Azzam Alsaqqa har jobbet for Norsk Folkehjelp i Gaza i tre år, og har til sammen 15 års erfaring fra humanitært arbeid. Siden starten av den siste krigen 7. oktober i fjor forsøker han hver morgen å ta seg til feltsenteret til UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten.
– Det er min eneste mulighet til å lade telefon og pc, og til å kommunisere med mennesker utenfor Gaza. Jeg forsøker å snakke med Norsk Folkehjelps landsjef for Palestina, Kelly Flynn, hver dag for å fortelle at jeg er ok, og formidle oppdateringer fra andre kolleger, forteller han.
Stadige strømbrudd gjør tilgangen til elektrisitet svært begrenset for befolkningen i Gaza. Det er vanskelig å få tak i rent drikkevann, og urent vann må kokes på vedovn for å kunne drikkes. Ved er også mangelvare.
– Alle jeg bor sammen med har blitt syke med magesmerter, diaré, kvalme og oppkast av å drikke urent vann, men det finnes ikke noe alternativ. En varm dusj, som jeg tok for gitt tidligere, er jeg heldig om jeg kan ta hver tredje uke. Jeg sover på en madrass i et overfylt hus – det er mer enn fem måneder siden sist jeg sov i en seng, sier han.
Dråpe i havet
13. oktober 2023 beordret den israelske hæren mer enn én million mennesker til å forlate nordlige Gaza innen 24 timer. Azzam Alsaqqa bor i Gaza by, og flyktet til sine besteforeldre lenger sør på Gazastripen.
– Like etter at vi dro fra Gaza by fikk vi vite at huset vårt hadde blitt beskutt av tanks. Flygeblader som ble droppet fra israelske fly beordret oss å flykte enda lenger sørover. Heldigvis har svigerforeldrene til en av mine kusiner et hus i Rafah, så hele familien dro dit. Like etter ble huset til mine besteforeldre bombet, sier han.
Alsaqqa bor nå sammen med 50 personer i Rafah, inkludert ti barn.
–Det eneste vi kan gjøre er å forsøke å overleve fra dag til dag. Det er utmattende å våkne om morgenen og vite at du må ut og lete etter mat, vann og ved, og prøve å få tilgang til strøm så vi får ladet telefonen og gitt beskjed til venner og familie andre steder om at vi er i live, sier han.
– Jeg har bodd på Gazastripen hele livet og gjennomlevd eskaleringen av volden siden 2007, men jeg har aldri sett så massive ødeleggelser som nå. Denne krigen er hinsides alt vi noen gang kunne ha forestilt oss. Etter hver krig har vi forsøkt å lære hvordan vi kan forberede oss til neste konflikt, men nivået på fiendtligheten og omfanget av ødeleggelsene er nå hinsides alle beredskapsplaner vi hadde. Behovet for hjelp er så enormt at den lille hjelpen som kommer inn bare er en dråpe i havet, legger han til.
Dør av sult
Ved inngangen til mars er flere enn 30 000 palestinere drept i Gaza siden 7. oktober ifølge palestinske helsemyndigheter. WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus varsler om kritisk mangel på mat, drivstoff, medisiner og overbefolkede sykehus. FN advarer om hungersnød i det nordlige Gaza, og minst 16 barn har mistet livet som følge av feil- eller underernæring.
26. januar påla FNs øverste domstol (ICJ) Israel å gjøre alt for å hindre et folkemord på palestinerne på Gazastripen. ICJ påla også Israel å gjennomføre «umiddelbare og effektive tiltak for å muliggjøre levering av presserende nødvendige grunnleggende tjenester og humanitær bistand» til palestinerne der.
– Ifølge FN slippes det nå inn 50 prosent færre lastebiler med nødhjelp enn før dette pålegget – det er altså det stikk motsatte som skjer, forteller Azzam Alsaqqa.
Det yngste barnet i huset hvor han bor er ett år, og de eldste er tenåringer.
– De minste barna trenger morsmelkerstatning, og det er nesten umulig å få tak i. Vi har opplevd at babyer får allergiske reaksjoner fordi de får annen mat enn de skal ha. Bleier er også mangelvare – hvis vi får tak i det på det svarte markedet er prisen minst 50 prosent høyere enn tidligere, opplyser Alsaqqa.
Tomt for medisiner
Huset storfamilien bor ikke er ikke isolert, og blir kaldt og rått på kalde dager og netter når strømbrudd og vedmangel gjør det umulig å varme opp.
– Likevel er vi heldige som tross alt har tak over hodet. Majoriteten av innbyggerne i Gaza bor i telt hvor det er helt umulig å holde seg varm og tørr, sier han.
Når familiemedlemmer blir syke forsøker Alsaqqa å få tak i medisiner, som regel uten hell.
– De fleste apotekene er tomme, i hvert fall for reseptbelagte medisiner. Hvis jeg er heldig og får tak i noen piller, må jeg prioritere hvem av de syke som trenger dem mest, forteller han.
Barna i storfamilien får beskjed om å holde seg mest mulig i ro.
– Barn er barn og vil gjerne løpe rundt og leke, men vi er livredde for at de skal skade seg. Sykehusene er overbefolkede, og hvis det skjer en ulykke aner vi ikke hvor vi skal ta med barna, sier han.
Fanget i Rafah
For Azzam Alsaqqa er det eneste lyspunktet i den forferdelige virkeligheten han lever i, alle menneskene som inntar gatene verden over og demonstrerer mot sine lands myndigheter i solidaritet med Palestina.
– Jeg får med meg at det er protester i Oslo, Bergen og flere andre steder i Norge, og globalt. For meg som er fanget i Rafah og hører lyden av bomber dag og natt er det hjertevarmende å føle støtten fra mennesker over hele verden. Det gir meg virkelig håp og styrke å vite at vi ikke står alene, sier han.
Hver gang Alsaqqa tenker at livet ikke kan bli verre, blir det nettopp det
– Israel beordret oss til å evakuere til såkalt trygge soner, bare for å bombe dem. Hver eneste dag blir folk drept og skadet i disse sonene, og nå får vi advarsler om at israelske styrker også planlegger å invadere Rafah. Vi merker allerede at intensiteten i luftangrepene øker. Det er først og fremst bolighus som blir truffet, og kvinner og barn er blant de drepte, forteller han.
Som ansatt i Norsk Folkehjelp føler Azzam Alsaqqa seg privilegert sammenlignet med mange av sine medborgere i Gaza.
– Jeg er takknemlig for all støtten fra kollegene i Norsk Folkehjelp – jeg føler meg aldri alene. Når det er mulig snakker jeg med Kelly i Amman, med kolleger i Ramallah på Vestbredden og ved hovedkontoret i Oslo. Alle er genuint opptatt av vår situasjon og hvordan de kan støtte oss. I starten av krigen fikk vi blant annet forskudd på lønn slik at vi hadde mulighet til å evakuere oss selv til tryggere steder. Norsk Folkehjelp bidrar også til at våre stemmer bli hørt – jeg føler at min stemme som palestiner blir forsterket ved hjelp av dem, sier han.
Fryktelige traumer
Selv om forhandlinger om våpenhvile i Gaza foregår, er det ingen fredsløsning i sikte når Appell snakker med Azzam Alsaqqa på telefon fra UNRWAs feltsenter.
– Gaza vil aldri bli det samme etter dette. Selv om det ble våpenhvile i dette øyeblikk, vil det ta minst to-tre år å rydde opp i ruinene og sette opp midlertidige telt til alle dem som har mistet sine hjem. Det vil ta enda flere år å rydde Gaza-stripen for eksplosiver. Da har vi ikke engang begynt å snakke om gjenoppbygging, sier han.
I tillegg til fysiske ødeleggelser vil den overlevende befolkningen slite med fryktelige traumer.
– Jeg ser overhodet ikke noe lys i enden av tunnelen – alt rundt meg er vold, drap, sykdom, sult og lidelse. Det er ekstremt deprimerende, og det eneste jeg kan gjøre er å ta en dag av gangen, ellers går jeg under, sier Alsaqqa, og understreker at katastrofen som rammer palestinerne på Gaza nå egentlig startet tilbake i 2007 da Israel iverksatte en streng blokade mot Gaza.
– Psykologer kaller ikke vår situasjon for posttraumatisk stresslidelse (PTSD), men TSD. Våre traumer oppstår ikke som følge av en avsluttet krig – vi rekker aldri å leges før en ny krig bryter ut. Minst 80 000 barn i Gaza – en hel generasjon – har levd hele livet med blokade, krig og konflikt og vet ikke om noe annet, sier han.
Fakta og bevis på bordet
Hvis en våpenhvile til slutt innføres, vil minst halvparten av innbyggerne i Gaza ikke ha et hjem å returnere til.
– Det er et konservativt anslag. Det internasjonale samfunnet kan ikke snu ryggen til det som skjer i Gaza – ødeleggelsene, volden og blokkeringen av nødhjelp er så godt dokumentert. Fakta og bevis ligger på bordet, og jeg håper inderlig at mennesker over hele verden fortsetter å holde presset oppe mot sine myndigheter. Jeg håper at det palestinske folkets advarsler om hva som vil skje hvis det ikke snart blir våpenhvile når ut til hele verden, sier Alsaqqa.
Han advarer også om at antall palestinere som dør av sykdom på grunn av manglende medisiner og behandling er i ferd med å overstige dem som blir drept av bomber.
– Det er ufattelig at det internasjonale samfunnet ser på at mennesker dør av sult i 2024 uten å gjøre noe. Jeg kan rett og slett ikke forstå at vi lar dette skje, sier Azzam Alsaqqa.