Steffen Kongstad har tjenestegjort ved norske utenriksstasjoner i flere europeiske byer, og vært Norges ambassadør og faste representant ved OSSE i Wien og i FN i Genève. Fra 2017 til 2019 var han medlem og leder av FNs generalsekretærs rådgivende råd for nedrustningssaker.
I forbindelse med arrangementet NukeEXPO i Oslo og Brussel i april bidro han med sin kunnskap og erfaring som konsulent for Norsk Folkehjelp, som var en av arrangørene. Siden har han fortsatt i en konsulentrolle.
– Norsk Folkehjelp var en av norske myndigheters aller viktigste partnere som leverandør av fakta og korrektiver i prosessen fram mot minekonvensjonen i 1997 og konvensjonen mot klasevåpen i 2008, sier han.
Kongstad sammenligner verdenssituasjonen i dag med et langsomt jordskjelv, hvor de store platene er i ferd med å forskyve seg.
– Vi lever i en brytningstid hvor maktforholdene endrer seg, og det skaper spenninger. Vi ser både maktkamp og verdikamp på grunn av geopolitiske endringer som markerer slutten på 500 år med vestlig dominans. Mange stater nekter å erkjenne at den verdensordenen som har eksistert siden 1945 blir utfordret og forvitrer, sier han.
Tøffe tider
Kongstad ser mange risikofaktorer i en tid preget av høy spenning og lav tillit.
– Mange trekker paralleller til tiden før første verdenskrig, hvor få trodde at Europa var på vei mot katastrofe. Vi ser nå totalitære tendenser i mange land i Europa og i USA, noe som også minner om tiden før andre verdenskrig, sier han.
Kongstad mener at verden må forberede seg på en periode som kan bli vanskelig for mange.
– For å møte de utfordringene vi står overfor må vi erkjenne hva som er realitetene, og være realistiske når det gjelder hva vi kan gjøre. Vi må forsvare det vi har oppnådd innenfor Folkeretten, internasjonal humanitærrett og humanitær nedrustning, for eksempel gjennom å støtte og styrke mine- og klasevåpenkonvensjonene. Hvis ikke, undergraver vi både konvensjonene, humanitærretten og i siste instans den internasjonale rettsordenen.
Kongstad mener det er beklagelig at Litauen i juli trakk seg fra klasevåpenkonvensjonen.
– Det er ingen katastrofe for konvensjonen, men det er et tegn på at noe ikke virker. Reaksjonene i kjølvannet av Litauens beslutning var veldig eurosentriske, og det er lett å glemme at selv om et europeisk land trekker seg fra et folkerettsinstrument, finnes det mange land på den sørlige halvkule som er statsparter til konvensjonen og som trenger at den opprettholdes, sier han.
I egen interesse
Mens Vesten gjerne smykker seg med verdier som menneskerettigheter, humanitære prinsipper og folkeretten, oppfattes dette i andre deler av verden som typisk vestlige påfunn etablert til dels for å undertrykke andre.
– Vesten er rett og slett nødt til å kommunisere med andre på en annen måte enn vi har hatt for vane de siste hundreårene. Vi må investere mye mer i å tydeliggjøre forbindelsen mellom humanitære hensyn og egen nasjonal sikkerhet, sier Kongstad.
Han trekker fram krigen mellom Palestina og Israel som ett eksempel.
– Israel står for alvorlige brudd på folkeretten og internasjonal humanitærrett i Gaza, som kan undergrave Israels sikkerhet i årtier framover. Vi må tørre å snakke om disse tingene – ikke på den sedvanlige vestlige belærende måten, men bidra til å skape forståelse. Ingen er tjent med kriger og konflikter, selv om det skjer langt unna, sier han.
– Det er heller ikke i vår interesse at noen land i Afrika eller andre steder er fattige, det skaper konflikt og flukt. Store sosiale og økonomiske forskjeller mellom land og internt i land er konfliktskapende, legger han til.
Tydelige stemmer
I en spent og polarisert verden blir disse perspektivene ofte fortrengt i den offentlige samtalen.
– Det er en stor oppgave å prøve å snu diskusjonen slik at flere perspektiver legges til grunn. Her tror jeg at sivilsamfunnsorganisasjoner og fagbevegelsen spiller viktige roller slik de har gjort tidligere i historien, også på nedrustningsområdet. Norsk Folkehjelp er et eksempel på en sivilsamfunnsorganisasjon med et politisk ståsted, et tydelig verdigrunnlag basert på solidaritet, som også gjør praktisk og operativt arbeid, sier Kongstad.
Etter diplomatkonferansen i Oslo i 1997, hvor minekonvensjonen ble framforhandlet, ble deltakerne ofte spurt hvordan de klarte å få til et så godt resultat på så kort tid. Kongstad pleier å peke på fire P-er: politikk, personer, partnerskap og penger.
Kongstad understreker at partnerskap mellom stater og sivilsamfunn og tverr-regionale samarbeid mellom stater er avgjørende for humanitær nedrustning.
– Det er viktig at land som er direkte berørt av et fenomen har en tydelig stemme i slike partnerskap. I klaseammunisjonskonvensjonen var land som Laos og Libanon sentrale, og i minekonvensjonen spilte Jordan og Mosambik en tilsvarende rolle. Det var en suksessfaktor at stemmer som verden kanskje ikke hadde lyttet til før ble hørt, forteller han.
Endret atferd
Til tross for at verden står i en brytningstid med mørke skyer i horisonten, er vi nødt til å tro på en lysere framtid, mener Kongstad.
– Historien går i bølger, og vi må velge å tro på at det kommer noen oppturer på et tidspunkt. Da er det viktig at vi har med oss det som er verdifullt der vi kommer fra, slik at vi har noe å starte med på den andre siden av tunnelen, sier han.
– Minekonvensjonen kom altfor sent. Da den var ferdig forhandlet, var bruken av miner nærmest epidemisk. Konvensjonen mot klaseammunisjon kom mye tidligere i utviklingen av bruken av slike våpen, slik at den hadde en sterkere preventiv effekt.
Selv om det var mye motstand mot begge konvensjonene, har staters atferd endret seg etter at de trådte i kraft, ifølge Kongstad.
– Begge konvensjonene har reddet utallige liv og lemmer. De har gitt et rammeverk for samarbeid om minerydding, frigjort store landområder og bidratt til å støtte ofre for slike eksplosiver.
Nærmere 100 land har sluttet seg til traktaten som forbyr atomvåpen.
– Dette er med på å skape en ny internasjonal norm, og er et viktig instrument for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen, sier Kongstad.
Traktaten om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NTP) ble inngått i 1968 og trådde i kraft to år senere. Den er signert av alle land i verden unntatt India, Pakistan, Israel og Sør-Sudan. Nord-Korea trakk seg fra avtalen i 2003.
– NTP har klare begrensninger. Da den trådte i kraft fantes det kun fem atomstater, mens i dag er det minst ni. I tillegg har de fem atomvåpenstanene i NTP ikke oppfylt sine nedrustningsforpliktelser under avtalen. At ikke flere land har atomvåpen, tror jeg vel så mye skyldes at de mener det ikke gavner deres sikkerhet, som avtalens forpliktelser, sier han.
Løft blikket
Steffen Kongstad mener at et land som Norge har et spesielt ansvar når det gjelder å arbeide for humanitær nedrusting.
– Vi har selv bakgrunn som et relativt fattig land som har hatt flaks med naturressursene. Det bør gi oss gode forutsetninger for å forstå andre mindre velstående land, samtidig som vi har ressurser til å bidra, sier han.
Basert på sin lange erfaring fra sikkerhetspolitikk og humanitære spørsmål er Kongstad sikker på én ting:
– Det er viktig å løfte blikket og jobbe for å forene ulike interesser. Det krever kanskje litt mot å stå opp for det man mener er rett, og det er mer krevende å ha positiv enn negativ innflytelse. Verden står i en vanskelig situasjon som helt sikkert kommer til å bli enda verre i en tid framover, men det er ingen grunn til å gi seg – tvert imot.