Sorghum er ikke en ny matvare i området. Kornet har lenge vært en del av kostholdet. Forskjellen nå er kunnskapen bøndene har fått gjennom opplæring støttet av Norsk Folkehjelp. Med bedre dyrkingsteknikker får de større avlinger og mer ut av jorda de har tilgang til.
– Før måtte jeg spørre mannen min om penger. Nå tjener jeg dem selv, forteller Rebecca Akol Ater.
Prosessen starter med å rydde land. Når regntiden kommer, planter de. Sorghum kan høstes etter rundt seks måneder. Etter innhøsting tørkes avlingen før den males opp og selges. Frøene brukes til mat, mens restene går til dyrefôr. Noen av de rødaktige stilkene kan også tygges – de smaker søtt, nesten som sukkerrør – og det er ikke sjeldent å se barn gå rundt og knaske på en stilk.
Før Norsk Folkehjelp kom, var familiene ofte avhengig av å spise ville grønne vekster. Det førte ofte til diaré og dårlig helse.
– Før brukte vi ikke grønnsaker. Nå har vi fått såkorn og opplæring. Vi merker forskjell på helsa, spesielt på fordøyelsen. Før slet vi mye med diaré. Det er blitt mye bedre.
Mat på bordet – og barn på skole
Rebecca Akol Ater bor i en husholdning på ti personer – åtte av dem barn. Økt matproduksjon og inntekt fra salg av overskudd har gjort en enorm forskjell.
– Nå kan barna våre gå på skole. Vi har mer mat, og vi har råd til medisiner når noen blir syke, forteller hun.
Gruppa hennes består av 170 medlemmer. Hvert hushold har fått tildelt et område som de selv har ansvar for å rydde og dyrke. Det gir eierskap, ansvar og selvstendighet.
Gruppeleder Michael Makol Muorwal understreker betydningen av opplæringen de har fått.
– Vi har lært gjennom en demonstrasjonsgård, og så tar vi kunnskapen med oss hjem. Avlingene har økt, og overskuddet selger vi. Det gir penger til skole og sykehus. Vi føler oss sterkere nå som vi får nok å spise.
Likevel er behovene fortsatt store. Mange flere i lokalsamfunnet ønsker opplæring, og begrenset tilgang på såkorn er en utfordring.
Veien til trygghet og marked
Det er de samme familiene som deltar i jordbruksprosjektet som også har vært med på å bygge ny vei i området – et prosjekt finansiert av Verdens matvareprogram (WFP) og støttet av Norsk Folkehjelp. John Maluk Matip beskriver hva veien har betydd:
– Før var det nesten umulig å komme seg til sykehus. Nå kan ambulansen nå fram hvis noen blir syke. Vi kan også frakte produktene våre til byen og selge dem.
Veien bygges av lokalsamfunnet selv. Hvert hushold har ansvar for å bygge én kilometer vei som er seks meter bred. De jobber annenhver dag og får kontant betaling for innsatsen. Arbeidet er tungt, men resultatene er livsviktige. Elizabeth Yom Aingok peker spesielt på hva dette betyr for gravide kvinner:
– Nå kan fødende fraktes til sykehus. Ingen kvinne trenger å dø i barsel lenger, sier hun, og framhever at den brede veien også gir økt trygghet på andre måter: – Nå kan vi se hyenene på lang avstand.
Lokalsamfunnet bestemmer
En viktig del av arbeidet er at lokalbefolkningen selv definerer hva de trenger mest. I flere år har matusikkerhet og manglende tilgang til markeder vært identifisert som hovedproblemene. Løsningene ble økt produksjon av sorghum og bygging av vei.
Prosjektene startet med møter mellom lokale myndigheter, relevante departementer, RRC, WFP og andre aktører. Deretter ble det nedsatt en prosjektkomité som mobiliserer lokalsamfunnet og sikrer felles prioriteringer. En ingeniør bistår for å sikre at veien holder god standard, men selve byggingen er det innbyggerne som står for.
Veiene som bygges kobles sammen og leder til slutt inn mot Cuibet, slik at flere landsbyer får tilgang til markedene.
For Rebecca Akol Ater handler endringene om mer enn avlinger og infrastruktur.
– Nå bidrar jeg økonomisk i familien. Det har forandret forholdet mellom meg og mannen min. Og det gir barna våre en framtid.
Gjennom kunnskap, samarbeid og lokalt eierskap har et lokalsamfunn tatt viktige skritt mot økt matsikkerhet, bedre helse – og større selvstendighet for kvinnene.