Før krigen startet 7. oktober 2023 bodde Saada sammen med mannen, som arbeidet i kommunen, og barna sine i Jabalia flyktningleir nord på Gazastripen.
– Vi hadde et hjem og livet var vakkert. Vi levde lykkelig og fredelig, og kunne sove gjennom hele natten uten frykt, forteller hun.
Bare to dager etter at bombene begynte å regne over Gaza, ble Saadas 13 år gamle sønn drept. Familien ble drevet på flukt, og noen dager senere fikk mannen hennes påvist kreft med spredning til blant annet prostata, lungene og leveren.
– Det var utrolig smertefullt å miste sønnen min. Sorgen var tung å bære, men samtidig måtte jeg finne styrke til å støtte mannen min, trøste barna mine og dempe frykten deres for bombingen. For familiens skyld var jeg nødt til å holde meg sterk, sier hun.
Frykter vinteren
I løpet av krigen har familien flyktet 13 ganger.
– Hver gang vi fikk høre at vi måtte flytte igjen, føltes det som om hjertet mitt nesten sluttet å slå. Hver flukt førte med seg mer smerte og lidelse og vi gikk gjennom den ene prøvelsen etter den andre, sier Saada.
Da våpenhvilen ble kunngjort i oktober 2025, bestemte familien seg for å reise nordover igjen.
– Vi ble overlykkelige ved tanken på å kunne vende tilbake, men da vi kom frem fant vi bare en haug med ruiner. Det var et hjerteskjærende øyeblikk, forteller hun.
Familien har søkt tilflukt gjennom AISHA, en lokal samarbeidspartner for Norsk Folkehjelp.
– Nå bor vi i et telt i Basmet Amal-leiren for kreftpasienter. Hverdagen er full av lidelse, fortvilelse og vanskeligheter, og vi har ikke noe privatliv. Det er vanskelig å takle den ekstreme varmen om sommeren og kulda, vinden og regnet om vinteren.
Basmet Amal-leiren ble etablert av AISHA for å gi kreftpasienter og familiene deres et sted å bo under krigen. Her får familiene tilgang til blant annet medisinsk oppfølging, psykososial støtte og undervisning for barn. Saada bor sammen med mannen og de fem gjenlevende barna deres, som er mellom 9 og 21 år gamle i et telt som er slitt og skadet av den sterke solen og varmen gjennom sommeren.
– Før krigen pleide vi å glede oss til vinteren, fordi vi hadde et hjem, vegger som beskyttet oss og varme. Nå fylles hjertene våre av frykt når vinteren nærmer seg, sier hun.
Sist vinter ble alle barna syke etter at uvær rammet leiren.
– Vinden rev av presenningene, selv om vi hadde festet dem godt. Vannet strømmet inn under teltet, og den yngste sønnen min var gjennomvåt fra topp til tå. Nå har vi et desperat behov for et nytt telt som kan gi oss en viss beskyttelse og holde barna varme gjennom vinteren, sier Saada.
Insekter og skadedyr
I tillegg til vær og vind må familien forsøke å holde rotter og andre gnagere unna. De har ødelagt mat familien har spart på, og en natt ble den eldste sønnen bitt i fingeren av en rotte mens han sov.
– Noen ganger føler jeg at det er gnagerne som hører hjemme her, og at det er vi som trenger oss inn på deres område. Om natten sover mannen min utenfor teltåpningen for å holde rottene unna. Under hungersnøden lærte vi oss å lagre mat i tilfelle vi skulle oppleve sult igjen, men gnagerne spiste opp alt vi hadde spart på. I tillegg har vi mygg som etterlater barnas kropper fulle av stikk, forteller Saada.
Rent drikkevann kommer regelmessig med lastebiler, mens måltider fra et felleskjøkken blir delt ut mer uregelmessig.
– Med en gang barna ser bilen som kommer med maten løper de mot den, fulle av begeistring. Krigen og hungersnøden har lært dem å sette pris på den lille mengden mat de får, sier hun.
Risikabel jakt på ved
På dager uten matutdeling må Saada forsøke å skaffe ingredienser selv, men både prisene og mangelen på brensel gjør det vanskelig.
– Det er ikke mulig å få tak i gass til matlaging, og ved er svært dyrt. Jeg sender sønnen min ut for å samle ved og papp vi kan brenne og vi må sitte ved et åpent bål. Selv det å gå på markedet for å kjøpe grønnsaker er en kamp, fordi prisene er så høye, sier hun.
Leger har gitt henne råd om kostholdet både til mannen og ett av barna, som lider av blodmangel.
– Mannen min har fått beskjed om at han bør unngå hermetikk, han trenger ferske grønnsaker, frukt, kjøtt og fisk, men jeg har ikke råd til å gi ham det, forteller Saada.
Mannen hennes var avhengig av rullestol i ni måneder etter at han ble syk.
– Kreftpasienter trenger emosjonell støtte like mye som medisinsk behandling, om ikke enda mer. Det var et tøft ansvar å bære for meg, midt i sorgen over sønnen min og mens vi stadig måtte flykte. En av mine største prestasjoner var å hjelpe mannen min med å komme seg ut av rullestolen og begynne å gå med krykke, sier hun.
Jakt på medisin
Saada har oppsøkt flere hjelpeorganisasjoner for å forsøke å skaffe behandlingen mannen trenger.
– Jeg gikk fra den ene organisasjonen til den andre. AISHA sørget for noen av medisinene hans og det er jeg dypt takknemlig for, men det er fortsatt medisiner han trenger som jeg ikke har råd til eller som det ikke er mulig å få tak i, forteller hun.
AISHA har også holdt informasjonsmøter om eksplosivrester, slik at familiene skal kunne kjenne igjen farlige gjenstander og vite hvordan de skal forholde seg til dem. En dag landet en del av et missil like ved teltet til Saada.
– Jeg flyttet umiddelbart familien min bort fra området fordi jeg var redd for at den fortsatt kunne inneholde noe som kunne eksplodere, eller giftige stoffer. Takket være opplæringen vi hadde fått, visste vi hvordan vi skulle reagere, sier hun.
Familien mottar også humanitær hjelp, men utdelingene er uregelmessige og dekker ikke alle behov.
– Men hver gang vi mottar hjelp, letter det byrden for meg og familien min betydelig, sier hun.
Overveldet av frykt
Krigen har også gått hardt utover barnas utdanning. Etter to år uten ordentlig skolegang får de yngste nå undervisning på midlertidige læresteder.
– Jeg sender barna mine dit, men er konstant redd for sikkerheten deres. Det kan forekomme luftangrep og eksplosjoner, og det kan finnes eksplosivrester fra krigen på stedene der de får undervisning, forteller Saada.
En av døtrene ønsket å studere medisin, men har i stedet begynt på språk og oversettelse, med fordypning i engelsk og fransk.
– Vi har ikke råd til å hjelpe henne med å følge drømmen sin om å studere medisin. Hun har alltid vært flink i engelsk, så jeg oppmuntret henne til å studere språk. Kanskje kan drømmen hennes om å bli lege en dag gå i oppfyllelse.
Selv etter våpenhvilen lever familien med usikkerhet om hvor lenge de kan bli værende.
– Frykten har blitt en del av livene våre, og noen ganger blir vi fullstendig overveldet av den. Når som helst kan noen komme og si at vi må dra. Ingen steder i Gaza er trygge, påpeker hun.
På spørsmål om hva hun skulle ønske hun hadde kunnet gi barna sine gjennom krigsårene, svarer Saada:
– Det er så mye. Jeg har ikke klart å gi dem en følelse av trygghet, gode rammer for læring og utdanning eller det privatlivet og de mulighetene for lek og fritidsaktiviteter som de fortjener. Barna våre har mistet så mye.