Klokka kvart over åtte om morgenen 6. august 1945 ble atombomben Little Boy sluppet ned på Hiroshima fra et amerikansk B-29-fly fra 9600 meters høyde. Bomben detonerte etter 43 sekunder med et intenst lysglimt. Ti sekunder senere traff en sjokkbølge byen i 3,7 kilometers omkrets fra episenteret.
Kentaro Yagyu var hjemme sammen med foreldrene da det skarpe lysglimtet flerret morgenhimmelen. Familiens hus lå drøyt to kilometer fra bombens episenter.
– Øyeblikket etter hørte vi et enormt drønn. Da jeg kom til meg selv, var taket blåst av, og jeg kunne se den blå himmelen over meg. Alle vinduene var knust, og det lå glasskår overalt. Det gjorde sterkt inntrykk på en treåring, forteller han.
Yagyu besøkte Oslo i desember som en del av delegasjonen fra årets fredsprisvinner Nihon Hidankyo. Grasrotorganisasjonen består av såkalte hibakushaer, som er den japanske betegnelsen på atombombeoverlevende.
– I Japan kaller vi atombomben Picadon etter pica, som betyr lysglimt og don, som betyr eksplosjon. Min mor skrev ned sine minner fra dagen bomben traff og tiden etterpå i en dagbok, og min far tegnet sine opplevelser. Jeg har brukt deres nedtegnelser som grunnlag for boka Blue sky, sier han.
Boka består av tekst og tegninger som forteller historien til Yagyu og foreldrene. Tittelen henspiller på den blå himmelen han så over seg etter at taket på barndomshjemmet blåste av.
– Min far var dekket av blod, men klarte å beskytte min mor og meg, slik at vi var uskadde, forteller han.
Enorm soppsky
Kentaro Yagyus far var biologiprofessor ved universitetet i Hiroshima, og bestemte seg for å gå til arbeidsplassen for å se om han kunne bidra med hjelp der.
– Han dro av sted iført den blodige skjorta, og på veien så han døde, forbrente og nakne kropper overalt. Siden universitetet lå nærmere episenteret, ble han sannsynligvis utsatt for enda mer stråling på veien. Han hadde diaré i lang tid etterpå, og mistet alt håret, sier Yagyu.
Da faren kom fram til universitetet sto bare utbrente skjeletter av bygningene igjen.
– Etter at bomben traff steg en enorm soppsky opp fra episenteret, og det brøt ut mange branner. Da faren min var på vei hjemover så han at flere av nabohusene sto i full fyr. Han beordret min mor og meg til å samle sammen det nødvendigste, og så evakuerte vi, forteller Yagyu.
Familien dro til åsene i utkanten av byen, og tilbrakte tre netter utendørs under en myggnetting.
– Da hadde jeg alvorlig diaré, og foreldrene mine bestemte at vi måtte flykte enda lenger ut av byen. Vi pakket med oss det nødvendigste i en tralle, som min far trakk mens min mor dyttet bak. Vi gikk hele natta, og neste morgen kom vi frem til en gård hvor vi fikk være, forteller han.
Familien returnerte til Hiroshima et halvt år senere.
– Huset vårt var for ødelagt til at vi kunne bo der, så vi fikk tildelt en midlertidig bolig. Jeg husker at jeg alltid var sulten og gikk i fillete klær. På elvebankene og overalt ellers hvor det fantes grønne flekker, dyrket folk korn og grønnsaker, sier han.
Alvorlige helseplager
Før bombingen pleide lille Kentaro ofte å leke med en jevngammel nabogutt.
– Min mor fortalte meg at han var utenfor og lekte da bomben traff, og derfor mistet han livet. Han ble fullstendig forbrent, og moren hans satt ved siden av og gråt i fortvilelse, sier Yagyu.
Han husker godt blomstringen av kirsebærtrærne i hjembyen våren 1946.
– Jeg var imponert over trærnes vitalitet midt i all elendigheten, sier han.
Hele familien fikk alvorlige helseplager som følge av atombomben – såkalt atombombesyndrom.
– Min far fikk leukemi, men heldigvis overlevde han og levde lenge. Både min mor og jeg led av utmattelse – jeg husker at jeg ofte ble så sliten at jeg ikke orket å gjøre noe som helst. Min mor var også ofte helt utslitt og slet med å konsentrere seg. Senere ble jeg rammet av nyrekreft og måtte fjerne den ene nyren, sier han.
Han viser frem hendene og armene sine, som er fulle av bloduttredelser under huden.
– Legen min sier at det også er en konsekvens av strålingen jeg ble utsatt for, så jeg bærer fremdeles synlige skader fra atombomben på kroppen, sier han.
I 1949 ble Yagyus lillebror født, og ble dermed andregenerasjons atombombeoverlevende.
Mange hibakushaer har opplevd et stigma i hjemlandet som følge av sine opplevelser. I en undersøkelse blant 13 000 hibakushaer i 2005 rapporterte nesten en femdel at de hadde blitt utsatt for diskriminering, hovedsakelig når det gjaldt å finne en ekteskapspartner, men også når det gjaldt å søke jobb.
Må aldri glemme
I Hiroshima holdes det 6. august hvert år en minneseremoni.
– Under markeringen i 1951 fløy et amerikansk militærfly over byen og slapp en blomsterkrans ned på minnesmerket. Fra bakken ble en mengde duer – symbolet på fred – sluppet opp mot den blå himmelen, minnes Yagyu.
Atombombedomen var en bygning som lå midt i episenteret for bomben i Hiroshima. Byens innbyggere har bevart ruinene som en tragisk påminnelse om krig. Domen ble utnevnt til verdensarvsted i 1996.
Da Kentaro Yagyu ble eldre, flyttet han til Osaka og Nagoya for å studere. Han jobbet som lærer i videregående skole i noen år, og var deretter ansatt i et privat selskap fram til han ble pensjonist i 2002.
– Etter at jeg ble pensjonist tok jeg opp igjen tegning, som jeg elsket som barn. Jeg oppdaget at det å fortelle min historie ved hjelp av tegninger ble veldig godt mottatt. Jeg ble med i en lokal gruppe med om lag hundre andre hibakushaer, og begynte å engasjere meg i aktivitetene til Nihon Hidankyo, sier han.
I 2010 deltok Yagyu i Peace Boat Hibakusha Project, hvor atombombeoverlevende fra Hiroshima og Nagsaki reiser verden rundt for å fortelle sine historier, og agitere for en verden fri for atomvåpen.
– I løpet av 101 dager besøkte vi 21 land, inkludert Norge og Bergen. Etter at jeg kom tilbake til Japan har jeg fortsatt med å besøke barneskoler for å dele min historie og tegninger med den yngre generasjonen. Vi bli stadig færre hibakushaer, og det er viktig at det som skjedde i 1945 aldri blir glemt, fastslår han.
Atomvåpen må elimineres
Kentaro Yagyu opplever det som en stor ære at Nihon Hidankyo ble tildelt Nobels Fredspris 2024.
– Jeg føler at Nobelkomiteen anerkjenner vår kamp for en verden fri for atomvåpen, derfor ble jeg så lykkelig da jeg fikk beskjeden om fredsprisen. Oppmerksomheten prisen medfører gir oss hibakushaer en enda sterkere plattform og et større publikum å formidle vårt budskap til, sier han.
Yagyu mener at eksistensen av atomvåpen er total uakseptabel.
– Så lenge de finnes er det alltid en risiko for at de vil bli brukt og at menneskeheten utslettes. Derfor må alle atomvåpen elimineres. Hvis vi fortsetter å produsere atomvåpen, står nye generasjoner alltid i fare for å utsettes for de samme grusomhetene som min familie og resten av innbyggerne i Hiroshima og Nagasaki i 1945, sier Kentaro Yagyu.