«Kan du love meg at det ikke blir øvelse halv seks i morgen?» hadde en av ungdommene spurt kvelden før.
– Jeg svarte ja. Og det var ikke løgn, sier Kristine Kleiveland fra Norsk Folkehjelp Setesdal med et stort og morgenfriskt smil.
For klokka tikker mot 05.03, ikke 05.30, idet lederne for årets sommercamp 2026 går inn på internatet og banker hardt på dørene. «Stå opp! Stå opp!» levner ingen tvil. Det er tid for nattøvelse.
Og faktisk, mindre enn et kvarter senere, er de klare til innsats. Morgentrøtte, tunge øyelokk, noen forsøker forgjeves å kvele et gjesp. Det er ikke så rart de lengter tilbake til senga, for kvelden før kom de tilbake fra en overnattingstur på turistforeningshytta Tomannsbu flere timers vandring inn i Ryfylkeheiene. Likevel er det ingen sure miner å se.
Klar for søk og redning
Årets sommercamp på Tonstadli i Sirdal hadde rekordstor påmelding med 35 ungdommer fordelt på 14 lag fra hele landet.
Ukas varierte program inkluderte blant annet fjellturer, rappellering, opplæring i førstehjelp, søksteknikk og bruk av nødnett. Deltakerne fikk også øve på å samarbeide som et lag, noe som er ekstremt viktig under søk- og redningsoppdrag.
Lærdommen kommer godt med når beskjeden lyder: Det har vært en bussulykke. Fire passasjerer er fortsatt ikke gjort rede for. Det betyr at ungdommene skal samles i sine respektive lag, gå ut i det kuperte og skogkledde terrenget utenfor leiren og finne de savnede busspassasjerene.
De sju lagene ungdommene er delt inn i, henter hvert sitt utstyr og gjør seg klar til søk. Underveis skal laglederne øve på å kommunisere med KO og med dronepiloten de møter på vei inn i skogen.
– Jeg kan oppdage dem vi leter etter både optisk og med varmesignatur, sier Eivind Nåden fra Norsk Folkehjelp Jæren, og viser til kameraene dronen hans er utstyrt med.
Som lagleder fikk Stella Lilletvedt fra Asker, medlem av Norsk Folkehjelp Oslo, øve seg både på å lede laget og kommunisere via sambandsutstyret.
– Det var lærerikt og kjempekjekt å være lagleder. Jeg synes dagens øvelse var det kjekkeste på hele sommercampen, sier hun fornøyd.
Skadesminkes først
Mens deltakerne på sommercampen fortsatt sov, hadde fem ungdommer fra Norsk Folkehjelp Stavanger brukt natta til å kjøre nesten to timer i bil til Tonstadli. Ungdomsleder Ane Nilsson Horneland hadde med utstyr for å skadesminke brudd og kuttskader på de fire markørene Elias Strand, Ronja Emilie Løknes Oldeide, Mia Schrage og Marion Andersen Haugland.
– Kan du klippe hull i Marion, spør hun til rungende latter i det trange rommet halv fem om morgenen.
Marions oppgave er å ha den visuelt verste skaden. Markørkollega Mia finner fram saksen og klipper et stort hull i det ene buksebeinet slik at hun får tapet fast en lårbeinsbruddsprotese samtidig som Ane jobber med Ronja.
– Jeg prøver å få det til å se ut som et blåmerke, sier Ane og smører rød og blå skadesminke, samt kunstig blod, i Ronjas ansikt.
Case 1
Marion ligger lett tilgjengelig og oppdages raskt, godt hjulpet av dronen som summer over trekronene. På et punkt over traktorveien stopper den for å markere.
Marion skal simulere bevisstløs, men det er lettere sagt enn gjort. Terrenget er fuktig etter regnet tidligere i uka, og morgenen er uten antydning til vindpust. Perfekte forhold for knott. Viftende hender forsøker forgjeves å holde blodsugerne unna.
Laget som finner Marion, samler seg rundt henne. Noen dekker henne med et shelter og undersøker henne for skader, mens andre gjør klar hypotermisett og båre. Ei som raskt tar ansvar, er «bæringen» Ella Wollebæk Sarnes fra Norsk Folkehjelp Asker og Bærum.
– Nattøvelsen var som jeg så for meg på forhånd. Det er gøy med pasientbehandling og å få snakke på samband. Men dette var en mer komplisert øvelse enn dem vi har hatt tidligere, sier hun.
Når Marion er lagt på båra, er frakten ned til leiren relativt enkel langs traktorveien. Likevel er det nødvendig med flere pauser underveis.
Hele tiden er ungdommene omgitt av eldre observatører som gir råd. Dette er tross alt ungdom i alderen 12–18 år som ikke er utlærte, men som er her for å lære.
Beate Liberg, sentral leder for Sanitetsungdom, deltok tidligere på flere sommercamper for Norsk Folkehjelp Rena.
– Det er lurt å bytte side ved rullering for å avlaste hendene, sier hun til ungdommene idet båra senkes ned for en ny pause.
Etter at hun fylte 18 år har Beate deltatt på flere søk- og redningsoppdrag rundt Rena. Hun merket raskt forskjellen på det å øve som i dag, og det å gå ut på reelle oppdrag. Da er det et annet alvor, men også trygghet, for i ekte oppdrag vet mannskapene hva de skal gjøre. Øvelse gjør mester, sies det, og det er øvelser som denne som legger grunnlaget for kommende søk- og redningspersonell.
– De sju lagene er satt sammen av folk i ulik alder og fra ulike steder. Da kan de unge lære av de eldre, og de lærer å samarbeide med folk fra andre folkehjelpslag, noe jeg selv husker var nyttig, sier Beate.
Vil lære å hjelpe
Det som går igjen blant deltakerne på sommercampen, er at de ønsker å hjelpe andre. For Ella fra Bærum ble en spesiell hendelse avgjørende.
– Jeg meldte meg inn fordi en fra Norsk Folkehjelp hjalp moren min da hun trynet på sykkel. Jeg vil også lære førstehjelp slik at jeg kan være beredt i en slik nødssituasjon, sier hun.
Ella ser for seg en framtid innenfor akuttmedisin, gjerne ambulansetjenesten. Det samme gjør Liam Falch fra Trondheim.
– Jeg ble med på sommercampen fordi jeg har hørt mye positivt om den. Nattøvelsen var gøy, og en fin start på dagen. Jeg anbefaler sommercamp, for den er relevant for dem som interesserer seg for helsefag, sier han.
Case 2
Markør Mia Schrage fikk sminket på relativt enkle skader og kunne selv gå ned til leiren. Hun var forsøkt godt gjemt, men ble funnet relativt fort.
Det samme kan ikke sies om Ronja og Elias. De ble først funnet etter en time. Det skyldtes delvis at lagene gikk feil og tok omveien bak knausen med rappelleringsveggen, noe som førte til at de måtte gå ned langs en bratt fjellside for å komme til de to markørene.
Her fant de Elias, som var bevisstløs, og Ronja, som var omtåket, begge med fallskader. De lå i bunnen av rappelleringsveggen i ulendt og bratt terreng. Høye bregner og frodig blåbærlyng skjulte steiner og forsenkninger, noe som gjorde det vanskelig å gå selv uten båre. Litt lenger nede ventet tett skog der bakken var dekket med store steiner og morkne trestammer.
Etter en del strev ble Ronja lagt over på en båre. Elias ble liggende litt lenger. Det gikk sakte å bære Ronja. Terrenget tvang bårebærerne til å passe nøye på hvor de satte føttene, samtidig gjorde høydeforskjell mellom høyre og venstre side av båra løftet ekstra tungt.
Pausene ble flere, men med en stifinner i front som fant den tryggeste veien ned og ryddet unna flere hindringer, gikk det framover steg for steg.
– Det er ikke flaut å si at du trenger pause. Det som er flaut, er å miste grepet fordi du er trøtt, sier observatør Kristine Kleiveland som fulgte med på nedstigningen med Ronja.
Følte seg trygge
Før de to siste markørene er båret helt ned, avsluttes øvelsen. Det er tid for frokost.
Selv om det så ubehagelig ut, følte Ronja, som lå fastspent på båra, seg trygg. Hun syntes ungdommene tok godt vare på henne.
– De var kjempeflinke og passet på å holde båra stabil slik at jeg lå komfortabelt i den. De var også flinke med pasientkontakt, og var opptatt av at jeg hadde det bra, sier hun idet hun har kommet seg av båra og går ned til leiren for egen maskin.
Elias fikk ikke like lang båretur. For å få ham med seg, måtte båra først dyttes ned gjennom bregnene og blåbærlyngen.
– Jeg er tung, så jeg skjønner at de dyttet meg først, sier han og smiler.
Også Elias følte seg godt tatt vare på, selv om ingen oppdaget den blålige nakkeskaden sminkøren hadde påført ham da de lette etter bruddskader.
– Jeg var varm til de kledde av meg. Da ble jeg kald. Så ble jeg varm da de la meg over i hypotermienheten, sier han.
At han ble kledd av, slik at litt av magen ble liggende bar, betydde at knotten fikk et litt større matfat å meske seg i. Til tross for kløen klarte Elias å ligge helt stille.
Kristiansunderen Magnus Sigbjørnsen Bjerkelund fra Norsk Folkehjelp Nordmøre merket også knotten som surret rundt dem da han jobbet med Elias.
– Jeg syntes synd på pasientene, kommenterte han.
Fornøyd leder
Etter frokost samlet hele gjengen seg i gymnastikksalen på Tonstadli for å oppsummere nattens øvelse. Ingrid Wiik Olsen fra Norsk Folkehjelp Tromsø var svært fornøyd.
– Nattøvelsen var gøy. Det var kjekt at den kom så brått på. Det var et adrenalinrush da vi skulle ut og finne de fire ungdommene. Men det kan prege lagets motivasjon dersom ikke alle gjør en stor innsats. Øvelsen viser hvor viktig det er med både kommunikasjon og samarbeid, sier hun.
Også Jon Ree Holmøy som ledet årets sommercamp, var fornøyd, selv om han gikk gjennom noen forbedringspunkter etter øvelsen.
– Høydepunktet under årets sommercamp var deltakerne selv. Ungdommene som har vært med har vært positive, engasjerte og sosiale. De er avgjørende for framtida til redningstjenesten i Norge, sier en fornøyd sommercampleder som allerede nå ser fram til sommercamp 2027 på Tonstadli.