En desentraliseringsreform som flyttet mer makt fra Kyiv til lokalsamfunnene førte til at 34 små landsbyer ble samlet til ett distrikt. Volodymyr Hurtovyi har ledet Kolomak – først som landsby og nå som distrikt – i 20 år. Han er stolt over hva han selv har fått til, men er kanskje enda mer stolt av innbyggerne etter at fullskalakrigen startet.
Byen som åpnet hjertene og dørene
Representanter fra Norsk Folkehjelps partner Convictus sitter på kontoret til den stillferdige distriktslederen. Når han begynner å fortelle om hva som skjedde da internt fordrevne ukrainere fra frontlinja kom til Kolomak, er det ikke et tørt øye igjen.
Over 5000 mennesker kom hit. Mange hadde ikke med seg noe annet enn klærne de hadde på seg da de flyktet. For innbyggerne i Kolomak var det ingen tvil om hva som måtte gjøres. De åpnet hjemmene sine, og flere familier huset så mange som 15 personer. I tillegg ble det åpnet en stor sovesal for dem som ikke hadde noe sted å bo.
Noen av dem som flyktet fra frontlinja var barn som hadde mistet begge foreldrene sine. Flere av familiene i Kolomak tok dem inn og adopterte dem uten å nøle.
Byen er ikke rik, likevel stoppet det ikke innbyggerne fra å dele det de hadde. De slaktet griser for å kunne gi folk mat, og samlet inn klær til dem som trengte det.
Men solidariteten stoppet ikke ved bygrensene. Innbyggerne hadde hørt at folk i Kharkiv også trengte mat og klær, etter å ha levd i bomberom i flere måneder, og det ble organisert hjelpesendinger til den store byen, rundt 80 kilometer unna.
– Kolomak er et lite samfunn, og alle kjenner alle. Det er derfor folk her er så motstandsdyktige og vil støtte hverandre, sier Volodymyr Hurtovyi med stolthet i stemmen.
Den nye normalen
Det første året etter Russlands angrep var byen i en slags beredskapsmodus. Alle ventet på at krigen skulle ta slutt. Etter hvert måtte de innse at det ikke kom til å skje med det første. Samtidig hadde det oppstått nye problemer som de var nødt til å løse.
Når 34 små landsbyer som ligger spredt over et stort område blir til ett distrikt, krever det mer av både en leder og et lokalsamfunn. Mange menn ble innkalt til krigstjeneste, og dermed mistet landsbyene arbeidskraft i flere mannsdominerte yrker. Det gjaldt spesielt vann- og strømforsyning og søppeltømming.
Mangelen på arbeidskraft skremte ikke innbyggerne. Kvinnene brettet opp ermene og overtok oppgaver som tradisjonelt hadde vært mennenes. Men noe av arbeidet krever kompetanse det tar lang tid å oppnå, og noe er for tungt for kvinnene, derfor har de få mennene som er igjen nok å gjøre i løpet av en dag.
Det er også en utfordring at mye av utstyret som trengs ikke har blitt vedlikeholdt. Det er vanskelig å få tak i nye deler, og kommunen har begrensede midler til å kjøpe nytt. Det handler også om prioriteringer. Samfunnet har valgt å støtte soldatene ved fronten med utstyr de trenger, og samtidig hjelpe familiene som har sine mannlige medlemmer i krigen.
– Når en person blir innkalt til krigstjeneste, samler landsbyen inn penger til familien, slik at de har mat og ved når vinteren kommer. Hvis en person blir drept i tjeneste, gir vi økonomisk støtte til begravelsen. Og vi sørger for at soldater som blir skadet får rehabilitering og medisinsk oppfølging, forteller Hurtovyi.
En klype hjelpende hender
Det er begrenset hva en enkelt leder kan gjøre for byen sin. Da er det godt å ha en organisasjon i ryggen som kan bidra til å skape arbeidsplasser og trygge rom for kvinner. Convictus er nettopp det.
Organisasjonen startet med rehabilitering av kvinner som hadde sittet i fengsel. Etter sju år ble arbeidet overført til Kharkiv, og Convictus begynte i stedet å fokusere på kvinner som hadde vært utsatt for kjønnsbasert vold.
De åpnet et senter der kvinner kan bo i opptil seks måneder, og senere ble prosjektet utvidet til Kyiv. Dette arbeidet fortsetter de med i dag, men organisasjonen har også startet andre prosjekter, som blant annet omfatter arbeidsopplæring for kvinner i landsbyer.
Convictus utdanner kvinner i yrker de selv velger. For mange dreier det seg om skjønnhetsbransjen, mens andre ønsker å lære å dyrke jorda og skape en inntekt fra den. Noen har fått drivhus der de kan dyrke sine egne grønnsaker. Andre har fått opplæring i vakteloppdrett og produksjon og salg av egg. På den måten kan kvinnene sørge for mat på bordet mens mannen er ute i krigstjeneste.
Godt samarbeid er avgjørende
For prosjektleder Natalia Matsak er arbeidet i Convictus midt i blinken. Hun kommer selv fra en rural landsby og vet hva lokalsamfunnene trenger. Et godt samarbeid med lederen av byen er avgjørende for å lykkes, understreker hun.
– Når vi skal holde kurs, oppmuntrer Volodymyr kvinnene i landsbyen til å delta, og han ordner lokaler og andre fasiliteter. Det er ikke slik i alle landsbyer. Andre steder må vi selv sørge for mye av ressursene.
Etter desentraliseringsreformen går mer av skatteinntektene fra bedriftene tilbake til lokalsamfunnet i stedet for til de større byene. På den måten får Kolomak noen sårt tiltrengte penger i kommunekassa. Det gir Volodymyr Hurtovyi mulighet til å fortsette med de mange initiativene han har satt i gang for byen og innbyggerne.
For ham er det viktig å støtte kvinnene i lokalsamfunnet. Samtidig er han trist fordi det er så mye mer han skulle ønske han kunne utrette. Han vet ikke når krigen tar slutt. Men han vet hva han vil gjøre når den endelig er over.
– Jeg gleder meg til den dagen det blir fred, og til at jeg igjen kan være leder for Kolomak – byen med det store hjertet – under normale forhold, sier han.