Sitatet stammer fra Pur Dekbai, tidligere ansatt i organisasjonen og i dag leder for lokalkontoret i Sentral-Equatoria for FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Det er vanskelig å finne en mer presis beskrivelse av Norsk Folkehjelps arbeid.
I år feirer Norsk Folkehjelp 40 år i Sør-Sudan. Konflikt, krig og motstand har preget arbeidet. Likevel lot ikke ildsjelene seg stoppe. Engasjementet i Sør-Sudan startet før landet i det hele tatt eksisterte.
Den spede begynnelsen
Norsk Folkehjelps største internasjonale satsing begynte i 1986, i det som da var Sudan. En langvarig borgerkrig og alvorlig tørke hadde ført til hungersnød. Nær ti millioner mennesker var truet av sult, sykdom og krig.
Den norske offiseren Egil Hagen, bosatt i Kenya, reagerte sterkt på hvordan regimet i Khartoum rammet sivilbefolkningen i sør. Gjennom frigjøringsbevegelsen SPLM/A og deres humanitære gren, SRRA, ble det raskt tydelig at behovet for hjelp var enormt.
– Det var sult, bombing, og ingen bistandsorganisasjoner ville snakke med oss. Men Egil var der sammen med oss, sier Ubuch Ujwok Akuo, medlem av SPLM og tidligere parlamentspresident.
Hagen kontaktet Norsk Folkehjelp, som igjen tok saken videre til Utenriksdepartementet. Kort tid etter var et nytt program etablert, uten at noen ante hvor lang og krevende veien skulle bli.
Det krever en viss form for brennende engasjement, naivitet, utholdenhet, flaks og et godt nettverk for å kunne drive med bistand i et land preget av borgerkrig. For å unngå sterk innblanding av makthaverne i Khartoum ble det første kontoret etablert i Kenya. Uten støtten fra norske myndigheter hadde det ikke vært mulig for Folkehjelpa å drive programmet.
Det startet med transport av mat og såkorn, vaksinasjonsprogram og rehabilitering av vannforsyning. Det unike var at Norsk Folkehjelp opererte i geriljakontrollerte områder i sør, områder andre organisasjoner ikke hadde tilgang til. Risikoen var høy. Trusler fra militser og elendig infrastruktur var en del av hverdagen.
Mer støtte, større rekkevidde – og et etisk dilemma
Kampen om dyrkbar jord og olje lå bak konflikten som utviklet seg til frigjøringskrig. I tillegg handlet det om religion og identitet. Regjeringen i Khartoum innførte sharia-lover og arabisk som eneste offisielle språk, i sterk kontrast til de afrikanske tradisjonene og kristendommen som sto sterkt i sør. John Garang, grunnleggeren av SPLM/A, ønsket i utgangspunktet ikke en tostatsløsning, men en rettferdig fordeling av makt og ressurser.
På begynnelsen av 1990-tallet var Norsk Folkehjelps program fortsatt relativt lite. Da USA kom inn med støtte, vokste det kraftig. På det meste disponerte organisasjonen 50 lastebiler, lekter på Nilen og fly som fraktet nærmere 1,5 millioner kilo mat – i tillegg til medisiner, skolebøker og klær. En periode var Norsk Folkehjelp den største arbeidsgiveren i landet, med over tusen ansatte.
Samarbeidet med USA var ikke uproblematisk, sett i lys av organisasjonens standpunkter andre steder i verden. Men behovene i Sudan veide tyngre. Da FN etablerte Operation Lifeline Sudan (OLS), valgte Norsk Folkehjelp å stå utenfor. Avtalen ga regjeringen i Khartoum vetorett over hvilke områder som kunne motta hjelp – og sult ble brukt som våpen. Beslutningen om å stå utenfor var kontroversiell og førte til kritikk og utestengelse fra OLS’ base i Kenya. Det tvang organisasjonen til å bygge egen flystripe i SPLA-kontrollerte områder.
Den humanitære hjelpen nådde både sivile og soldater, fordi familiene var tett vevd sammen med frigjøringsbevegelsen. Det var et reelt etisk dilemma. Likevel var målet klart: å nå sivilbefolkningen.
Landbruksskoler og hellige kuer
I 1995 ble det tydelig at nødhjelp ikke var nok. Løsningen ble opplæring i agronomi. Pur Dekbai ble ansatt for å arbeide med matsikkerhet i delstaten Lakes. Med støtte fra Norad og norske myndigheter etablerte Norsk Folkehjelp landbrukssentre.
– Først måtte vi lære helt grunnleggende jordbruk: såing, bruk av verktøy og høsting. Målet var selvstendighet, sier Dekbai.
Etter hvert lærte bøndene opp hverandre. Overgangen til okseplog var utfordrende. Kyr ble sett på som familiemedlemmer, og mange vegret seg for å bruke dem som trekkdyr. Men erfaringene fra Etiopia viste at det fungerte. Samtidig ble det utdannet smeder for å sikre vedlikehold av plogene. Flere av dem driver i dag egne smier.
I 1999 ble The Agricultural Center etablert i Yei. Før overlevering til lokale myndigheter hadde over 1500 kvinner og menn fått opplæring. Inntekter fra grønnsakssalg bidro til å finansiere halvparten av 22 etablerte skoler.
– Metodene for å sørge for et bærekraftig jordbruk – men kanskje viktigst at lokalbefolkningen følte seg sett, hørt og respektert – har bidratt til Norsk Folkehjelp har høy tillit i Sør-Sudan den dag i dag. Organisasjonen får tilgang til folk og områder på en helt unik måte, sier Pur Dekbai. – Støtten Norge bidro med for 40 år siden og i dag har skapt stor endring i landet. Uten den hadde vi ikke vært der vi er i dag.
Kvinner kan
På slutten av 1990-tallet startet et omfattende samarbeid med kvinneorganisasjoner. Programmet «Kvinner Kan» ga rundt 150 000 kvinner kunnskap om rettigheter og politisk deltakelse. Mange tok med seg kunnskapen tilbake til landsbyene sine.
Før valget i 2010 bidro opplæringen til at mange kvinner ble valgt inn i nasjonalforsamlingen, flere enn den lovpålagte kvoten på 25 prosent.
Kvinnerettigheter er en viktig del av Norsk Folkehjelps arbeid, og i dag støtter organisasjonen flere lokale organisasjoner i deres kamp for rettigheter.
Mineryddingsprogrammet
I 2004 ble 17 internasjonale personer med erfaring fra humanitær minerydding ansatt for lære opp 200 sørsudanere. Landet hadde ikke spesielt mange landminer; problemet var plasseringene av minene var langt mindre organisert enn i andre land som i større grad hadde oversikt over hvor minene har blitt lagt. I tillegg var det få som bodde i områdene og kunne bidra med viktig informasjon.
Programmet hadde over 200 ansatte, og minehunder var en del av laget. Det ble imidlertid avviklet i 2014 da borgerkrigen og alle voldshandlingene gjorde det vanskelig å operere i landet. I 2025 startet Norsk Folkehjelp så smått med kapasitetsbygging av de nasjonale minemyndighetene.
Fredsavtalen
I 2005 ble fredsavtalen mellom SPLM/A og Khartoum underskrevet. Den ble etterfulgt av en midlertidig periode for å forberede både et valg i 2010 og en folkeavstemning. John Garang, som hadde ledet bevegelsen siden starten, fikk dessverre ikke oppleve den nye epoken i landet. Han døde i en uforklarlig helikopterstyrt bare 21 dager etter at han ble sverget inn som visepresident i Sudan i 2005. Salva Kiir, som nå er landets president, tok over Garangs lederrolle.
Årene etter fredsavtalen var preget av militære og politiske konflikter mellom nord og sør. Regimet i Khartoum, ledet av den nå avsatte presidenten Omar al-Bashir, gjorde alt for å hindre at Sør-Sudan fikk utvikle seg i samsvar med fredsavtalen. Spesielt var nedslaktningen i Darfur et mørkt kapittel. Hundretusener ble regelrett slaktet eller skutt med våpen, tusener ble avsperret i landsbyer som ble satt fyr på, kvinner og barn døde av sult fordi hjelpesendinger ble holdt tilbake, og tusenvis av kvinner og jenter ble voldtatt. Flere millioner ble drevet på flukt. For SPLM/A ble det tydelig at den eneste løsningen var en selvstendig stat.
Verdens yngste land
9. juli 2011 ble Sør-Sudan selvstendig. Under markeringen av den store begivenheten var en stor delegasjon fra Norsk Folkehjelp og norske myndigheter på plass, og Folkehjelpa var den eneste bistandsorganisasjonen som ble nevnt i presidentens tale.
– Norsk Folkehjelp er som vår mor og bestemor. Tilstedeværelsen i landet under krigen hjalp på moralen for SPLM og for folket generelt, sier Ubuch Ujwok Akuo.
Selv i dag skal du ikke gå langt før du møter en sørsudaner som ikke har hatt noe med Norsk Folkehjelp å gjøre – enten selv eller gjennom slektninger.
Dagens utfordringer
Etter ny borgerkrig i 2013 avsluttet Norsk Folkehjelp samarbeidet med SPLM for å styrke sivilsamfunnet og holde myndighetene ansvarlige. Landrettigheter er fortsatt avgjørende. Rivalisering, korrupsjon og salg av landområder til internasjonale selskaper har gjort dyrkbar mark utilgjengelig for mange. Oljeinntektene har i stor grad forsvunnet ut av landet.
Drømmen om et stabilt og demokratisk Sør-Sudan lever fortsatt, om enn litt mer svekket, men grunnleggende politiske og økonomiske strukturer må fortsatt bygges fra bunnen av. Korrupsjonsnivået er høyt, konfliktene mange. Likevel: voksesmerter er kanskje uunngåelig for verdens yngste land.
For Norsk Folkehjelp er målet det samme som for 40 år siden – å bidra til rettferdig fordeling av makt og ressurser.