Bord og stoler blir satt fram, kaffen står klar, og kjeksene er lagt på fat. For tirsdag betyr språkkafé, og da fylles lokalene av 40–50 mennesker som kommer for å øve på norsk, treffe nye folk og være en del av et fellesskap.
Midt blant deltakerne går Andreea Anghelea. Hun hilser, småprater, ordner med praktiske ting og sørger for at alle føler seg velkomne. 31-åringen er styremedlem i Norsk Folkehjelp Drammen og Sande, med ansvar for samfunnsengasjement. Hun kjenner biblioteket godt. Da hun flyttet fra Romania til Norge for sju år siden, var det her hun tilbrakte mange timer for å lære språket.
– Å være frivillig har alltid vært en del av meg. Jeg kan ikke la være, sier hun og smiler.
Frivillig arbeid var en naturlig del av barndommen hennes, og da hun i voksen alder så en annonse på Facebook om å bli førstehjelper i Norsk Folkehjelp, meldte hun seg med en gang. Hun og ektemannen ble tatt godt imot av lokallagsleder Stine Elisabeth Antonsen, og de følte seg som en del av laget fra første stund.
– Det første møtet med frivilligheten er utrolig viktig. Jeg opplevde selv å bli møtt med varme, og den samme følelsen ønsker jeg å gi videre. Hos oss er du aldri «bare en frivillig». Hvem du er, betyr noe, forteller Andreea.
Da engasjementet ble politisk
Kort tid etter at hun ble med i Norsk Folkehjelp, fikk Andreea oppleve at frivillighet ikke bare dreier seg om førstehjelp og redning – men også om å ta kampene som angår samfunnet. Da Drammen kommune vedtok å bosette kun ukrainske flyktninger, ble hun og den nyopprettede samfunnspolitiske delen av lokallaget satt på en hard prøve.
– Jeg er egentlig en privat person og deler lite på sosiale medier. Men akkurat da kjente jeg at jeg måtte bruke stemmen min. For meg var dette vedtaket i praksis rasisme, sier hun.
Lokallaget mobiliserte raskt. De deltok i fakkeltog og presset på lokalt for å få endret beslutningen. Andreea sto midt i det hele, og erfarte hvor viktig det er at noen tør å si ifra.
Til slutt grep Statsforvalteren inn og slo fast at vedtaket var ulovlig. Det var i strid med både Grunnloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Men avgjørelsen kom først etter at flere andre kommuner vurderte lignende tiltak.
– Det er skremmende at sånne forslag i det hele tatt blir vurdert, og at Statsforvalteren må trekkes inn for å stoppe dem. Men jeg er stolt av at vi bidro til å sette søkelys på saken, sier Andreea.
Drammen som hjem
Andreea Anghelea har funnet seg godt til rette i Drammen. Byen er mindre hektisk enn hovedstaden, men stor nok til å være variert og levende. Nærheten til to flyplasser gjør at det er enkelt å besøke familien i Romania, eller få besøk hit.
– Jeg liker å bo på et sted som Drammen. Det er en by med mangfold og aksept. Bare det å gå gjennom sentrum og høre så mange språk gir meg en følelse av samhold, sier hun.
Tallene bekrefter opplevelsen hennes: Omtrent 30 prosent av Drammens befolkning er enten innvandrere eller norskfødte med innvandrerbakgrunn. For Andreea er det helt avgjørende at byen klarer å gi gode tilbud til alle som velger å bosette seg her.
Samtidig minner hun om at utfordringene ikke er borte. Hun peker på et ferskt kommunalt forslag til vedtak fra 2025 om et «integreringsbarometer», der kriminalitet trekkes inn som indikator.
– Problemet er at de forsøker å knytte kriminalitet til nasjonalitet. Det skaper et bilde av at noen grupper er mer kriminelle enn andre, sier hun.
Sammen med Antirasistisk Senter skrev hun og lokallaget en kronikk i Drammens Tidende med en tydelig kritikk av forslaget.
– Det er viktig å vise at vi følger med, og at vi setter ord på det som mange tenker, men kanskje ikke våger å si høyt, forklarer hun.
Fra kurshelg til samarbeid
Frivilligheten gir Andreea ikke bare en mulighet til å kjempe for rettferdighet – den gir også rom til å bygge broer og få økt kunnskap. Etter en kurshelg i regi av Norsk Folkehjelp sentralt? kom Andreea tilbake til Drammen med hodet fullt av ideer. En av dem var å starte et samarbeid med Flyktningtjenesten i byen. Det førte til at mange flyktninger i Drammen fikk førstehjelpsopplæring i regi av Folkehjelpa. Senere arrangerte Andreea et seminar med forfatter og menneskerettighetsaktivist Kristina Quintano hvor hun inviterte ansatte fra Flyktningtjenesten.
– Jeg tenkte at vi trenger mer kunnskap om flyktninger. Situasjonen deres er ofte mye mer komplisert enn vi tror, og for å forstå dette må vi også ha empati. Seminaret ble en øyeåpner for mange, både ansatte i Flyktningtjenesten, frivillige og folk som tilfeldigvis kom innom biblioteket, sier hun.
Responsen ga mersmak, og nå ønsker Andreea å arrangere flere foredrag og seminarer som sprer kunnskap om innvandring og flyktningers situasjon. Hun håper det vil gjøre flere solidariske med sine medmennesker.
Tirsdagene på biblioteket
Oppe i andre etasje på biblioteket summer det nå av stemmer. Over 40 deltakere har funnet veien til språkkafeen denne tirsdagen. Noen sitter konsentrert og øver på gloser, andre ler og gestikulerer mens de prøver ut nye uttrykk.
– Vi blir så glade når folk kommer tilbake uke etter uke, og ofte tar de med seg venner. Derfor er det ofte helt fullt her, sier Andreea.
Språkkafeen involverer 15 frivillige. Hver uke stiller 9–10 av dem opp for å skape en inkluderende og lærerik ettermiddag. Temaene varierer fra gang til gang. Om vinteren kan det handle om hvordan man kler seg riktig i kulda, mens andre uker dreier det seg om hvordan møte helsevesenet, søke om barnehageplass eller navigere i norsk byråkrati.
– Mange av deltakerne har enorm kunnskap, men på sitt eget språk. Vår jobb er å hjelpe dem til å kunne vise sitt sanne jeg også på norsk. For meg er det viktig å møte hver enkelt med blanke ark, og la dem fortelle historien sin. Ingen skal defineres av fordommer eller av det som står i avsiene, sier hun.
Solidaritet på tvers
For Andreea er det nettopp kombinasjonen av praktisk arbeid og samfunnsengasjement som gjør Norsk Folkehjelp til en unik organisasjon.
– Jeg føler meg heldig som kan drive med alt jeg brenner for. Fra førstehjelp og redning til inkludering og antirasisme. Det er jo helt topp!
Sakte, men sikkert har hun og lokallaget også begynt å etablere god kontakt med lokalpolitikerne.
– Når vi sier at vi kommer fra Norsk Folkehjelp, vet de at det ligger tyngde bak meningene våre. Vi følger med, stiller spørsmål og er synlige. Og nå har politikerne begynt å ta kontakt med oss. Dette skal vi fortsette med, sier hun bestemt.
Andreea tror at Drammen kan være et forbilde for andre byer, med sitt store mangfold og sine sterke frivillige miljøer. Men det krever at noen hele tiden står på barrikadene.
– En så stor andel minoritetsbefolkning er en berikelse. Man føler seg ikke annerledes her, for det er så mange andre med ulike bakgrunner. Det gjør byen levende og spennende. Og det gir meg tro på at vi sammen kan skape et samfunn med mer solidaritet, sier hun.