Morgenen 24. februar 2022 våknet Viktoriia Vasyuta til lyden av eksplosjoner. Hun bodde i Mykolaiv, en havneby med en halv million innbyggere sør i Ukraina, sammen med mannen sin og deres to sønner. Fram til den dagen hadde livet vært fredelig og forutsigbart.
– Vi jobbet, tok vare på barna og drømte om å eie vår egen leilighet og reise litt, forteller hun.
Etter den russiske invasjonen ble hverdagen over natta fylt med frykt og konstant beredskap. Mykolaiv lå nær frontlinja og innenfor artillerirekkevidde, og Viktoriia og mannen forsøkte å beskytte familien så godt de kunne.
– Vi dekket vinduene med tepper, og flyttet garderobeskap foran dem. Om kvelden ba jeg til Gud om at vi skulle våkne neste morgen, og hver morgen var jeg takknemlig for at vi gjorde det, sier hun.
Før krigen jobbet Viktoriia som engelsklærer og frilanstolk. Da situasjonen i Mykolaiv ble for farlig, flyttet familien til slektninger på landsbygda. I nesten et år pendlet Viktoriia til Mykolaiv for å sjekke leiligheten og følge med på situasjonen. I 2023 begynte hun å se etter jobb, og fikk tilbud om tolkeoppdrag i utlandet, blant annet i Polen.
– Det var helt uaktuelt for meg. Jeg måtte være sammen med familien og kunne ikke forlate landet mitt, sier hun.
Ingen garantier
Norsk Folkehjelp etablerte seg i Ukraina i mai 2022 for å bistå med minerydding. I 2023 oppdaget Viktoriia Vasyuta tilfeldigvis en utlysning for en stilling som feltassistent.
– Det var midt i blinken for meg – jeg ønsket å gjøre noe meningsfullt og bidra så godt jeg kunne for landet mitt i en forferdelig tid, sier hun.
Viktoriia tok etter hvert kurs i minerydding og jobbet selv i felten. I dag er hun kvalitetsansvarlig og kontrollerer at mineryddingen er korrekt utført.
– Når vi sier at et område er ryddet, betyr det at det er trygt og at det ikke finnes spor etter eksplosiver igjen. Samtidig vet vi at vi rydder land uten noen garanti for at det ikke blir forurenset igjen neste dag, understreker hun.
Mineryddingen skjer i tett samarbeid med ukrainske myndigheter og militære. Når et område er ferdig ryddet, får bonden et sertifikat som bekrefter at jorda igjen kan tas i bruk.
– Bak et slikt sertifikat ligger det et enormt arbeid. Landsbyboere følger med på konvoiene som kjører til åkrene hver morgen. I mange landsbyer har minst halvparten av befolkningen direkte eller indirekte livsgrunnlaget sitt knyttet til jorda. Vi gir denne inntektskilden tilbake til folk, noe som er avgjørende for at de vender tilbake. Jeg blir oppriktig frustrert når jeg ser folk forlate Ukraina, ikke på grunn av krigen i seg selv, men fordi de ikke lenger kan forsørge familiene sine, sier hun.
Opplever framgang og mestring
Minerydderne i Norsk Folkehjelp har svært ulike bakgrunner.
– Dette er et arbeid som kan gjøres av hvem som helst, så lenge du er fokusert og har god fysisk helse. Det er lett å lære, og krever ingen spesiell bakgrunn eller erfaring, opplyser Viktoriia.
Kollegene hennes er alt fra barnehagelærere og ingeniører til selgere og IT-folk.
– Å jobbe med noe så konkret som minerydding gir en pause fra bekymringer og tankekjør, fordi du er fullstendig til stede i øyeblikket. På slutten av dagen ser du tydelig hva du har fått til, og du kjenner på framgang og mestring, fastslår hun.
Stolt av jobben
Jobben i Norsk Folkehjelp har blitt et viktig holdepunkt i en ellers uforutsigbar hverdag for Viktoriia Vasyuta.
– Jeg er stolt av det jeg gjør. Hvis jeg ikke hadde begynt i Norsk Folkehjelp, ville jeg sannsynligvis blitt med i hæren. Nå er det jobben og barna mine som holder meg flytende. Etter nesten tre år kan jeg fortsatt kjenne blaff av lykke når jeg kommer på jobb. Det betyr også mye at barna mine er stolte, forteller hun.
I Mykolaiv-regionen har Norsk Folkehjelp også åtte minehund-team.
– Hundene er helt fantastiske. En minehund kan på en god dag rydde opptil 800 kvadratmeter med land sammen med sin fører, sier hun.
Den vanligste minen som ryddes er PFM-1, ofte kalt «den grønne papegøyen» eller «sommerfuglminen» – en sovjetisk antipersonellmine som er konstruert for å lemleste.
– Den er liten, ligger ofte på overflaten og er ekstremt følsom, slik at du aldri vet når den kan gå av. En dag oppdaget en kollega og jeg en slik mine midt på en grusvei som ble brukt av sivile. Vi forsto raskt hva det var, sperret området og tilkalte assistanse, sier hun.
Vil inspirere
For to år siden mistet Viktoriia mannen sin i krigen. Hun blir ofte spurt om hvorfor hun ikke tar med barna og flytter vestover.
– Jeg er født og oppvokst i Mykolaiv, og her har jeg jobben min og livet mitt. Jeg vil at barna mine en dag skal kunne reise på ferie til Svartehavet, slik vi gjorde før, sier hun.
Under besøket i Norge deltok Viktoriia blant annet på Norads fredskonferanse og fortalte om hvordan det er å leve og arbeide i et krigsherjet land.
– Jeg er ikke her for å be om sympati. Jeg er her for å inspirere. Jeg vil at dere skal se i meg et kollektivt bilde av alle ukrainere som jobber, kjemper og strever hver eneste dag, slik vi har gjort i 1434 dager, sa hun til forsamlingen.
Stemningen går i bølger
Hverdagen i Ukraina er fortsatt preget av frykten for nye angrep.
– Vi mangler ofte både strøm og vann. Etter hvert massive angrep tenker jeg: «Kan det bli verre?» Vi lever med lyden av Shahed-droner som flyr lavt over huset vårt og luftvernet som prøver å treffe dem. Midt i alt dette forsøker vi likevel å ha en hverdag. Når angrepet stilner, handler det om å få barna på skolen og komme seg på jobb, sier Viktoriia.
I løpet av de siste fire årene har stemningen i Ukraina gått i bølger, fra sterk patriotisme til depresjon og motløshet.
– Du kjenner at du er i ferd med å gi opp, men så kommer det et punkt der du fortsetter likevel. Det føles som om jeg har blitt femti år eldre, sier hun.
I samme båt
Viktoriia har sluttet å håpe på en lykkelig slutt.
– Det er min måte å overleve på. Å få håpet knust er fryktelig smertefullt. Selv om jeg drømmer om en trygg og fredelig framtid for barna mine, forventer jeg ikke noe mirakel. Jeg gjør bare det jeg kan. Jeg vil ikke gi opp territoriene våre, jeg vil i det minste få tilbake grensene fra 2022. Vi har mistet så mange mennesker i løpet av denne krigen, og hvis vi bare godtar noe som ikke er i vår favør, betyr det at vi mistet dem for ingenting.
Ukrainerne kjemper mot en mektig fiende, og hvis befolkningen gir etter viser det bare at bøller kan gjøre som de vil, påpeker Viktoriia Vasyuta, og kommer med en advarsel til alle som tror at dette er bare ukrainernes sak:
– Ukrainernes motstandskraft er utrolig, vi tar oss bare sammen og kjemper videre. For dette er ikke bare vår krig; vi er alle i samme båt.