Denne korte beskjeden var alt Yolanda fikk av faren. Dessuten var subjektet i setningen feil. Det var aldri snakk om et «vi». Beskjeden gjaldt bare henne og de tre eldre søsknene hennes – storebrødrene Ulisse på ti år og Francois på åtte, og søster Iris på sju. Alle skulle de havne på ulike adresser i Norge, og den spanske familien, bosatt i Frankrike, ble splittet.
Lillesøster Yolanda forsto selvsagt ikke hvilke konsekvenser dette fikk. Først i ettertid har hun satt seg inn i sin egen historie og følgene av den spanske borgerkrigen (1936–1939).
Fagbevegelsens innsats
I borgerkrigen kjempet republikanere og nasjonalister mot hverandre. Republikanerne bestod av den demokratisk valgte, venstreorienterte regjeringen og en rekke støttespillere som kommunister og anarkister, mens nasjonalistene bestod av fascister, høyadel, jordeiere og deler av det spanske militæret. Krigen begynte med at nasjonalistene, ledet av general Francisco Franco, gjorde opprør mot regjeringen.
I Norge startet LOs fagforeninger umiddelbart hjelpeinnsamlinger av mat og klær til dem som deltok på republikkens side, og i november 1936 ble Den norske hjelpekomiteen for Spania – til daglig kalt Spaniahjelpen – dannet med Arbeidersaniteten som pådriver.
Etter den spanske borgerkrigen tar Karl Evang på vegne av Spaniahjelpen et initiativ overfor LO for å etablere en organisasjon «som skal jobbe med helsearbeid i Norge og kunne tre inn når befolkningen i Norge eller andre land er truet av nød». Sekretariatet i LO vedtar opprettelsen av Norsk Folkehjelp høsten 1939. Spaniahjelpen og Arbeidersaniteten dannet grunnlaget i den nye organisasjonen.
Flukten til Frankrike
Kjærlighetens veier er uransakelige, sies det. Mye tyder på at den finner fram også under umenneskelige forhold. Yolandas foreldre, far Francois Munoz og mor Alice, møttes nemlig i en tysk arbeidsleir i Dreux i Frankrike. Begge er sosialister og utdannet innenfor det som den gangen ble kalt trikotasje. Han er skredder. Hun syerske.
Francois kjempet på republikanernes side. Under noen trefninger blir han hardt skadd av tre kuler i brystet. Han flykter fra Spania, og sommeren 1940 blir han tatt til fange på en strand i Syd-Frankrike, forteller Yolanda. Andre verdenskrig var i gang, og flyktningene som kom til Frankrike havnet i leirer som etter hvert ble overtatt av tyske nazister.
Alice, som var sterkt svekket av tuberkulose, rømte også over grensa og endte opp i samme arbeidsleir som Francois. Forholdene var primitive og reglene strenge, likevel slår det gnister mellom dem. Allerede i 1941 får de sitt første av til sammen fire barn.
Fra fosterhjem til barnehjem
Foreldrenes svekkede helse og stramme økonomi var årsaken til at Yolanda som toåring havnet i fosterhjem. Yolanda skynder seg å legge til at dette heldigvis var foreldrenes beste venner; de var snille mennesker som selv ikke hadde barn. Underveis i fortellingen er det som om hun ikke lenger er i sin egen stue i Skien, men dypt inne i situasjonen hun beretter om. Innimellom dukker det opp noen franske og spanske ord.
– Casa cuna, foyer dáccueil. Nei, nå husker jeg ikke hva det heter på norsk: Fosterhjem, spør hun.
Fra oppholdet hos de franske fosterforeldrene har Yolanda bare gode minner, men situasjonen endret seg da hun to år etter, enda en gang, måtte forlate foreldrene og fikk plass på barnehjem.
– Diakonissene slo meg fordi jeg tisset på meg, og jeg ble mobbet av de andre barna fordi jeg stammet. Det franske barnehjemmet var brutalt, forteller hun fra sitt nåværende hjem i Skien.
Spaniahjelpen
Det var den Den norske spaniakomiteen som etter borgerkrigen sørget for at spanske barn fikk kortere eller lengre ferieopphold i landet langt nord. Yolanda er ikke sikker på hvorfor det ble bestemt at de skulle sendes til Norge. Men på et tidspunkt må foreldrene ha kommet i kontakt med Spaniahjelpen.
På den tida hun vokste opp var barna på mange måter mer selvstendige enn de er i dag, likevel var det en stor og vanskelig omveltning. Yolanda sukker: – Je n'avais que cinq. Jeg var bare fem år.
Det er vanskelig å forestille seg hvordan Yolandas liv hadde sett ut hvis turene til Norge ikke hadde funnet sted. Iallfall er det ganske sikkert at hun ikke hadde vært gift med en islending og bosatt i Telemark.
Reiste alene
Alle søsknene Munoz ble plassert Telemark, men mens lille Yolanda bare fikk se de andre én gang i året, hadde de andre kontakt mye oftere.
Allerede på avskjedsdagen i Frankrike ble søsknene forskjellsbehandlet. Mens de tre andre tilsynelatende var store nok til å ta toget gjennom Europa, reiste lille Yolanda med fly. Det var skremmende opplevelse, men hun husker i dag ikke noe fra selve flyturen.
Det neste bildet som dukker opp i Yolandas mentale minnebok er imidlertid svært tydelig og sterkt. Hun befinner seg på en stor og åpen slette – en flyplass? Ut av en liten, blank og svart bil kommer en stor og ferm kvinne som stormer mot henne. Med åpne armer proklamerer hun: – Jeg er din mor!
Norsk mamma
Kvinnen, Elna Kabbe er en profilert lokalpolitiker i Nome kommune. Senere blir hun også Telemarks første kvinnelige ordfører. Kabbe har en omgangskrets som omfatter det norske sentrale politikermiljøet, med Einar Gerhardsen i spissen. Hun er gift med fagarbeider ved Ulefoss jernverk, Johannes Kabbe, og sammen har de sønnen Oskar Fredrik.
Til deres hjem kommer altså i oktober 1952 en liten, mørkhåret spansk jente. Fransk kunne hun, spansk også, men selvsagt ikke norsk. Likevel forsto hun tidlig hva hun måtte svare, ja også føle, når spørsmålet på nytt og på nytt ble stilt henne: – Du er vel veldig glad som får bo hos mamma og pappa Kabbe?
Langvarig ferie
Yolandas første norgesopphold varer i to år. Hun husker hva som hendte da hun vendte tilbake til foreldrene i Frankrike. En av scenene er fra flyplassen Gare du Nord i Paris. Yolanda er nå sju og et halvt år, og strener rett forbi foreldrene sine. Hun kjenner dem ikke igjen. De kjenner heller ikke igjen henne.
Når de til slutt finner hverandre, er morens tårer ustoppelige. Det kan være hun gråter av glede. Det kan være hun gråter over sin egen dårlige samvittighet. Det kan være hun gråter over den ødelagte familien, over de dårlige kårene og over fedrelandet Spania. I denne situasjonen er lille Yolanda mer rasjonell. Hva gjør hun egentlig her? Ærlig talt vil hun bare fortest mulig tilbake til Ulefoss, for som hun sier: – I Norge var jeg jo i det minste mett.
Neste gang hun kommer tilbake til Norge er Yolanda 11 år, og nok en ny reise blir arrangert når hun er 15. Ikke alle detaljer har festet seg, men de mest emosjonelle minnene sitter fortsatt i ryggrad og hjerte.
– Det kunne like gjerne funnet sted i går, det står for meg så klart, så virkelig. Men det er ikke så mange som har bedt meg fortelle min historie, innrømmer hun.
Et varmt og rettferdig hjerte
Hjemme i ekteparet Ingebretsen Munoz’s stue henger flere av Yolandas tegninger. I sterk kontrast til fortellingen hennes er motivene romantiske, søte og nydelige.
– Som 15-åring kom jeg inn på det anerkjente kunstakademiet i Paris, forteller hun. Sørgmodig legger hun til at faren hennes ikke tillot henne å slå inn på den veien, men til hans forsvar understreker hun at han ønsket at hun skulle få en tryggere økonomisk framtid.
I stedet har hun hele livet vært opptatt av å gjøre en samfunnsmessig innsats.
– I alle år har jeg jobbet med menneskerettigheter og kjempet for friheten, forteller hun. – Hjemmet vårt har alltid stått åpent; vi har vært avlastningsforeldre og fosterforeldre. I tillegg har jeg i over 30 år vært aktiv i organisasjonen Amnesty International.
Sammen om Spania
Den humanitære innsatsen har ganske sikkert røtter i Yolandas egen oppvekst. Møter hun på urettferdighet, er det umulig å bare la det passere. Nei, det å være taus og stillfaren er ikke hennes stil, snarere tvert imot.
Men kanskje er det ikke så mange som fortsatt er opptatt av den spanske borgerkrigen og følgene av den? Flere tusen nordmenn elsker å feriere i Spania. De færreste assosierer landet med krig og konflikter.
– En nevø av meg, Mario Munoz Purtas, jobber med en bok om emnet, røper hun. Også barnebarnet Tilda på 17 år er svært interessert i sin spanske bakgrunn. Så sant de får sjansen, prøver de snakke spansk sammen.
For Yolanda er temaet fortsatt både komplisert og betent. Retorisk spør hun ut i lufta: – Arbeidet som Den norske spaniakomiteen gjorde den gang, er det noen som har meninger om den? Mye av komiteens humanitære arbeid gikk ut på å redde barna, la dem reise til Norge, la dem finne nye venner, la dem leke og rett og slett fetes litt opp. Hensikten var god, men var det rett å splitte familiene på den måten?
Yolanda må ta av seg brillene. Hun har fått et rusk i øyet. Eller er det en tåre?
– Je ne pleure presque jamais. Jeg gråter nesten aldri, sier hun bestemt.