Noen av kvinnene forteller at de blir lovet lønnsøkning om de jobber lange dager. Men den totale økningen er ofte ikke på mer enn et par hundre kroner i måneden.
– Ingen vin hadde blitt produsert uten oss. Likevel behandles og betales vi som om vi er ubetydelige. For meg føles dette som fortsettelse av apartheid, sier Masha, som har jobbet på vingården siden før frigjøringen i 1994.
Mener boikott ikke er løsningen
Det er ikke tvil om at Christopher Jafta og CSAAWU har nok av problemer de skal prøve å løse for medlemmene sine framover. Men de nekter å gi seg, på tross av at gårdeiere og politikere gjør det vanskelig for dem å drive fagforeningen.
– Jeg har en urokkelig tro på at organisering og kollektive prosesser nytter. Vi bygger opp medlemmene våre innenfra ved å gi dem styrke og tro på seg selv. Vi må også huske på at vingårdene er helt avhengige av oss som arbeidskraft. Det er på tide at gårdeierne våkner opp i riktig århundre, sier Jafta.
Han mener imidlertid at boikott ikke er løsningen.
– Slutter folk å kjøpe vin, mister arbeiderne jobben. Løsningen er å få til varig endring i arbeidsforholdene, avslutter han
Fairtrade Africa følger opp saken om uverdige forhold på sørafrikanske gårder
Etter at de gjennom Norsk Folkehjelp ble kjent med arbeidernes historier fra Sør-Afrika, behandles nå saken av Fairtrade Internationals Protection Committee og Fairtrade Africa. Fairtrade sier de tar alle varsler om utrygge arbeidsforhold på sertifiserte gårder på største alvor, og understreker at de har et eget program for vinarbeidere i Sør-Afrika som kan vise til bedring på flere fronter.
Uverdige arbeids- og boforhold, bruk av helsefarlige kjemikalier og en lønn det ikke går an å leve av. Slik beskriver ansatte på to av Fairtrade-gårdene i Western Cape arbeidsforholdene sine. Fairtrade i Norge og Africa kan nå fortelle at organisasjonens høyeste varslingsorgan har åpnet sak.
– I tråd med vår Act to Protect-policy er saken meldt videre. Den behandles nå av Fairtrade Internationals Protection Committee og følges opp av Fairtrade Africa, sier Sara Zgolli, lisensieringsansvarlig i Fairtrade Norge.
Hun svarer på vegne av daglig leder Tone Faugli, som er på prosjektreise i Sri Lanka og dermed ikke har anledning til å imøtegå sitatene i Appell.
– Når det foreligger indikasjoner på kritikkverdige forhold, rapporteres det til relevante nasjonale myndigheter og menneskerettighetsorganisasjoner. Saken fra Sør-Afrika følges nå opp av sertifiseringsorganet FLOCERT, der alle henvendelser behandles individuelt og konfidensielt, sier Zgolli.
Fairtrade-standarden
I en e-post til Norsk Folkehjelp skriver Fairtrade Africa at Fairtrade har et overordnet ansvar for å utvikle, gjennomføre og håndheve standarder som beskytter arbeidstakere, lokalsamfunn og miljø på sertifiserte gårder. Faitrade-standarden er tredelt, og innebærer:
- Arbeidsforhold: Krav til anstendig arbeid, lønn, arbeidstid og helse og sikkerhet.
- Sosiale forhold: Arbeidere skal ha demokratisk valgte representanter og kunne påvirke Fairtrade-premien som går til tiltak som helse, utdanning og infrastruktur.
- Miljø og klima: Krav til bærekraftig jordbrukspraksis, ansvarlig kjemikaliebruk, jord- og vannforvaltning, biologisk mangfold og integrert plantevern.
På spørsmål om bruken av sprøytemiddelet Dormex, som står på EUs forbudsliste og som ifølge arbeideren Westley har gitt ham kreft og helseproblemer, skriver Faitrade Africa at sprøytemiddelet i dag ikke er oppført på Faitrades forbudsliste, men nå er oppe til ny vurdering. Organisasjonen skriver også at arbeidere som eksponeres for farlige sprøytemidler skal følges opp gjennom relevant helsekontroll. Bruk av plantevernmidler forutsetter forsvarlig lagring, merking og avhending, dokumentert opplæring, tilgang til personlig verneutstyr samt overholdelse av fastsatte karantenetider, skriver organisasjonen.
Produsenten har det primære ansvaret
Samtidig innrømmer Faitrade at det også er begrenset hvor god oversikt de kan ha i den daglige driften på alle organisasjonens gårder som er spredt ut over hele verden.
«Det er ikke Fairtrade som eier eller driver gårdene, derfor har vi ikke operativ kontroll over den daglige driften. Det primære ansvaret for etterlevelse ligger derfor hos produsentene selv. Fairtrade kan ikke 100 prosent garantere fravær av risiko eller brudd på standardene. Vi arbeider forebyggende ved å gi opplæring til produsenter, og vi jobber med fagforeninger, bedrifter, offentlige innkjøpere og sivilsamfunn», heter det i svaret fra Fairtrade Africa.
Planlagte og uanmeldte kontroller
Faitrade oppgir at de har uavhengig sertifisering og regelmessige revisjoner. Sertifiseringen gjøres av det uavhengige sertifiseringsorganet FLOCERT, akkreditert etter ISO17065 i samsvar med ISEALs Assurance Code. Prosessen omfatter revisjoner av anlegg og jordbruksområder, dokumentgjennomgang og konfidensielle intervjuer med arbeidere.
Etter oppnådd sertifisering inngår gårdene i en treårig kontrollsyklus der FLOCERT gjennomfører én til to revisjoner, planlagt eller uanmeldt, for å sikre etterlevelse av Fairtrade-standarder. Ved avvik pålegges produsenten å gjennomføre korrigerende tiltak innen en fastsatt frist.
I det tredje året gjøres en full fornyelsesrevisjon, og sertifikatet fornyes kun dersom alle krav er oppfylt. Fairtrade oppgir også at produsenter ved alvorlige og gjentatte etiske brudd midlertidig eller permanent kan miste sin rett til å produsere og selge vin. Dette medfører umiddelbar stans i all Fairtrade-relatert handel og markedsføring.
Vinprogram for arbeidere i Sør-Afrika
I Sør-Afrika har Fairtrade de siste årene tatt særskilte grep for å bekjempe systematiske utfordringer i landbrukssektoren. Gjennom programmet DONUTS (Dignified Opportunities Nurtured through Trade and Sustainability) er målet å forbedre arbeidsvilkårene på vingårdene, spesielt for kvinner. Prosjektet startet i 2022, og omfatter 1873 gårdsarbeidere, blant dem 970 kvinner. Så langt viser resultatene at:
- 86 % av arbeiderne melder om bedre arbeidsforhold.
- 98 % av arbeiderne melder om at de kjenner til sine rettigheter.
- 80 % av arbeiderne melder om at deres arbeidsgivere nå er mer positive til at de er med i fagforeninger, mot 11 % før prosjektet startet.
- 50 % har fått gjennomført kollektive forhandlinger på gårdene, og 99 % vet hvordan de brukes.
Fairtrade jobber for kontinuerlig bedring. Samtidig har myndigheter og produsenter et ansvar, understreker organisasjonen.
«Sertifisering og uavhengige revisjoner bekrefter samsvar med våre standarder, men som i enhver global forsyningskjede kan vi ikke garantere at brudd aldri vil skje. Det vi kan gjøre – og det vi er forpliktet til – er å etablere et sterkt rammeverk, sikre uavhengig overvåking, reagere når problemer oppstår, og støtte produsenter i å styrke sin praksis. Fairtrade erstatter ikke nasjonale regulatorer, men det gir et ekstra lag med ansvarlighet utover lovbestemte minimumskrav», skriver organisasjonen.