Det var et forferdelig regnvær. Hege Hermansen fra Hadeland var bare fem år, kald og våt da himmelen åpnet seg over Utøya tidlig på 2000-tallet, mens moren og faren hennes strevde med å sette opp teltet.
– Jeg husker jeg synes det tok forferdelig lang tid å få det opp. Når skulle det gøye begynne? Det er det første minnet jeg har herfra, forteller Hege, som den gangen ikke visste hvor mye Utøya etter hvert skulle prege livet hennes.
Heges mor og far var aktive frivillige i Norsk Folkehjelp, og stilte i uniform hver sommerferie. Mens de renset sår og bandasjerte vonde knær, var Hege opptatt med å finne fine steiner.
– Jeg var veldig glad i steiner, så jeg plukket alltid med meg steiner fra Utøya. Jeg plukker fremdeles alltid med meg en stein når jeg skal hjem, sånn at jeg har en stein for hvert år.
En herremann fra Jæren
Mange steiner og mange år senere står Hege igjen i uniform på Utøya og ser MS «Thorbjørn» snegle seg over vannet.
Folkehjelperne på Utøya hadde denne sommeren hatt problemer med å få nok mannskaper ut på tjeneste. Hege hadde ringt hovedkontoret, som fikk medlemmer fra Norsk Folkehjelp Jæren til å stille opp.
– «Herregud, skal de jærbuene hit», tenkte jeg. «De aner jo ikke hvordan ting fungerer her ute, og attpåtil er de seint ute». Jeg var lettere irritert, forteller Hege.
Men da båten la til kai og de forsinkede mannskapene fra Jæren steg i land, kom en herremann ved navn Angus mot Hege og smilte.
– Og så hilser han på meg, og så ser han på meg og sier: «Hei, Angus heter jeg». Jeg husker at jeg tenkte at det var de vakreste øynene jeg hadde sett, forteller Hege.
Ble med i Sanitetsungdom
Hver sommer etter at Hege hadde begynt å samle på steiner, var familien på plass på Utøya. Med både foreldre, tante og onkel i Norsk Folkehjelp Hadeland, ble det etter hvert naturlig for Hege å bli med i Sanitetsungdommen.
– Jeg hadde nok en litt annerledes barndom farget av folkehjelpskulturen. Når andre ungdommer reiste bort til vennene sine på fredager, møttes vi i sanitetsungdomsgruppa for å øve på førstehjelp.
Den siste sommeren med familien var i 2010. Året etter skulle Hege være på øya for første gang uten foreldre.
22. juli 2011
Sommeren 2011 var Hege blitt 16 år, og deltok som sanitetsungdom under opplæring på Utøya sammen med flere andre folkehjelpere. De hadde vært der siden søndag, og nå var det blitt fredag.
Det hadde regnet kraftig. Fotballkampene var avlyst fordi banen var for våt, og den største sikkerhetsbekymringen på øya var at teltene sto så tett at barduner og teltstenger kunne bli snublefeller.
– Snubletråder var jo den største risikoen vi så for oss, forteller Hege.
Så kom meldingene fra Oslo. En bombe hadde eksplodert i regjeringskvartalet. Folkehjelperne forsto raskt at det kunne være ungdommer på Utøya som hadde foreldre som jobbet der. Noen gikk for å samle deltakerne fra Oslo og Akershus, slik at de kunne få ringt hjem. Hege ble igjen ved Folkehjelpas telt sammen med venninnen Anna, datteren til Hanne. De begynte å steke vafler.
– Vi tenkte at de som trengte litt ekstra omsorg kunne komme ned til oss, spise litt og snakke og bli tatt vare på, sier Hege.
Skuddene faller
Hanne og Anne-Berit gikk opp mot kafébygget. Samtidig var en ny folkehjelper på vei over til øya. Flere gjorde seg klare til å møte ham ved kaia og hjelpe til med førstehjelpsutstyret han hadde med seg. Så hørte de lydene. Flere trodde først at det var fyrverkeri.
Men Guttorm skjønte at det ikke var det. Folk skrek. Ungdommer kom løpende. Skuddene kom nærmere.
– Guttorm reagerte med én gang. Nå måtte vi inn i Skolestua. Det var ingen diskusjon. Det var bare å gjøre som vi fikk beskjed om, sier Hege.
Ikke lenge før hadde Norsk Folkehjelp Hadeland deltatt på en terrorøvelse sammen med politiet. Nå gjorde de det de hadde øvd på.
Søkte tilflukt i Skolestua
Hege og de andre kom seg inn i Skolestua sammen med en stor gruppe ungdommer. Døra ble låst og vinduene dekket til med madrasser. Skolestua var etter hvert fylt til randen. Noen lå under sengene, andre satt oppå sikringsskapet. En av ungdommene var skutt. Til slutt bestemte de seg for ikke å slippe inn flere.
– Vi hørte at skuddene kom nærmere, forteller Hege.
De ble værende bak den låste døra til politiet kom og hentet dem ut. Så ble de fraktet med MS «Thorbjørn» over mot fastlandet. Men fordi landsida var full av skadde ungdommer og nødetatspersonell, ble de ført over til Storøya. Der ventet andre fra Norsk Folkehjelp på dem. For Hege er det fremdeles et av de sterkeste minnene fra denne dagen.
– Det å se noen i den samme uniformen … Det er familie, liksom. Vi stolte ikke hundre prosent på noen eller noe akkurat da. Men dette var folk vi var trygge på, og vi så dem stå der allerede da lemmen på båten gikk ned.
Fra Storøya ble de kjørt videre med buss til Sundvollen. Der begynte de etter hvert å få oversikt over hvem som hadde kommet seg av øya. To av folkehjelperne manglet: Anne-Berit og Hanne.
Senere på kvelden kom Anne-Berit. Hun hadde blitt igjen på Utøya for å hjelpe hardt skadde ungdommer, og var blitt fraktet fra øya i en privat båt.
Hanne kom aldri
– Jeg tror veldig mange av oss kjente på oss at det var noe som ikke stemte da Anne-Berit kom alene. Men ingen turte å si det høyt, sier Hege .
De ventet på nytt om Hanne. Datteren hennes, Anna, som hadde sittet og stekt vafler sammen med Hege noen få timer tidligere, var også blant dem som hadde kommet seg i sikkerhet. Etter hvert begynte håpet å svinne.
I dag vet Hege mer om det som skjedde med Hanne. Ungdommer som var på Utøya har fortalt at Hanne stilte seg mellom gjerningsmannen og ungdommer som forsøkte å komme seg unna.
– Hun gjorde det tøffeste noen kan gjøre. Hun prøvde virkelig å gi dem tid, sier Hege.
Det er fortsatt tungt for Hege å se Hannes navn blant navnene på minnesmerket på Utøya.
– Det beste hadde jo vært om navnet hennes ikke sto der. Absolutt. Men samtidig blir jeg litt stolt av den jobben hun gjorde.
Hanne er også blitt en målestokk for Hege.
– Jeg tenker ofte at jeg vil være like god til å gi omsorg som det Hanne var. Du måler deg jo litt opp mot henne.
Tilbake til Utøya
Bare én måned etter 22. juli var Hege tilbake på Utøya. Norsk Folkehjelp hadde sanitetsansvaret under minnemarkeringen, og 16-åringen tok på seg uniformen igjen.
Det skulle bli en lang vei tilbake. I flere år gikk Hege i behandling, og hun forteller at det tok mer enn ti år før de gode dagene begynte å bli flere enn de dårlige. Men å gi slipp på Utøya var aldri noe alternativ.
– Hver gang jeg hadde lyst til å tenke at «nå skal jeg bare ta helt avstand», ble det heller sånn: Fader heller. Nå skal jeg ta plass. Dette får ingen ta fra meg. Dette skal gå bra.
Da sommerleiren kom tilbake til Utøya, var Hege også tilbake i uniform. Siden har hun fortsatt å dra dit. Utøya har vært et av de mest konstante holdepunktene i livet hennes. Før årets første tur kan hun fortsatt glede seg så mye at hun får vondt i magen.
– Det er som om jeg skal hjem. Jeg tenker: «Nå skal jeg endelig få reise hjem igjen en tur».
Turen på Kjærlighetsstien
Hege og Angus hadde bare kjent hverandre noen dager da de ble sittende og dele en cola og prate. De andre folkehjelperne begynte raskt å ane at noe var på ferde.
– De begynte å tulle med oss, og vi var begge sånn: «Nei, nei, nei».
Senere den kvelden måtte en av deltakerne til legevakta på Ringerike. Angus tilbød seg å kjøre, og Hege ble med for å følge opp pasienten.
– På veien tilbake ble det en liten, koselig kveldsdate, rett og slett, smiler Hege. – Da vi kom tilbake til Utøya, måtte vi innrømme at de andre kanskje hadde hatt rett likevel. Og det var det ingen som ble overrasket over.
Mot slutten av den siste kvelden gikk Hege og Angus en tur på Kjærlighetsstien. Der kom det første kysset. Fem dager tidligere hadde Hege stått på brygga og irritert seg over de forsinkede jærbuene. Nå hadde hun falt for en av dem.
Dagen etter var leiren over. Angus dro hjem til Jæren, Hege til Hadeland. Men det gikk bare en uke før de bestemte seg for å møtes igjen. Hege bestilte flybillett til Jæren. Noen dager før avreisen ringte hun Angus.
– Jeg sa: «Du, Angus, jeg vet at dette sikkert kommer brått på, men jeg orker ikke dette. Kan ikke vi bare være kjærester?».
Svaret kom enkelt: – «Jo, det synes jeg».
I dag har Hege flyttet til Jæren. Og hun og Angus er forlovet.
– Hvis du hadde sagt til meg for ett år siden at jeg skulle flytte til Jæren og være forlovet, hadde jeg sagt at du var morsom, sier hun.
Det var heller ikke gitt at kjæresten skulle være en annen folkehjelper. Tvert imot hadde Hege vært ganske sikker på at akkurat dét ikke var noen god idé. Nå ser hun annerledes på det.
– Det var omsorgen jeg falt for. Hvis du ser Angus, tenker du kanskje at dette er en ganske tøff fyr. Men så er han den mykeste mannen jeg har vært borti.
Sterkere enn før
For Hege har kjærligheten gitt Utøya enda en betydning. Ytterpunktene kunne knapt vært større. Nå spøker Hege og Angus med at de kanskje burde gifte seg på Utøya også.
– Når vi først er i gang, hvorfor ikke, sier Hege.
Erfaringene fra Utøya har satt spor, men hun opplever også at hun er sterkere enn før.
– Jeg orker ikke å kaste bort tid på ting jeg ikke ser vitsen med. Jeg kan nok virke veldig direkte for mange. Men det er sjelden folk trenger å lure på hvor de har meg.
Flere gode dager i vente
For noen år siden ville tanken på å forlate Hadeland vært vanskelig. Nå har Hege gjort nettopp det. Hun har flyttet fra familie, venner, en jobb hun elsket og lokallaget i Norsk Folkehjelp som hun vokste opp i.
– Hadde du spurt meg for fem år siden om jeg kunne rive opp livet mitt på Hadeland og flytte til Jæren, hadde jeg sagt nei. Det tør jeg ikke. Nå står jeg nok stødigere enn jeg noen gang har gjort.
Det betyr ikke at alt er blitt enkelt. Dagene rundt 22. juli er fortsatt vanskeligere enn resten av året. Men det som tidligere var veldig tungt, er ikke like tungt lenger. Når Hege skal sette tall på livet nå, lander hun på 85–15.
– 85 prosent gode dager og 15 prosent dårlige. Det er jo ganske bra, sier hun.
Og dårlige dager trenger ikke lenger bety det de en gang gjorde.
– Det er helt greit hvis en dårlig dag skyldes at middagen svir seg. Da tenker jeg: «Ja, ja. Da begynner vi på nytt».
Nå gleder Hege seg mest til det som ligger foran henne.
– Jeg tenker bare: «Gud, hvor mye jeg har igjen å oppleve». Jeg gleder meg til resten av livet.
Og kanskje venter enda en stor begivenhet på Utøya. Hvis det skjer, vil Hege gjøre som hun har gjort siden hun var liten: Ta med seg en stein hjem.