Sør-Afrikas demokratiske overgang lovet et samfunn bygget på verdighet, likhet og menneskerettigheter. Likevel, mer enn tre tiår etter apartheidens slutt, er fremmedfrykt fortsatt en av landets mest vedvarende og voldelige sosiale utfordringer. Periodiske angrep mot migranter, flyktninger og utenlandsk eide virksomheter fortsetter å avdekke dype splittelser i samfunnet, og viser hvordan fattigdom, ulikhet, arbeidsledighet, ekskludering og konkurranse om knappe ressurser kan manipuleres til fiendtlighet mot samfunnets mest sårbare grupper.
Fremmedfrykt i Sør-Afrika er ikke bare et problem med fordommer. Den er dypt forankret i strukturelle ulikheter som fortsatt former tilgangen til jobber, boliger, land, offentlige tjenester og økonomiske muligheter. Lokalsamfunn som opplever kronisk arbeidsledighet, dårlig tjenesteyting og begrenset politisk innflytelse, retter ofte sin frustrasjon mot migranter snarere enn mot systemene som opprettholder ulikhet. I denne sammenhengen blir migranter praktiske syndebukker for bredere styringsfeil og sosioøkonomiske vanskeligheter.
En brutal virkelighet
Den menneskelige kostnaden ved fremmedfrykt i Sør-Afrika er dyp. Migranter og flyktninger møter fortsatt vold, trusler, tvungen fordrivelse, ødeleggelse av eiendom og utelukkelse fra essensielle tjenester. Anti-innvandringsgrupper har gjennomført razziaer mot uformelle handelsmenn, blokkert tilgang til helsetjenester og målrettet personer utelukkende basert på deres nasjonalitet eller oppfattede utenlandske status.
Brutaliteten i denne virkeligheten ble tydelig avslørt under «March and March»-kampanjen, en anti-immigrasjonskampanje som ga myndighetene en frist til 30. juni med å håndheve immigrasjonslovgivningen og som oppfordret immigranter til å forlate landet. Fristen utløste utbredt frykt og panikk blant migrantmiljøer. Tusenvis flyktet fra hjem og virksomheter, og søkte tilflukt på ambassader og midlertidige herberger. Mange kvinner og barn ble tvunget til å sove utendørs i flere uker mens de ventet på hjelp eller hjemsendelse, og kunne ikke komme hjem på grunn av sikkerhetsbekymringer.
Omfanget av fordrivelsen overveldet raskt ambassade- og hjemsendelsesprosessene, noe som skapte etterslep og en humanitær krise. Familier mistet levebrødet sitt, barn gikk glipp av skolen, og sårbare lokalsamfunn ble stående uten tilstrekkelig beskyttelse. Disse hendelsene viste hvor raskt fremmedfiendtlig retorikk kan oversettes til omfattende menneskelig lidelse.
Utover den umiddelbare volden forsterker fremmedfrykt sosiale splittelser og avleder oppmerksomheten fra de strukturelle årsakene til fattigdom, arbeidsledighet og ulikhet.
For mange migranter har frykt blitt en del av hverdagen, noe som undergraver Sør-Afrikas konstitusjonelle forpliktelse til verdighet, likhet og menneskerettigheter for alle som bor i landet.
Fremmedfrykt og fordeling av makt og ressurser
Sør-Afrika er fortsatt et av de landene med mest ulikhet i verden. Konsentrasjonen av rikdom, jordeierskap og økonomisk makt i hendene på noen få fortsetter å forme de levde realitetene til millioner. I dette miljøet blir konkurransen om uformelle handelsmuligheter, sysselsetting, bolig og kommunale tjenester sterkt politisert.
Fremmedfrykt blomstrer der folk føler seg ekskludert fra økonomisk deltakelse og beslutningsprosesser. I stedet for å rettes mot de mektige institusjonene som kontrollerer rikdom og ressurser, rettes den offentlige frustrasjonen ofte mot migranter og flyktninger som ofte befinner seg i de samme marginaliserte sosiale og økonomiske rommene som fattige sørafrikanere. Denne dynamikken forsterker sosial fragmentering og svekker kollektive anstrengelser for å ta tak i de grunnleggende årsakene til ulikhet.
For sivilsamfunnet skaper dette en betydelig utfordring. Organisasjoner som arbeider med sosial rettferdighet, menneskerettigheter, miljørettferdighet, arbeidsrettigheter og grasrotdemokrati, er avhengige av solidaritet og kollektiv handling. Fremmedfrykt undergraver denne solidariteten ved å skape splittelser mellom samfunn som deler mange av de samme kampene.
Innvirkning på sivilsamfunnet og respons fra Norsk Folkehjelps partnere
Fremmedfrykt har direkte innvirkning på mange av lokalsamfunnene som Norsk Folkehjelps partnere samarbeider med, særlig migranter som driver med uformelt arbeid, handel, jordbruk og lavtlønnede sysselsettinger. Når anti-migrantstemningen eskalerer, møter disse samfunnene ofte vold, fordrivelse, tap av levebrød og ekskludering fra essensielle tjenester.
Norsk Folkehjelps partnere har svart med solidaritet og forsvarer de konstitusjonelle rettighetene. African Reclaimers Organisation samler gjenvinnere på tvers av nasjonaliteter og kjemper for verdighet og anstendig arbeid. Abahlali baseMjondolo utfordrer fremmedfrykt i uformelle bosetninger ved å fremme enhet blant fattige og marginaliserte samfunn. CSAAWU organiserer sårbare arbeidere og styrker solidariteten mellom sørafrikanske og migrantarbeidere. Socio Economic Rights Institute gir juridisk støtte og har vært avgjørende i forsvaret av migranter, uformelle handelsmenn og andre sårbare grupper mot fremmedfiendtlige handlinger og ulovlige utkastelser. Konsortiet for flyktninger og migranter i Sør-Afrika overvåker fremmedfiendtlige hendelser, koordinerer humanitær støtte og arbeider for beskyttelse av flyktninger og migranter. Equal Education har forsvart retten til migrant- og flyktningbarn til å få tilgang til offentlig utdanning, og utfordrer forsøk på å utelukke dem fra skolene.
Sammen viser disse organisasjonene at responsen på fremmedfrykt ligger i solidaritet, rettighetsbasert påvirkning og å ta tak i de underliggende årsakene til ulikhet, ekskludering og fattigdom, i stedet for å gjøre sårbare samfunn til syndebukker.
Blikk fremover mot lokalvalget
Etter hvert som Sør-Afrika nærmer seg lokalvalgene i november, er det en risiko for at migrasjon og statsborgerskap vil bli stadig mer politisert. Anti-innvandringsgrupper og enkelte politiske aktører kan forsøke å utnytte den offentlige frustrasjonen over arbeidsledighet, kriminalitet og dårlig tjenesteleveranse ved å skylde på migranter for bredere sosioøkonomiske utfordringer.
Valgperioder forsterker ofte populistiske fortellinger som gjør komplekse spørsmål om ulikhet og styring om til debatter om nasjonalitet og tilhørighet. Dette kan øke spenningene og sette migrantmiljøer i større fare.
Samtidig har sivilsamfunnet en viktig rolle i å fremme sosial samhørighet, forsvare konstitusjonelle rettigheter og sørge for at den offentlige debatten fokuserer på de grunnleggende årsakene til ulikhet og ekskludering, i stedet for å gjøre sårbare samfunn til syndebukker.