Denne følelsen ville hun beholde, og bruke den til å vise kvinner i Sør-Sudan at det er mulig å få til det som kan virke uoppnåelig. Men for Dorongs del ville menn i uniformer noe annet. For hun var jo bare en kvinne.
Grace Dorong vokste opp som flyktning i Kakuma-leiren. Hun var barn da hun ble drevet på flukt av krig og konflikt i Sør-Sudan. Kakuma ble hjemmet hennes i årene som fulgte – et sted preget av venting, tap og begrensninger, men også av motstandskraft.
– Jeg var et barn i en flyktningleir. Men jeg fikk utdanning, sier hun.
Dette er en setning hun gjentar flere ganger, som et vitnesbyrd. For i Kakuma er skolegang ingen selvfølge. Grace Dorongs mor tok kampen og insisterte på at datteren skulle lære. At hun skulle forstå verden. At hun skulle få muligheter moren selv aldri hadde hatt.
– Hun er min største motivasjon, sier Dorong. – Jeg så hva hun bar på. Og jeg så hvordan kvinner holder samfunnet i gang, selv når ingen anerkjenner det.
Kvinner kan også fly
Muligheten kom i Sør-Afrika. Grace Dorong ble tilbudt plass i et pilotutdanningsprogram, og hun tok imot med en blanding av ærefrykt og målbevissthet. For henne handlet det ikke bare om å lære å føre et fly.
– Jeg tror på å snakke ut ifra erfaring, sier hun. – Hvis jeg skulle si til kvinner at de kan gjøre hva som helst, måtte jeg også vise det i praksis.
Hun husker den første soloflyvningen. Frykten. Tårene. Gleden. Øyeblikket da bakken forsvant under henne.
– Jeg tenkte: Nå kan jeg fortelle dem. Nå kan jeg si at også kvinner kan fly, sier Dorong.
Men så stoppet alt opp. Etter at hun fikk godkjent en privat pilotlisens, forsvant finansieringen. Muligheten til å ta en kommersiell lisens glapp. Dorong måtte hjem – til et nytt land, Sør-Sudan, som nettopp hadde blitt selvstendig, og som hun håpet ville ha bruk for henne.
Det var da hun gikk inn på regjeringskontoret i Juba at drømmen brast. Hun hadde reist hjem med uniformen i bagasjen, papirene i orden og et håp hun trodde var reelt: at Sør-Sudan trengte henne. At landet trengte kvinner som ville bygge noe nytt. I stedet ble hun kastet ut av kontoret.
– Dette stipendet er ikke for kvinner. Det er for menn som skal bygge landet, var beskjeden hun fikk.
Ordene falt hardt. Ikke bare som avslag, men som en dom. Generalen foran henne avbrøt henne før hun var ferdig med å snakke. Han så ikke på papirene hun hadde jobbet så hardt for. Han så ikke årene i flyktningleiren. Han så bare én ting: at hun var kvinne. Da hun begynte å gråte, ble han irritert. Han samlet dokumentene hennes i en bunke og kastet den mot henne: – Gå!
Grace Dorong tok papirene. Hun gikk. Og på veien hjem, gjennom Juba, begynte noe annet å vokse fram – langsomt, smertefullt, men urokkelig.
Sto opp mot urettferdigheten
Etter tre dager med gråt, søvnløshet og stillhet, satt Grace Dorong under et tre. Hun hadde ingen plan. Ingen støtte. Bare sinne, sorg – og en uro som nektet å slippe taket.
– De sa at jeg «bare» var en kvinne. Men jeg er ikke bare en kvinne. Kvinner er fundamentet i samfunnet, sier Dorong.
Hun tok fram en penn. Begynte å tegne. Først uten mål, så mer bestemt. Røtter. Dype, sammenvevde røtter. I midten: En kvinne som holder et barn.
– Jeg tenkte: Hvis vi tar vare på røttene, får vi en sterk framtid. En generasjon som kan vokse. Det var der navnet kom fra: Root of Generations.
Hun registrerte organisasjonen kort tid etter. Uten penger. Uten ansatte. Men med en idé som var født av nederlag – og gjort om til motstand.
Å lære seg systemet
Det neste hinderet var like konkret som det var brutalt: Hvordan driver man egentlig en organisasjon?
– Jeg visste ingenting om prosjektplanlegging, søknader eller rapportering, sier Dorong. – Men jeg forsto at ingen ville tro på meg hvis jeg ikke kunne språket deres.
Hun vendte tilbake til skolebenken. Tok en bachelorgrad i prosjektplanlegging og tilskuddsforvaltning. Lærte seg systemene. Lærte kravene. Lærte hvordan idealisme oversettes til budsjetter og indikatorer.
Da hun kom tilbake til Juba, begynte hun å banke på dører. De fleste forble lukket.
Endelig noen som lyttet
Det var først da Grace Dorong møtte representanter fra Norsk Folkehjelp at noe løsnet. Det ble et vendepunkt – ikke fordi støtten var stor i kroner, men fordi hun ble tatt på alvor.
– De lyttet. De forsto at dette handlet om mer enn et prosjekt. Det handlet om likestilling, om rettferdighet, om liv, forteller hun.
I 2019 fikk Root of Generations sin første støtte. På det tidspunktet besto organisasjonen av tre personer: Dorong selv, en programleder og én frivillig. I dag har organisasjonen rundt 35 ansatte og kontorer flere steder i landet. Støtten fra Norsk Folkehjelp har fortsatt – ikke bare økonomisk, men gjennom veiledning, tillit og langsiktig partnerskap.
– Det er forskjell på å få penger og å bli sett som organisasjon, sier Dorong. – Her er det begge deler.
Virkelighetens verden
Over halvparten av de juridiske rammeverkene som skal fremme og beskytte likestilling er på plass. På papiret ser det ut som samfunnet beveger seg i riktig retning. Men bak disse tallene finnes det en annen virkelighet.
Sør-Sudan har ratifisert flere internasjonale konvensjoner for kvinners rettigheter. Det finnes lover. Strategier. Handlingsplaner. Men gjennomføringen uteblir.
Et landskap av traumer
Root of Generations jobber med kvinner og barn i noen av Sør-Sudans mest sårbare områder. Arbeidet spenner bredt: dokumentasjon av kjønnsbasert vold, juridisk bistand, traumeheling, økonomisk styrking, fredsbygging og politisk påvirkning.
– I Sør-Sudan er nesten alle traumatisert, sier Grace Dorong. – Inkludert fluene, legger hun til.
Bak humoren ligger et alvor. Krig, flukt, fattigdom og vold har satt dype spor. Derfor er psykososial støtte integrert i alt organisasjonen gjør.
– Du kan ikke snakke om rettigheter uten å snakke om traumer. Du kan ikke bygge fred uten å helbrede mennesker, sier hun.
Root of Generations jobber med lokalsamfunn, ikke bare kvinner. Menn inkluderes som allierte. Ungdom får opplæring. Tradisjonelle ledere utfordres – forsiktig, men tydelig.
– Krigene og konfliktene er maskuline, sier Dorong. – Men konsekvensene er feminine.
Uventet anerkjennelse
Da e-posten kom, trodde Grace Dorong det var en feil. Det dreide seg om en nominasjon. En pris. Hun var blant Afrikas mest innflytelsesrike kvinner.
– Jeg trodde de hadde sendt den til feil adresse, sier hun, og ler lavt.
Det tok en uke før hun svarte. Ba om bekreftelse. Ba om navnene på dem som hadde nominert henne.
– Jeg kunne ikke forstå hvem som så meg.
Da hun endelig trodde på det, gråt hun igjen. Men denne gangen var det annerledes.
– Denne prisen er ikke for meg, sier hun. – Den er for kvinnene i bushen. For dem som krysser grenser med barna sine. For dem som mister alt og likevel går videre.
Hun beskriver seg selv som et såret dyr som nekter å legge seg ned.
– Jeg fortsetter så lenge jeg kan bevege meg.
Å bygge noe som varer
Framtida for Root of Generations dreier seg om mer enn vekst. Den handler om overlevelse. Om lokal forankring. Om å ikke være fullstendig avhengig av internasjonal bistand.
– Vi må eie noe selv, sier Dorong. – Land. Kontorer. Matproduksjon.
Organisasjonen har startet med irrigasjonsprosjekter. De fleste bøndene er kvinner. Målet er mat på bordet – og inntekt til skolegang.
– Motstandsdyktighet er ikke bare et ord. Det er en praksis, sier hun.
Hun vet at veien videre er usikker. At globale kutt rammer lokalt arbeid. Men hun nekter å gi opp.
– Vi kan ikke bare snakke om motstandskraft. Vi må være motstandsdyktige.
Sterke røtter
Historien om Grace Dorong er ikke en solskinnsfortelling. Den er full av tap, motstand og strukturell urett. Men den er også et vitnesbyrd om hva som skjer når et nei blir omgjort til handling. Fra en flyktningleir til internasjonale talerstoler. Fra et kontor der hun ble kastet ut – til et nettverk av kvinner som reiser seg.
– Jeg tror ikke på å forandre hele verden på én gang, sier hun. – Men hvis jeg kan forandre ett liv, er det nok.
Hun ser på logoen hun tegnet under treet for mange år siden. Røttene. Kvinnen. Barnet.
– Hvis røttene er sterke, vil generasjonene blomstre.
Og i Sør-Sudan – et land som fortsatt leter etter fotfeste – har noen røtter allerede begynt å feste seg dypt i jorda.