Oslojenta Eva, med en far fra Grünerløkka og en mor fra Stockholm, vokste som enebarn opp på Rodeløkka.
– Vi bodde i Trondhjemsveien på ett rom og kjøkken. Foreldrene mine hadde sovesofa i stua og jeg sov i skapseng på kjøkkenet. Den nederste hylla i kjøkkenskapet var til leker. Jeg savna ikke noe, sier hun og smiler.
Da Eva var ti, flyttet familien til Bøler – langt ut på bondelandet, ifølge faren hennes. Nå bor hun på Oppsal. Hytta på Kjøkøy ble bygd på 60-tallet, og var starten på Evas hyttomani, som hun kaller det.
– Faren min jobba på jernbanen, og sammen med fire kolleger fikk han tilbud om tomter her. Det var ikke vei hit den gangen, så det ble mye bæring av sement og materialer, forteller hun.
Etter at faren døde, ble hytta skrevet over på Eva og fikk navnet Hurpehaugen. Bare fordi det er et morsomt navn, og overhodet ikke av noen annen grunn. Smilet og den litt hese latteren sitter løst.
– Den var sånn som alle andre hytter her ute på den tida, på cirka 25 kvadratmeter. Da jeg overtok, lånte jeg penger og bygde på litt. Så ble det uteplasser og dusjanlegg og drivhus, og det meste av dette bygde jeg sjøl, forteller hun.
Veien ut i yrkeslivet
Etter realskolen visste den unge Eva Olsen ikke riktig hva hun skulle bli, men tegneassistent hørtes litt spennende ut.
– De var ikke så oppfinnsomme når det gjaldt jobb hjemme hos meg. Det var liksom bare tre muligheter: Fabrikk, butikk eller kontor. Ingen av dem hørtes så morsomme ut, skal jeg være ærlig, sier hun.
Det endte med kveldsstudier på Elementærteknikeren, kombinert med jobb på Standard Telefon og Kabelfabrik. Etter noen få år i ferdighusfirmaet Sagahus var Eva lei av å bli bundet ved en pult.
– Da var det at en kollega – i en røykepause – sa: «Jeg veit hva vi gjør. Vi begynner å jobbe i barnehage, for jeg ser at der sitter dem på gjerdet og røyker». Dermed sa vi opp jobben og meldte oss på barnehagekontoret.
Fra assistent til spesialpedagog
Det ble noen år som assistent i barnehagen på Bogerudsletta. Styreren der var en aktiv fagforeningsdame.
– I motsetning til mange andre med høyere utdanning, holdt hun seg til Kommuneforbundet, sånn prinsipielt, og hun fikk dratt meg med, sier Eva.
Og Kommuneforbundet og senere Fagforbundet har det vært siden for Eva selv om yrkesvalget tok nye veier. 30 år gammel begynte hun på lærerskolen på Notodden. Hun ble førskolelærer og tok spesped. Så fikk hun jobb på Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser i Østmarka.
– Der ble jeg i 26 år. Jeg ble med i et team som reiste Norge rundt og foreleste om sjeldne diagnoser, de som var «mine». Etter hvert ble det mest Williams syndrom. Jeg er faktisk æresmedlem i den foreningen, sier hun med dårlig skjult stolthet.
Ble pensjonist på grunn av bikkja
Med jevne mellomrom blir intervjuet avbrutt av pistring og småbjeffing utenfra. Det er Tyra, en selskapssyk airedaleterrier på fire år som vil inn og være med i samtalen. For Eva er ikke bare hyttoman, hun er også hundeelsker. Og her sør i Østfold er det som regel ypperlige forhold også vinterstid for de daglige lufteturene – fire timer om sommeren og to om vinteren.
– Her er det mulig å gå på joggeskotur når jeg hjemme på Oppsal må kreke meg rundt med brodder på isen. Ofte drar vi ut til Hvaler, og noen ganger er vi i hundeparken i Fredrikstad, sier hun.
Tyra er den tredje airedaleterrieren Eva har. De to første var omplassert og het begge Sara da hun fikk dem med noen års mellomrom. Det Eva ikke visste, var at Sara 2 led av sterk separasjonsangst. Det hjalp ikke så mye at hun fikk være med på jobben.
– Hun hylte bare jeg gikk ut av kontordøra. Det var et mareritt. Jeg var 62 år og hadde full opptjening til pensjon, så det var bare én ting å gjøre, fant jeg ut. Jeg gikk av med AFP, ler Eva.
Et helvetes liv
Det er ikke alltid det hjelper å være spesialpedagog når en skal oppdra hunder. Det har Eva fått erfare med Tyra. Etter at hun måtte avlive Sara 2 i 2020, prøvde hun seg en sommer uten hund.
– Om høsten ble jeg bikkjesjuk. Så ble jeg overtalt til å ta en valp. For å si det sånn, det har vært et hælvete. Jeg trodde jeg ville klare det – høy på meg sjøl, siden jeg hadde hatt to slike bikkjer før, og hadde jobba med unger og atferd i omtrent 30 år – men jeg var helt maktesløs.
En hundetrener sa til henne: «Jeg vet ikke om du er klar over det, men du har fått ei jævla glup bikkje, og det er ingen fordel, for de er mye vanskeligere å oppdra». Det kan Eva skrive under på, men hun påstår at Tyra har roet seg litt det siste året.
Vil støtte sine hjertesaker
Selv om det kan virke som om Evas liv utelukkende har vært konsentrert om jobb, hytte og hunder, har hun også fått tid til bydelsutvalg, fagforening og partilag i Arbeiderpartiet. Men mann og barn har det aldri blitt. Har det vært et savn?
– Ikke før nå når jeg begynner å nærme meg slutten, som jeg sier. Nå tenker jeg, faen at jeg ikke sørga for å få noen unger etter meg som kunne overta hytta. Jeg har lagt så mye av sjela mi i den. Jeg har tenkt på om jeg kanskje skulle ha adoptert en handy tredveåring, ler hun.
I utgangspunktet var det ikke opplagt at det var Norsk Folkehjelp Eva ville tilgodese i sitt testament. FOD-gården og Leger uten grenser var lenge med i bildet.
– Alle formål er jo bra på sin måte, men så tenkte jeg at det måtte bli Folkehjelpa. Organisasjonen springer jo ut av arbeiderbevegelsen, noe som er viktig for meg. Og så er det avgjørende at de tør å ta politisk stilling.
– Har du noen saker du brenner ekstra for?
– Jeg har skrevet i testamentet mitt at jeg vil at støtten skal gå til et eller flere kvinneprosjekter, aller helst i Palestina, til lokale organisasjoner som jobber for likestilling og mot vold mot kvinner. Jeg syns verden er altfor taus når det gjelder det vold mot kvinner, også her til lands. Det vil jeg bidra til å gjøre noe med.