Krigen i Ukraina og Putins atomtrusler sendte atomfrykten i været i året som gikk. Samtidig økte flere av atommaktene antall atomstridshoder som er tilgjengelig for bruk. Men heldigvis fantes det også lysglimt i atomvåpenåret 2022, viser siste utgave av Nuclear Weapons Ban Monitor.
Rapporten utgis av Norsk Folkehjelp i samarbeid med blant andre Federation of American Scientists, og gir en årlig statusoppdatering på verdens atomvåpenarsenaler. Den måler også framgangen til FN-traktaten som forbyr atomvåpen. Ifølge rapporten fantes det 9576 atomstridshoder tilgjengelig for bruk i verden i starten av 2023. Til sammen har de en sprengkraft på mer enn 135 000 Hiroshima-bomber, våpenet som i sin tid drepte 140 000 mennesker.
– Siden 2017 har vi sett en gradvis økning i antall atomstridshoder som er tilgjengelig for bruk av væpnede styrker. Kina, India, Nord-Korea, Pakistan og Russland økte sine lagre med atomstridshoder i 2022, og alle de ni atomvåpenstatene moderniserer sine arsenaler, sier redaktør for Nuclear Weapons Ban Monitor og mangeårig nedrustningsekspert i Norsk Folkehjelp, Grethe Østern.
På den positive siden slutter stadig flere land opp om FN-traktaten som forbyr atomvåpen. 68 land er statsparter, mens ytterligere 27 har undertegnet men ennå ikke ratifisert avtalen. Dette betyr at kun fire signaturer gjenstår før halvparten av alle verdens stater har sluttet seg til traktaten.
Atomvåpen som brekkstang
Grethe Østern har lang fartstid innenfor nedrustningsarbeid. Selv om atomvåpen har vært en del av arbeidshverdagen i mange år, vedgår hun at den spente situasjonen i Europa ikke har gått upåaktet hen hos henne heller.
– Det er klart at truslene til Putin har vært alvorlige, men det er ikke noe som gjør meg deprimert eller motløs. Om mulig har det kjentes enda mer presserende å få slutt på galskapen, sier hun.
At Russland nærmest har brukt atomvåpen som brekkstang for å gå til krig mot Ukraina, mener hun er en fallitterklæring for avskrekkingsdoktrinen, som bygger på at atomvåpen spiller en stabiliserende rolle for verdensfreden.
– Gasstilførselen ble kuttet uten at Europa kollapset, og de konvensjonelle våpenkapabilitetene til Russland har vist seg å være svakere enn antatt. Atomvåpen er det eneste Putin har igjen å true med, og det vil han sannsynligvis gjøre stadig oftere. Så lenge verden tviholder på behovet for atomvåpen som avskrekkingsmiddel, legitimerer vi Putins maktmiddel. Vi må eliminere den muligheten, forklarer Østern.
Behov for å tenke nytt om nedrustning
På det meste, i 1986, var det 70 300 atomvåpen i verden. 82 prosent av dem er hittil ødelagt, hovedsakelig fordi USA og Russland rustet ned på 90-tallet. Østern mener dette også burde latt seg gjøre i dag, dersom den politiske viljen var der.
– Den forrige rødgrønne regjeringen startet opp det humanitære initiativet for å investere i kunnskap som kunne lede til nedrustning av atomvåpen. I Hurdalsplattformen har den sittende regjeringen lovet å gjøre det samme, men dessverre har det skjedd lite, sier Grethe Østern.
Hun har forståelse for behovet for å bevare Nato-linja. Samtidig mener hun at risikoen rundt atomvåpen er såpass stor at tiden er overmoden for å si at vi må finne en ny kurs.
– Vi vet dessuten aldri når det kan oppstå en ny politisk situasjon med et nytt regime som vil kunne være interessert i å engasjere seg i forhandlinger om nedrustning. Da må vi ha beredt grunnen.
– Hva tror du skal til for at en av Nato-landene tør å åpne den døra?
– Det kan for eksempel være et regjeringsskifte, særlig etter hvert som dagens ungdomspolitikere inntar regjeringskorridorene. Mange av dem har et mer prinsipielt ståsted enn dagens politikere. Så må vi ikke glemme at fire Nato-land, heriblant Norge, deltok som observatører på det første statspartsmøtet for atomvåpenforbudet i fjor – på tross av sterke motforestillinger fra USA og Nato. Jo mer observasjon og samarbeid med de andre atomvåpentraktatene, jo mindre farlig blir det for statene som har valgt å stå på utsiden å slutte seg til FN-traktaten.
Noen må gå foran
I tillegg til forbudstraktaten er atomvåpen omfattet av en rekke andre flernasjonale traktater, som prøvestansavtalen og Ikke-spredningsavtalen. For hver av traktatene arrangeres det årlige møter med diplomater som bare jobber med nedrustningsspørsmål.
– Diplomatene har masse gode argumenter og kommer med konstruktive løsningsforslag. Men de blir bare avvist og avvist, fordi atomstatene ikke er interessert i å etterkomme forpliktelsene om å ruste ned. Slik har de skapt det systemet som har muliggjort dagens situasjon, hvor Russland besitter legitime atomvåpen, sier Østern.
I motsetning til de andre avtalene har FN-forbudet mot atomvåpen som utgangspunkt at ingen kan ha atomvåpen. De som undertegner forplikter seg til å legge press på atomvåpenstatene til å sette seg ned og forhandle om gjensidig nedrustning.
– Så kan man spørre seg hvor langt man kommer når atommaktene og deres allierte står på utsiden. Men som med all annen radikal samfunnsendring har noen måttet gå foran. I feminismen var det kvinnene som sto på barrikadene og møtte massiv motstand for rettigheter vi tar som en selvfølge i dag, påpeker hun.
Det vi skylder barna våre
Hjemme hos Grethe Østern snakker de ikke spesielt mye om atomvåpen, men for en stund siden kom sønnen hennes hjem og fortalte om en video han hadde sett på TikTok. Videoen oppsummerte innholdet i en forskningsrapport hun nettopp hadde lest. At en liten atomkrig mellom India og Pakistan vil føre til at to milliarder mennesker vil sulte i hjel ettersom sola blir blokkert, mens en stor atomkrig mellom USA og Russland vil resultere i at fem milliarder av oss sulter ihjel.
– Han forklarte dette, og avsluttet med å si: «Men det vil ikke skje, sant, mamma?» Det er et vanskelig spørsmål å få, fordi jeg vet at hvis vi fortsetter dette løpet, blir det sånn på ett eller annet tidspunkt. Vi skylder den oppvoksende generasjon å anerkjenne dette og forsikre dem om at vi er på ballen. Det gjelder ikke minst politikerne som har makt til å få slutt på dette, avslutter hun.