Raymond Johansen bor i et rekkehus nær skogen på Ammerud i Oslo. Han tar gjerne en øl med gamle kompiser, går ofte på tur, er en aktiv jeger og savner bikkja. Han er utpreget nysgjerrig, har pacemaker, sover godt, leser mye skjønnlitteratur, har stor tro på krafta i norsk fagbevegelse og er travel som få.
Av tidligere kolleger – høy som lav – blir den nye generalsekretæren beskrevet som jordnær, tydelig, blid, konsentrert, pragmatisk og arbeidsom. Han er energisk, handlekraftig og god til å inngå kompromisser. Han er oppmerksom, veldig til stede, flink til å se folk, husker godt, er pålitelig og lydhør. Mannen er stort sett diplomatisk, men har temperament og kan være både tøff og hard i klypa. Raymond Johansen vil gjerne ha tydelighet og faktabaserte argumenter fra sine medarbeidere. Han er kjapp i hodet og god til å skille viktig fra uviktig. Den nye generalsekretæren evner å se hva som er mulig i en gitt situasjon, og er en realistisk og helstøpt fyr.
– Kontoret ditt er nesten skremmende ryddig. Er du like ryddig i hodet?
– Ja, jeg er ryddig i hodet. Men jeg har bare vært her et par måneder, og har ikke rukket å innrede kontoret mitt ennå. Norges-kartet og verdenskartet på veggen er en daglig påminnelse om Folkehjelpas nasjonale og internasjonale arbeid.
– Hvordan har du opplevd overgangen fra Rådhuset i Oslo til Norsk Folkehjelp?
– Det er en stor overgang! I Rådhuset er strukturen tydeligere enn her. Det heter seg at kultur spiser struktur til frokost, dét tror jeg kan være tilfelle i Folkehjelpa også. Jeg må bruke noe tid på å finne ut hvor alle avgjørelser fattes. Jeg er en erfaren leder og har stor selvtillit som leder, men er også tilhenger av å bruke tid før jeg trekker mine konklusjoner i en ny sammenheng. Styret har bestilt en ny strategi til sitt møte i juni. I en ideell verden skulle jeg gjerne hatt hele året på dette oppdraget.
Enkelt sagt kan være vanskelig tenkt
Geografi og klasse betyr mye for hvem vi blir som politisk tenkende mennesker.
– Hvordan har din oppvekst på Tveita i Groruddalen og ditt opprinnelige yrke som rørlegger formet ditt syn på Norge, på verden og politikken?
– Jeg er ingen akademiker, min ledererfaring er fra 30 års praksis. Men ja, min oppvekst som nøkkelbarn på Tveita har selvsagt vært med på å forme hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg er en streetsmart
fyr, men har også alltid vært en lesehest. Romaner kan ofte gi nye innfallsvinkler til å forstå en vanskelig verden. Jeg er god til å tenke, og har erfart at enkelt sagt kan være vanskelig tenkt.
– Hva får deg til å le?
– Humor er farlige greier, det er lett å undervurdere at folk har helt ulik humor. En komisk situasjon og en plutselig latter ved kaffemaskina en morgen på jobben kan gi meg en dose ekstra energi før en vanskelig dag. I en dyster verden trenger vi alle å le.
– Hva gjør deg sint?
– Jeg blir forbanna av rasisme og hvis folk ljuger til meg. Begge deler tåler jeg dårlig.
– Hva liker du best ved deg selv?
Kort tenkepause. – Jeg er en utholdende jævel! Jeg er også veldig nysgjerrig, noe alle ledere bør være.
Å stille med blanke ark
For Raymond Johansen var det viktig å ikke vite for mye om Norsk Folkehjelp før han tiltrådte som generalsekretær. Han kjente ikke mange fra før, verken i lokallagene eller i administrasjonen. Men alle nye ledere arver også sine forgjengeres problemer.
– Jeg ville møte både de ansatte og medlemsorganisasjonen uten forhåndsinntatte oppfatninger. Dét fortjener alle, også jeg. Jeg er tilhenger av åpenhet, og folk må få vise seg fra sine beste sider overfor en ny leder. Jeg vil bli kjent med folk på mine egne premisser og uten påvirkning av andres meninger. Problemene skal jeg nok ta tak i etter hvert.
Mange mener at uten Raymond Johansens evne og vilje til politiske kompromisser, ville byrådet i Oslo med Arbeiderpartiet, SV og MDG neppe overlevd i åtte år. Men det kan blåse friskt og være ensomt på ledertoppene.
– Jeg tror vel jeg har bevist at jeg kan stå i motvind. Det var mange tøffe tak som byrådsleder i Oslo, særlig under koronapandemien. I en trepartikoalisjon lærer du at et levedyktig kompromiss krever at det må være noe der for alle parter. Du kan ikke overkjøre noen, og alle må se en fordel av samarbeidet.
– Du var partisekretær i Arbeiderpartiet 22. juli 2011. Hvordan preger denne erfaringen din kriseforståelse?
– Dette er uten sammenligning det vanskeligste jeg har opplevd. 22. juli har preget meg veldig, både som menneske og politiker. I store kriser må ledere evne å legge våre personlige følelser til side, og være krystallklare på hvem som har ansvar for hva. Vi hadde en flink psykolog til å hjelpe oss i Arbeiderpartiet etter 22. juli, som var til stor nytte. Men det var fryktelig tungt å miste så mange ungdommer.
En ledende beredskapsorganisasjon
– I august 2023 vedtok landsmøtet at Norsk Folkehjelp skal være en ledende organisasjon innenfor samfunnsberedskap gjennom det frivillige førstehjelps- og redningsarbeidet og solidaritets- og inkluderingsarbeidet. Hva legger du i dette?
– Jeg er veldig opptatt av beredskap, og synes dette er et spennende vedtak. Totalberedskapskommisjonens rapport i fjor slår klart fast at beredskapen i Norge er helt avhengig av frivillig innsats. Jeg gleder meg til å ta fatt på dette.
Norsk Folkehjelps arbeid har en uvanlig stor bredde. Til tider kan det herske ulike syn mellom de ulike delene av arbeidet, både nasjonalt og internasjonalt. – Ja, bredde og spisskompetanse kan stå i reell motsetning til hverandre. Dette må jeg finne mer ut av, og gjøre kloke vurderinger av hvordan de skal håndteres og prioriteres i forhold til hverandre. Her trenger jeg mer tid.
– Du skal være daglig leder for mange tusen ansatte i inn- og utland. Du skal også være kompass for ca. 15 000 medlemmer i over 100 lokallag spredd over hele landet. Er det noen motsetning her?
– Nei, ikke for meg. Hvis jeg ikke greier begge deler, kan jeg ikke ha denne jobben. Som toppleder må jeg være den samme og stå for det samme i alle sammenhenger, ellers mister jeg all troverdighet.
Lider ikke av høydesyken
– Du har vært leder på høyt nivå og hatt stor makt i over 30 år. Ledere får ofte høydesyken og fjerner seg fra dem de skal lede. Hvordan holder du deg på matta?
– Jeg henger fortsatt rundt med gamle venner. Vi går på tur, på fotballkamper og tar en øl sammen, de gir meg klare meldinger hvis de synes jeg tar av. Familien vil også jekke meg ned hvis dette skulle bli nødvendig. Jeg tror ikke jeg har særlig anlegg for å bli høy på pæra.
– Som ny toppsjef i Folkehjelpa vil du støte på saker du ikke kan kjenne til fra før. Hvordan vil du gå fram da?
– Jeg er tilhenger av gode prosesser og å bruke tid på å komme fram til hva både organisasjonen og jeg selv skal mene i vanskelige saker. Men beslutningene mine må være godt jorda i organisasjonen.
– Hvordan takler du uenighet og mulig motstand mot dine avgjørelser?
– Som aktiv politiker i over 30 år må du lære deg å tåle en trøkk. Uenighet er greit, men når en avgjørelse først er fattet, har jeg null sans for omkamper.
Partipolitisk slagside?
– Folkehjelpa er en politisk, men ikke en partipolitisk organisasjon. Du er en av landets mest profilerte Arbeiderparti-politikere, og sitter fortsatt i partiets sentralstyre. Ser du mulige interessekonflikter her?
– Ja, i gitte situasjoner kan dette selvsagt komme i konflikt med hverandre. Før jeg sa ja til jobben, tok jeg opp dette med styret. Skulle slike konflikter dukke opp, må vi bare håndtere dem klokt og ryddig. Jeg er fritatt fra mine tidligere plikter i bystyret, men sitter i partiets Internasjonale utvalg. Min vurdering er at disse to frivillige vervene gir tilgang til bra folk og viktige debatter. Men hovedhatten min framover er å være generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Nå skal jeg brukes til beste for denne organisasjonen. God ledelse krever klarhet om hvilket nivå som skal fatte hvilke avgjørelser.
Et ektefødt barn av fagbevegelsen
Alle generasjoner i familien til Raymond har vært LO-organisert. Generalsekretæren mener oppriktig at Folkehjelpa trenger fagbevegelsen, men også at fagbevegelsen trenger Folkehjelpa.
– Hva betyr det for deg at Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon?
– Dét er veldig motiverende for meg, jeg er levende interessert i hvem som eier oss. Jeg har allerede besøkt over ti LO-forbund, og bruker nå tid på å sette meg inn i avtalene mellom Folkehjelpa og de ulike forbundene. Jeg vil jobbe for at flere fagorganiserte også skal bli individuelle medlemmer hos oss, ikke bare være kollektive medlemmer gjennom sine respektive forbund.
– Du er opptatt av at mange gutter og unge menn faller utafor i Velferds-Norge. Kan Folkehjelpas lokallag spille noen rolle her?
– Ja, så definitivt! Særlig søk- og redningsarbeidet vil kunne appellere til mange unge gutter, fordi det er klart aksjonspreget. Å lære seg konkrete ferdigheter er en fin måte å komme seg ut av passiv lediggang på.
«Lagene kan bygge dansegolv, men folk må danse sjøl»
Raymond har prioritert å bli kjent med medlemsorganisasjonen før han vil ta sin første reise ut i verden til noen av Folkehjelpas mange programland. Han har allerede rukket å besøke og møte flere lokallag i Midt-Norge, Nordland, Troms, Buskerud, Vestfold og Telemark.
– Jeg har møtt så mange flinke og dedikerte folk! Det er spennende å bli kjent med et yrende liv på grasrota i regi av lokallagene våre. Frivillig arbeid betyr mye som lim for folks tilhørighet i lokalsamfunnet. Jeg bruker bildet at lagene kan snekre et dansegolv, men folk må danse sjøl. Det viktigste er å ha det fint sammen.
Den nye generalsekretæren mener det ikke finnes noe oss og dem, bare et stort vi. – De fleste av oss sitter i hver våre bobler. Men for å kunne oppleve fellesskapet i det store vi, må vi ut av boblene og bli kjent med hverandre. Dette styrker den vi-følelsen samfunnet vårt er så avhengig av. I morges kom jeg hjem fra et par dager i Tromsø og Bodø. I Bodø har Folkehjelpa dannet et lokalt kor, så vidt jeg vet det eneste i landet. Det var en sann fornøyelse å oppleve den sanggleden disse folka hadde, fra alle verdenshjørner i samme kor! Jeg heier på slike tiltak, og er hellig overbevist om at de styrker folks opplevelse av lokal tilhørighet, som igjen er grunnlaget for en vellykket integrering.
En menneskeskapt katastrofe
Siden Hamas-angrepet mot det sørlige Israel 7. oktober i fjor er nå over 33 000 palestinere på Gazastripen drept av bomber, droner, skudd, sult, mangel på medisiner og rent vann. Dette er over tre ganger så mange som antallet drepte nordmenn under andre verdenskrig i Norge 1940–45. Over 600 palestinske nødhjelpsarbeidere er drept, 172 av dem var UNRWA-ansatte. Raymond beskriver situasjonen på Gazastripen som en ren menneskeskapt katastrofe.
– Det er dobbeltmoral når USA utstyrer Israel med bomber og annet militært utstyr, og samtidig uttrykker ‘sorg’ når bombene brukes mot sykehus, helsearbeidere og nå også internasjonale hjelpearbeidere. Det er et kynisk maktspill som tråkker på folkeretten og humanitære konvensjoner. Norsk Folkehjelp må være klar til omfattende innsats når våpenhvilen kommer. Hele strukturen for sivilsamfunnet ligger bokstavelig talt i ruiner, og Gazastripen vil trenge utvidet humanitær bistand og minerydding i lang tid framover. Framfor alt er det palestinernes egen stemme og deres behov som må sette dagsorden når krigen tar slutt.
Generalsekretæren skal feire årets 1. mai på Askøy og i Bergen. – Folkehjelpa er et ektefødt barn av fagbevegelsen. I år må vi heve palestinernes sak og kreve fred i Midtøsten. Jeg håper alle lokallagene vil delta i markeringer av 1. mai som en internasjonal kamp- og festdag!
– Du har kanskje hørt sagt at ‘Folkehjelpa spiser sine generalsekretærer’. Er du redd for å lide samme skjebne?
– Jeg har hørt dette ryktet, ja. Men nei, dét er jeg overhodet ikke redd for, sier Raymond Johansen – med en hjertelig latter.