– Nå er jeg en stolt nordmann i mitt andre hjemland, tenker Adem. Møtet med minehunden Hope har brakt fram minner fra hans egen barndom og oppvekst i Bosnia-Hercegovina under krigen på Balkan.
Vi er i Sarajevo våren 2024, og Adem har reist hit sammen med andre fra norske bedrifter som støtter opp under Norsk Folkehjelps minearbeid i Ukraina og i andre land. Det bidrar til å få livsfarlige bomber opp fra bakken, så de ikke ligger der som drapsvåpen i titalls år etter at krigen er over.
Norsk Folkehjelps senter for minehunder feirer i år 20 år med avl og trening av minehunder. Det feires med å flytte hele skolen nærmere sentrum og til nyere og mer effektive lokaliteter.
For å få støtte til driften av senteret og utdanning av minehundene, har Norsk Folkehjelp etablert en ordning der bedrifter støtter – eller «ansetter» – sin egen hund, og det var i den forbindelsen Jæren Sparebanks representant Adem var med på turen.
Faren hardt skadd
Når Adem forteller hvordan han selv opplevde at han som barn lå og lyttet etter fly og bomber, og hvordan disse minnene dukker opp igjen på turen, blir det stille rundt bordet fra de andre deltakerne. De forstår at dette er spesielt for Adem.
Adem forteller også hvordan han endte opp i Norge.
– Etter en stor offensiv i krigen frigjorde Kroatia området der vi bodde, og den bosniske hæren overtok. Det gjorde det mulig å krysse grensen. Far, som var hardt skadd, ble sendt på sykehus i Kroatia. På grunn av skadene ble han godkjent som FN-flyktning og sendt til Norge alene. Familien skulle komme etter.
Reisen til kalde Norge
En dag måtte Adem, som da var ti år, og hans søster på ni ta et hjerteskjærende farvel med besteforeldre, annen nær familie og venner for å ta fatt på den lange reisen til kalde Norge. De ankom Flesland midt på natta, og en minibuss fraktet dem til asylmottaket i Kinsarvik.
– Jeg husker at jeg våknet opp og så rett inn i en fjellvegg, forteller Adem. – Jeg tenkte mitt, men på andre siden så jeg Hardangerfjorden som lå der og blinket. Nå anser jeg Kinsarvik som mitt andre fødested. I vår konfirmerte min datter seg i rogalandsbunad, og hadde jeg hatt bunad selv, hadde jeg båret hardangerbunaden med stolthet.
Adem opplevde at alle i Norge tok dem vel imot, men trekker spesielt fram lokalsamfunnet i Kinsarvik.
– Folk der ga oss tilbake troen på menneskeheten og på godheten blant menneskene. Det endret både meg og mine foreldre, sier han.
En bank med solidariske tradisjoner
Så hvordan endte Jæren Sparebank opp med en egen minehund? Administrerende direktør Geir Magne Tjåland fikk noe å tenke på da Norsk Folkehjelp kontaktet ham med et spesielt tilbud. Kunne banken tenke seg å «ansette» en minehund?
Tjåland tok det opp med styret, som sa ja. Jæren Sparebank er en bank med lokale røtter og med gode solidariske tradisjoner. De hadde lyst til å ta samfunnsansvar, spesielt i lys av krigen i Ukraina og det Europa nå står overfor. Så henvendelsen om noe så konkret som å støtte en minehund, passet godt inn.
Banken gjennomførte en navnekonkurranse blant de ansatte, og ett av flere forslag på navn til bankens egen hund var Banka, som Adem mente også fungerte på bosnisk. Men de ansatte stemte for navnet Hope, og dermed fikk en liten belgisk fårehund nytt navn, registrert i det bosniske hunderegisteret, og de ansatte i Jæren Sparebank en ny «kollega».
Stor betydning for staben
Adem Seferagic kan fortelle at Hope er et populært samtaleemne på personalmøter, og at de bygger eierskap via møter på Teams med alle ansatte.
– Jeg deler oppdateringer om Hope som kommer jevnlig fra Norsk Folkehjelp med alle ansatte. Vi har infoskjermer i alle bankens filialer der vi viser hundens framgang i treningen. Vi presenterer også Hope med tekst og bilder i våre sosiale mediekanaler.
For de ansatte har hunden fått stor betydning.
– Hver gang det kommer en oppdatering, blir Hope temaet i lunsjen og i samtalen rundt bordet en stund framover, og akkurat det synes jeg er utrolig kjekt. Det varmer når jeg hører hvor positive og stolte folk er over det de er med på.
Under oppholdet i Sarajevo ble Adem også imponert over profesjonaliteten blant de ansatte ved minehundsenteret.
– Jeg er aktiv friluftslivsmann og jeg kjenner godt til Norsk Folkehjelps redningstjeneste, her lokalt, fra før av. Og nå fikk jeg også se den internasjonale delen. Bare det å lese logoen på engelsk, syntes jeg var veldig, veldig sterkt – Norwegian Peoples’ Aid. Da skjønner du at her er det faktisk folk som har et ønske om å hjelpe.